Kunnskap og makt
- historikk om Fafos første 25 år

Til møtet i LOs sekretariat den 5. oktober 1981 lå det et forslag om å opprette "Solidaritet" -Fagbevegelsens senter for forskning, utredning og dokumentasjon. Styreleder ble daværende LO-leder Tor Halvorsen og senteret fikk 100 000 kroner i grunnkapital. Terje Rød Larsen ble engasjert som konsulent. Siden er det produsert om lag 525 rapporter og mer enn 300 notater med kunnskap fra Fafo.

Bakgrunnen for opprettelsen av et senter var den vanskelige økonomiske situasjonen, både internasjonalt og nasjonalt. Etterkrigstidas sterke vekst var avløst av oljekriser, internasjonal stagnasjon og massearbeidsledighet. Det bidro til et politisk klimaskifte anført av Thatcher og Reagan internasjonalt, mens Willoch-epoken var innledet i Norge. Krav om liberalisering og skattelette stod i forgrunnen, og arbeiderbevegelsen var i tilbakegang.
I et notat til LOs sekretariat i september 1981 heter det: "Internasjonalt er det grunn til å anta at den økonomiske krisen i de vestlige industriland fortsatt vil utvikle seg. Det hersker reell fare for at utviklingen kan bevege seg mot et sammenbrudd i de internasjonale økonomiske systemer. Arbeidsledigheten vokser raskt i samtlige industriland."

Kunnskapen må brukes

LOs konklusjon var at fagbevegelsen trengte ressurser for å håndtere de langsiktige problemene, blant annet gjennom utredninger. "Det bør legges spesiell vekt på å belyse hvordan dette kan ha konsekvenser for fagbevegelsen og hvilken strategi LO bør følge i årene framover", heter det i notatet til LOs sekretariat.
Svaret ble altså Fafo (som ennå ikke hadde fått sitt endelige navn). Den faglige innretningen ble lagt fram på styremøtet i februar 1982: "Et forsknings- og utredningsinstitutt for fagbevegelsen må ha en tosidig oppgave: Å tilveiebringe kunnskap som kan bidra til å avklare og fremme fagbevegelsens mål og oversette til handlingsanvisninger i forhold til målene. Kunnskap gir makt bare når kunnskapen blir brukt".

Fafos bærende idé kan kort formuleres med ordene: Fra innsikt til handling. I dette lå det en erkjennelse av behovet for å omdanne vitenskaplige resultater til praktiske løsninger. Målet var at samspillet mellom fagmiljø og oppdragsgiver kunne frambringe forskning av høy vitenskaplig kvalitet, vesentlig samfunnsmessig betydning og med nytteverdi for oppdragsgiver.

Politikk og forskning

Stifterne var fra starten av opptatt av å sikre at det nye senteret skulle opptre uavhengig av LO. I retningslinjene fra februar 1982 heter det: "En kan altså ut fra hva en sympatiserer med politisk bestille forskning. Men en kan ikke bestille konklusjoner. Hvordan det forskes må derfor være avskjermet fra politiske påvirkninger. Hvis resultatene ikke holder ved etterprøving, er det en produserer ikke forskning men ideologi".

Navnet skjemmer ingen

Det opprinnelige navneforslaget "Solidaritet" ble aldri en realitet. I løpet av våren 1982 ble det vurdert å knytte senterets navn til Eilert Sundt, men i styremøte i juni 1982 ble senterets navn vedtatt forkortet til FAFO. Terje Rød Larsen blir nå ansatt som daglig leder og Gudmund Hernes får jobben som forskningsleder, fra 1. januar 1983.

Rask vekst

Fra høsten 1981 hadde FAFO kontorer i Youngstorget 4, over Arbeidernes Bok- og Papirhandel, men flyttet ved nyttår 1983 til Fellesforbundets lokaler på Lilletorget. Allerede første året var 15 personer tilknyttet instituttet. Tiden på Lilletorget preges av prøving og feiling - både av faglig profil og organisasjon. Selv om den faglige hovedprofilen var fastlagt, ble prosjektporteføljen ganske raskt dominert av oppdragsgivere utenfor LO.

12 oktober 1984 kan man lese følgende om FAFO i Aftenposten: "FAFO, Fagbevegelsens Senter for Forskning, Utredning og Dokumentasjon blir lyttet til. Stadig oftere ligger senterets beregninger og utredninger lett tilgjengelig når LO-toppene bestiger talerstoler rundt i landet. Departementene er FAFOs største oppdragsgivere. Det tar senteret naturlig nok som et stort kompliment. Denne nykomlingen av en "tenkeboks" i Norge har vist at den er liv laga. For vel halvannet år siden besøkte vi et nystartet LO-eid senter i svært beskjedne lokaler på Youngstorget. To videnskapelige assistenter, en sekretær og den daglige leder, forsker Terje Rød Larsen. I går gjentok vi besøket i FAFOs nye lokaler med 650 kvm grunnflate, topp moderne utstyr, datamaskiner som er tilkoplet internasjonale databanker og Universitetets datahjerne på Blindern. 22 ansatte og 14-15 av landets "tunge" forskere. Årets budsjett er på 6 millioner kroner. På senteret er man så visst ikke arbeidsledige."

Penger fra staten og ut i verden

Sommeren 1987 var FAFO igjen på flyttefot, denne gangen til Fossveien på Grünerløkka. Instituttet ble også delt i tre faglige seksjoner: Velferdsstat, Arbeidsliv og Fagbevegelse.
Koblingen mellom arbeids- og velferdspolitikk har vært det sentrale tema for Fafo, og du kan lese mer om historien om Fafos forskning her.

1987 var også året da FAFO mottok sin første statlige grunnbevilgning på to millioner kroner. Disse pengene var det i årene framover politisk uenighet om, og nivået varierte med hvem som satt med den politiske ledelsen i departementet. Først etter at forskningsrådet overtok ansvaret ble det stabilitet i bevilgningen.

På slutten av 1980-tallet dukket de første internasjonale prosjektene opp og den internasjonale virksomheten ble skilt ut i et eget selskap fra våren 1991 med navnet Fafo International AS.

På egne bein

Det skulle gå 11 år før Fafo stod på egne bein. Selv om instituttet hele tiden hadde arbeidet under et eget styre og med egne vedtekter, var det ikke etablert som en selvstendig juridisk enhet, men var formelt sett en enhet innenfor LO. I løpet av 1992 ble planene om å etablere Fafo som en stiftelse tatt opp igjen. LO hadde i alle år gitt en årlig driftsbevilgning, men denne ble nå avviklet. Fafo fikk en stiftelseskapital på 27,5 millioner kroner, som ble brukt til å kjøpe Borggata 2 B, som siden sommeren 1993 har vært Fafos lokaler. Da ble også den faglige virksomheten samlet, ved at den internasjonale virksomheten ble inkludert i stiftelsen.

Fornyelse, vekst og omstillinger

Etableringen som selvstendig stiftelse på Grønland innledet på en periode med fornyelse og vekst. Dag Odnes tok over som daglig leder, den internasjonale virksomheten ekspanderte med kontorer på Vestbredden og Gaza og i Sør-Afrika. Analysebyrået Opinion ble kjøpt og Fafo bygde om Borggata 2 B, blant annet med eget konferansesenter. Kanskje ekspanderte Fafo for raskt noen år, for på slutten 1990-tallet - etter en del uro rundt Terje Rød Larsens avgang som planleggingsminister - viste regnskapene røde tall. Fra 2000 gikk Fafo gjennom en omstillingsprosess med kutt i kostnadene og omorganisering av forskningsvirksomheten. Samtidig kom Fafo ut blant de beste i Norges forskningsråds evaluering av de sosial- og arbeidslivspolitiske oppdragsinstituttene.

Jon M. Hippe overtok som daglig leder i 2004. Etter den tid har omstillingene fortsatt, blant annet med salg av Opinion og nedleggelse av Sør-Afrika-kontoret. De siste årene har driften kommet godt på plussiden igjen. Etterspørselen etter prosjekter er økende, det er blitt flere forskere med doktorgrad og flere internasjonale samarbeidsprosjekter og publiseringer. Nye og spennende miljøer er trukket til Borggata, som UNDP Oslo Governance Centre og Ocean Futures som driver forskning innen hav, havbunn og polar – herunder nordområdene.

Målt i antall årsverk er Fafo nå Norges største samfunnsvitenskaplige institutt og er en sentral og hyppig bidragsyter i samfunnsdebatten. Gjennom målrettet satsing på nye tverrgående programmer, tettere brukeroppfølging og åpning av Fafo som et møtested for seminarer, workshops og frokoster har Fafo styrket sin offentlige profil og utvidet nettverkene. Vi er på vei til å bli det vi ønsker å være: Et utadvendt, inkluderende og pulserende kompetansemiljø som bidrar til kunnskap og premisser for samfunnsdebatten.

Tilbake til Fafos jubileumsmagasin, nr 1 hovedsiden