Fafo-festen: En studie i diskresjon

I kveld går den tradisjonsrike Fafo-festen av stabelen i Borggata. Den markerer også starten på Fafos 25-årsjubileum. Fafos jubileumsmagasin på nett har sett nærmere på realiteter og myter omkring festen, hvordan forskerne og gjestene opplever den. Og sist, men ikke minst, får vi en presentasjon av Fafo-band.

Du kan spørre hvem som helst på Fafo om de har noen morsomme, litt pikante historier fra ti år med Fafo-fest og du får særdeles like svar: Det er ingen som husker noen slike. Det kan selvsagt ha sin naturlige forklaring i den mengden vin og alt vedkommende har helt i seg i løpet av festen, men det er lite sannsynlig. Flere av de spurte kjenner vi nemlig som særdeles edruelige mennesker som ellers i hverdagen ikke har noen problemer med hukommelsen.

Tekst og foto: Olav André Manum

Nei, svaret er nok heller å finne i Fafo-kulturens finfølelse og respekt for folks privatliv. Pressefotografer er ikke velkomne på Fafo-festen. Festen skal være en frisone. Også samfunnstopper har rett på et privatliv, også offentlige personer bør kunne ta seg en fest og slå ut håret uten at det de eventuelt måtte stelle i stand av dumheter ender på førstesidene i tabloidavisene.

Men egentlig er vel dette et smart markedsføringstriks for å få folk til å komme på festen. Det har alltid vært hvisket og tisket om skandaler, om amorøse tildragelser og beruselse blant kjentfolk som ikke har gjort annet enn det vi vanlige dødelige har anledning til å gjøre til stadighet uten at noen blander seg; nemlig forsynt seg litt for godt av det sterke. Men aldri er noe blitt bekreftet. Ikke noen gang har det vært mulig å få avklaret om et rykte egentlig er noe mer enn et rykte. Fafo-festen er virkelig en studie i diskresjon.

Ikke det at vi har opplevd noen som helst kompromitterende oppførsel fra noen, men det betyr jo ikke at oppsiktsvekkende ting ikke har skjedd. Det betyr bare at vår iakttakelsesevne og registreringsevne som regel er blitt noe svekket etter hvert som timene løper på. Hvis vi da i det hele tatt har vært til stede. Det har jo også hendt at vi ikke har fått innbydelsen tidsnok.

Poenget er at strategien fungerer: Folk flokker til festen, mellom 700 og tusen gjester er ikke uvanlig. De skandalehungrige dukker opp, for hvordan skal de ellers finne ut om det virkelig skjer noe? Og samfunnstoppene kommer også, for de vet at her kan de oppføre seg som de alminnelige menneskene de er uten å måtte forklare enhver lille uvesentlighet i full offentlighet senere. For uansett hva som måtte skje på Fafo-festen så hører det neppe hjemme i offentligheten, det har ikke offentlig interesse og dermed havner det heller ikke i offentlighetens lys. Det setter folk pris på.

-- Det hele startet i 1987 for å feire femårsjubileet og innflyttingen i Fossveien 19, forklarer Fafos forrige daglige leder, Dag Odnes. - Hensikten var å skape nettverk av fagbevegelsens folk, akademikere, forskere og politikere. Festen skulle være et sted hvor akademia møtte den virkelige verden, sier Odnes. - Fafo-festen har alltid vært og er fremdeles en møteplass.

-- Dessuten etablerte vi jo etter hvert Fafo-prisen som ga festen et ferniss av akademisk legitimitet.

Odnes hevder at Fafo-festen den gangen var en av tre tilstelninger som viste at folk betydde noe i norsk offentlighet. De to andre var Aschehougs haveselskap og Norges Bank-middagen.

-- De som var på alle tre stilte virkelig med gullnåla som innflytelsesrike mennesker i norsk offentlighet, ler Odnes.

Og innflytelsesrike personer har ofte forekommet på Fafo-festene. Statsråder både nåværende og tidligere, dukker gjerne opp gang etter gang. En rekke stortingspolitikere er med og kaster glans over evenementet, kjendiser, næringslivstopper, kulturpersonligheter og all verdens akademikere likeså. Utenriksdepartementet har vært en fast leverandør av mange glade festdeltagere år etter år. Man skal derfor ikke se bort fra at sløret av diskresjon som legges over tilstelningen er med på å gjøre festen attraktiv.

Odnes koster på seg en pussig episode 1993. Det var det året Oslo-avtalen ble inngått og Terje Rød-Larsen hadde kommet hjem fra undertegningen i Washington, på plenen foran Det hvite hus. Midt under Fafo-festen, et stykke ut på kvelden ringte telefonen i resepsjonen. Ingen ansatte hørte noe som helst, så en av gjestene forbarmet seg over den insisterende ringingen:

-- I den andre enden av tråden satt Boutros Boutros Gali, daværende generalsekretær i Forente Nasjoner. Han ringte fra New York!

-- Kanskje ikke så rart at det er litt prestisje knyttet til det å bli invitert på Fafo-festen, spør Odnes. Han synes heller ikke det er til å undres over at det er god og gemyttlig stemning. Det er sjelden bråk.

Men så har man lært av tidligere episoder. Blindgjengere har kommet seg inn og laget bråk. Folk har blitt slått ned. Dermed har man økt sikkerhetstiltakene slik at det nå ikke er noen mulighet for blindgjengere å få adgang. Dermed får den gode stemningen forløpe uforstyrret. Ikke en gang politiet får noen klager. Det gjorde de før. På Fafos oppfordring ble de bedt om å ringe festen dersom naboene i Fossveien klaget. Og det gjorde de. Problemet var at ingen hørte. Ikke engang når politiet kom på døra var det noen som hørte noe. Men selv Fafo-ansatte blir eldre, og i dag forløper festen i roligere former uten at noe av stemningen er borte.

Men det har vært episoder med litt mer surrealistiske overtoner, som da en gjest en gang ville ha med seg to liter fiskesuppe i spann hjem fra festen. Eller den gangen da en noe overstadig beruset festdeltager begravde et par flasker vin i et blomsterbed i fall serveringen plutselig skulle gå tom. Da var det kanskje like greit å ha bunkret aldri så lite på forhånd?

Men nei, de har aldri gått tom, verken for drikke eller smørbrød. Odnes innrømmer imidlertid at det etter hvert har meldt seg et behov for å gjøre festen mer faglig og akademisk attraktiv. Faglige forspill imøtekommer behovet for en faglig dimensjon, også disse har samlet stinn brakke.

For kunnskapstørsten ser aldri ut til å slukkes, verken blant Fafos medarbeidere eller festdeltagerne, men Fafo gjør i det minste sitt for å bistå med hjelp. Forspillene gir en mulighet for å drikke av kunnskapens kilde, og som vanlig i Fafo-sammenheng går de rett inn i en politisk og sosial virkelighet både vi alminnelige mennesker og samfunnstopper kan ha godt av å få vite noe om.

Slikt kan selvsagt skape et behov for å drukne sine sorger, for å forsøke å glemme verdens elendighet. Da kan det jo kanskje være godt å vite at hjelpen er nær, eller kanskje det nettopp er slik at Fafo-festen og det tilhørende hyggelige samværet bidrar til å skape overskudd til å ta fatt på problemene?

En unik sjanse

Det viktigste med Fafo-festen, sier professor dr. juris Carl August Fleischer, er at den gir en unik mulighet til kontakt. Les mer>

Fafo-band: Det store høydepunktet

For mange kommer det store høydepunktet på Fafos sommerfest i det øyeblikket Fafo-band entrer scenen og setter i gang med sin blanding av blues, rock og soul. Les mer>

Fem på Fafo

Fafoistene forteller hvorfor de gleder seg til Fafofesten. Les mer>

>Jubileumsmagasinets hovedside