Fagbevegelsen, forskningen og Fafo

- I løpet av Fafos 25-årige levetid er det ingen overdrivelse å si at vi har gjennomgått det tredje store hamskiftet i norsk arbeidsliv. Som en av ur-Fafoistene har jeg fått være med og ta pulsen på disse omveltningene, og det har vært spennende å følge utviklingen under fire ulike LO-ledere, sa forskningssjef Jon Erik Dølvik i sitt tilbakeblikk under forspillet til Fafos jubileumsfest. Dølvik begynte ved Fafo i 1982.

Tekst: Jon Erik Dølvik

I et tilbakeblikk på hva som har skjedd i forholdet mellom fagbevegelsen, partene og arbeidslivsforskningen er det viktig å ta høyde for at vi har gjennomlevd 25 år med store -delvis revolusjonerende - omveltninger og svingninger i norsk arbeidsliv og dets internasjonale omgivelser: Etter flere oljekriser, en dyp internasjonal nedgangsperiode og et globalt politisk klimaskift på terskelen til 80-åra, opplevde vi en dyp strukturkrise i norsk industri, liberalisering av bolig- og kredittmarkedet, som utløste jappebølgen med etterfølgende blåmandag. Så kom storkonflikten i 1986, oljeprisfall, devaluering, lønnsreguleringsloven og en pengepolitiske hestekur med renter på 15-20 prosent for å knekke inflasjonen, etterfulgt av gjeldskrise, bankkollaps og rekordhøy arbeidsledighet. Samtidig skapte EFs indre markedsplaner og Berlinmurens fall strid om Norges rolle i Europa. Først etter en ny valutakrise i begynnelsen av 90-årene, skippertaket under solidaritetsalternativet og økende oljeinvesteringer begynte pilene igjen å peke oppover i norsk arbeidsliv.

Parallelt med disse begivenhetene foregikk endringer som i minst like stor grad skulle prege det norske samfunnet i tiårene som kom. Kvinnene inntok utdanningssystemet, arbeidsmarkedet og snudde rundt på familie-, livs - og yrkesmønstre. Vi fikk utvidete åpningstider, mangedoblet foreldrepermisjon og barnehager til stadig flere barn. Økende innvandring avfødte Fafo-rapporter om "Natta til 1.mai" og utsikter til raseopptøyer i Oslo indre øst. EDB-revolusjonen utløste frykt for jobbløs vekst, massearbeidsløshet og krav om deling av arbeid gjennom redusert arbeidstid. På Fafo noterte vi med en viss vemod at kulehodemaskinene fra IBM ble erstattet av terminaler fra Norsk Data med Notis VP og pappdisketter. I lys av dagens virtuelle hverdag med internett, mobil og grenseløse multi-masse-media, skjønte vel ingen av oss helt hva dette betød (selv om Fafo allerede i 1985 lanserte uhørte ideer om et norsk TV-2 i arbeiderbevegelsens regi). Og selv om industrialiseringen i Norge var et ektefødt barn av datidens globalisering, fattet vi heller ikke kraften i globaliseringsbølgen og EUs markedsintegrasjon som LO ba oss se på lenge før det var et tema i forskningen. Tar vi med at det ombygde Televerket i dag er en global "player" og at Børsen - som Einar Førde i 1983 betegnet som en død hest - for mange er blitt alle tings målestokk, er det klart at vi de siste 25 år har gjennomlevd noe som trolig best kan betegnes som det tredje store hamskiftet i norsk arbeidsliv.

Og i tilbakeblikk kan vi fastslå at det i hovedtrekk har gått bedre enn de fleste hadde turt å håpe, og uhørt mye bedre enn mange samfunnsforskere og trendanalytikere forutså. Sysselsettingen er rekordhøy og ledigheten lav. Ola og Kari er blitt rikere, fetere og eldre. Haken er at flere faller utenfor og kløften mellom rike og fattige har økt. De nordiske arbeidslivsmodellene gjennomgikk i 1980- og 90-årene dype omstillingskriser, og med utsikter til friere global og europeisk konkurranse ble de spådd en snarlig død - også fra framtredende forskningshold. I dag framstår de nordiske land som en fugl fønix blant vinnerne i globaliseringsracet og de nordiske modellene trekkes fram som forbilder fra mange og uventet hold. I feststemning kan det virke som de grå andungene fra nord plutselig flyr som svaner over verdenshavene.

Som en av ur-Fafoistene har jeg vært med å ta pulsen på dette hamskiftet gjennom 25 år. Det har vært spennende å følge utviklingen under fire ulike LO-ledere. Mye har endret seg fra Tor Halvorsen til Gerd-Liv Valla, men like slående er kontinuiteten. Rørlegger eller kvinnelig akademiker: Kraftlinjene som former LOs samfunnspolitiske rolle er i stor grad de samme, selv om både form, målformuleringer og virkemidler kan ha skiftet.

Og det er nettopp disse brytningene mellom store paradigmeskift og forbausende stabilitet - ikke minst når det gjelder institusjonene og reguleringsformene i arbeidslivet - som gjør dette hamskiftet så fascinerende for samfunnsforskere. I etterpåklokskapens lys er det lett å se at det er her så mange av framtidsforskerne har bommet: I den tabloidiserte jakten på nye revolusjonerende trender og brudd - enten det gjelder individualiseringen, digitaliseringen eller kollektivavtalenes kranke skjebne - er det lett å miste blikket for alle de kryssende og korrigerende kreftene som er i sving - ikke minst de sosiale institusjonenes evne til tilpasning og fornyelse. Innovasjoner kan innebære skift av redskap, men kan også føre til vitalisering og modernisering av velprøvde handlingsmønstre.

Og nettopp her vil jeg påstå at samfunnsforskningen har spilt en viktig rolle ved å styrke det empiriske kunnskapsgrunnlaget for samfunnsaktørenes beslutninger. Forskningen har bidratt til mer kritisk offentlig refleksjon og oppmerksomhet om hva som er i gjære og hva som kan gjøres. Noen med lengsler til 1970-tallets systemkritikk eller de nasjonale strategenes storhetstid, vil nok mene dette er for smålåtent og at norsk samfunnsforskning er redusert til en forlenget arm av statsforvaltningen - uten særlig brodd og kritisk perspektiv. Det er nok noe rett i det. Men i tråd med Gudmund Hernes' appell fra den gang - "tilbake til samfunnet"- vil jeg likevel hevde at av norsk samfunnsforskning i dag er gjennomgående mer relevant, samfunnsnyttig og internasjonalt orientert enn mye av datidens globale begrepseksersis og lokale elendighetsforskning. Med opprettingen av Fafo bidro LO til utviklingen av flere uavhengige institutter og et større spekter av aktører som bruker og finansierer forskning. Dette har vært viktig for å redusere avhengigheten av staten og utvikle sterkere mangfold, perspektivbrytning og aktørkoplinger i samfunnsforskningen.

Fafo var på mange måter et ektefødt barn av striden om den første maktutredningen, hvor en storsnutet ung bergenser ved navn Terje Rød Larsen utfordret Gudmund Hernes' professorale verdighet med hardtslående angrep på maktutredningens totale mangel på kritisk teori og aktørperspektiv. Som Knoll og Tott ble de to hanekyllingene - knapt 30 år - raskt edsvorne allierte. Og det varte ikke lenge før Terjes evner som entreprenør og nettverksbygger førte til at LO - av alle - noe nølende opprettet Fafo. Den såkalte Fafo-modellen ble kjørt fram som salgsfremmende analytisk logo - i en lett omarbeidet versjon av maktutredningens fire styringssystemer (Foretak, Administrasjon, Folkevalgte og Organisasjoner - FAFO). I ettertid framstår dette som introduksjonen til en fascinerende historie om entreprenørskap, institusjons- og alliansebygging, freidighet, dristig medieprofilering og kreativ jakt på nye, uprøvde forskningsgrep i nærkontakt med maktens kjente og ukjente ansikter på Youngstorget og i den store verden.

I forskningsmiljøene var skepsisen til forskning på oppdrag fra makta i LO like stor som Youngstorgets skepsis til Blindern-akademikere. Fafo måtte derfor kjempe for å erobre legitimitet som troverdig og kyndig kunnskapsleverandør. I kontrast til skeptikerne vil jeg framheve at Fafos aktørnærhet og tette koplinger med brukermiljøene - kall det gjerne oppdragsmarkedet - har vist seg å bli et komparativt fortrinn også innholdsmessig. God forskning utvikles ikke i sosiale vakuum, og for Fafo har relasjonene til fagbevegelsen og etter hvert alle aktørene i partssystemet vært en viktig kilde til utvikling av nye problemstillinger, perspektiver og erfaringskunnskap. Uten partenes rolle som brukere, ville Fafo aldri utviklet den internasjonale posisjonen vi har i dag for eksempel når det gjelder endringer i industrial relations, arbeidslivspolitikk i Europa, eller komparativ kunnskap om samspillet mellom velferd- og arbeidslivpolitikk i Norden.

Men å forlate den akademiske andedammen og gå de sosiale aktørene på klingen er krevende. Med søkelyset på seg har dette tvunget Fafo-forskere til løpende bevisstgjøring og refleksjon om betydningen av integritet og autonomi i relasjonene forsker - kilder - og brukere. Å måtte stå til ansvar for analyser og fortolkninger overfor virkelighetens aktører - i visshet om at det man skriver og sier blir tatt på alvor og betyr noe - skjerper rollebevisstheten og er en spore ikke bare til integritet men også til økt innsikt og ydmykhet i behandlingen av kunnskap.

Tilbake til
Fafos jubileumsmagasin,
nr 3, hovedsiden