|
- Fafos bragd er at instituttet er blitt "ein av dei faste
postane" i norsk offentlighet. Instituttets forskere etterspørres
jevnlig i media og i den offentlige debatten. Institusjonen har
en legitim tilstedeværelse med sterk akademisk troverdighet.
Fafos forskere fortsetter tradisjonen med å fortelle makta
sannheten.
Tekst: Olav André Manum
Dette mener seniorforsker Gudmund Hernes. Men hvordan begynte det
hele?
Vi har spurt Hernes og Jan Balstad som begge er Fafo-veteraner,
men med ulikt utgangspunkt.
- Som forskningsinstitusjon har Fafo overgått de villeste
fantasiene man kunne ha den gangen instituttet ble startet, sier
seniorforsker og professor Gudmund Hernes. - Hadde noen på
begynnelsen av åttitallet hevdet at Fafo etter 25 år
ville ha nesten 70 forskere og kontorer flere steder i verden, ville
han fått karakteristikken "gal".
Paradigmeskifte
Hernes mener at mot slutten på syttitallet og begynnelsen
på åttitallet vokste det frem et politisk paradigmeskifte
i Norge, som i resten av verden. Margaret Thatcher hadde kommet
til makten i Storbritannia på en plattform bygget på
privatisering og knusing av fagbevegelsen. Ronald Reagan hersket
i USA, og vi så en gryende høyrebølge i Tyskland
så vel som i Skandinavia. I Norge falt høyrebølgen
sammen med jappetiden, og Kåre "Nu går alt så
meget bedre" Willoch vant stortingsvalget i 1981.
Den politiske pendelen hadde svingt fra ytterste venstre, fra m-l-bevegelsens
hegemoni på syttitallet til langt ut på høyresiden.
Det var ikke lenger noe ideal at vi alle skulle være sosialdemokrater
her i landet, tvert imot. Norge var i ferd med å forlate likhetsideologien.
Mistet makt
At Arbeiderpartiet tapte valget førte dessuten til at partiet
mistet makten over de departementale utredningskontorene som kunne
bidra til å meisle ut grunnlaget for politiske linjevalg,
slik både maktutredningen og den store levekårsundersøkelsen
hadde bidratt til på syttitallet.
- Det skapte et behov for en annen kilde til utredning og samfunnsforskning,
en ny institusjon som kunne bidra til å sette den forskningsmessige
og den politiske dagsordenen, forklarer Hernes.
Samtidig våknet Landsorganisasjonen i Norge opp til en ny
hverdag:
- I LO raste debatten om industriens fremtid. Vi så at industriproduksjonen
falt, at servicenæringen var i ferd med å ta føringen
og at oljen og den nye teknologien kom til å bli viktigere
og viktigere som sysselsettingsfaktor. Hva ville da skje med LO
som organisasjon, hva ville skje med LOs politiske initiativ og
makt? spør Jan Balstad som på den tiden fungerte som
leder av Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund og var styremedlem
i Norges teknisk naturvitenskaplige forskningsråd (NTNF).
- Før jeg gikk over til LO i 1981 var forbundet engasjert
i et betydelig forskningsprosjekt sammen med Norsk Regnesentral.
Prosjektet gikk på datateknologiens inntog. Dette gjorde det
klart for oss at kunnskap var en viktig forutsetning for at fagbevegelsen
skulle kunne ivareta medlemmenes interesser.
I LO gikk debatten om hvordan fagbevegelsen kunne forberede seg
på en framtid og en ny virkelighet organisasjonen ikke visste
noe om.
- Vi måtte ta i bruk nye kart for å forstå hvordan
terrenget så ut og for å kunne ha en objektiv vurdering
av perspektivene. Vi trengte ny kunnskap og en selvstendig premissleverandør
for samfunnsdebatten, og det var i denne konteksten at ideen om
Fafo oppsto, fortsetter Balstad.
Sette dagsordenen
LO så, ifølge Balstad, IKT-eventyret som starten på
globaliseringsprosessen og stilte seg spørsmålet om
fagbevegelsen kunne ta i bruk de samme metodene som motkreftene
for å nå sine egne mål. Fagbevegelsen var seg
klart bevisst at valg av forskningstema var politiske valg. Poenget
ble å sette dagsordenen, å vise hvem som hang etter
i et urettferdig samfunn.
Koblingen mellom LO og Terje Rød Larsen satte fart i sakene.
Rød Larsen hadde gode kontakter i Arbeiderpartiet, blant
andre til Sissel Rønbeck og Reiulf Steen, og disse to bygde
en bro mellom Rød Larsen og LO.
- Terje Rød Larsen var en blanding av entreprenør,
villmann og kunstner. Han var uoppslitelig og ustoppelig, forteller
Gudmund Hernes.
Prosjektet ble møtt med en god porsjon skepsis innad i LO.
Gudmund Hernes erindrer for eksempel at da instituttet flyttet inn
i en korridor i Jern og Metalls Bygg på Lilletorget i Oslo,
hadde forskerne ikke adgang til kantinen. Fagbevegelsens folk fryktet
kanskje at disse universitetsutdannede folkene skulle forurense
arbeidernes rene sinn med akademisk snakk?
Rød Larsen fikk jobben med å utrede og utvikle Fagbevegelsens
senter for forskning, utredning og dokumentasjon. Det gjorde han
med en glød og en energi som raskt fikk instituttet opp og
stå.
- Det var en hovedforutsetning at det Fafo gjorde skulle skape debatt.
Det var gjennom debatt vi kunne påvirke opinionen og påvirke
politikernes linjevalg, sier Balstad.
Skepsis
Men Fafo ble møtt med skepsis. Visjonene ble møtt
med sterke motkrefter.
- Vi hadde store problemer med å få penger til vår
forskning, sier Balstad. Stortinget og forskningsrådet fant
for eksempel ikke å kunne gi støtte til Fafo. Instituttet
fikk en grunnbevilgning fra LO, men virksomheten var nærmest
i sin helhet prosjektfinansiert. Selv i dag får Fafo mindre
i offentlig støtte enn andre institutter det er naturlig
å sammenligne oss med, hevder Jan Balstad.
- Folk fryktet at Fafo kun snakket LO etter munnen, at siden de
ansatte var ansatt i LO, så leverte de også de resultatene
som LO ønsket seg, forklarer Hernes.
De kunne imidlertid ikke ha tatt mer feil. I et visjonært
notat til LO-ledelsen som var utarbeidet av Hernes, Rød Larsen
og Balstad ble det utrykkelig slått fast at selv om valg av
forskningstema var et politisk valg, kunne man ikke bestille resultater.
Forskningen måtte være uavhengig av hva oppdragsgiveren
ønsket seg.
- Det var lite diskusjon i LO om dette, hevder Balstad.
- De fleste, med LO-leder Tor Halvorsen i spissen, kunne muligens
føle seg aldri så lite fristet av forskning som politiske
bestillingsverk, men de visste utmerket godt at dette ville bety
døden for Fafo som forskningsinstitusjon. De forstod også
at det ville være ødeleggende for fagbevegelsen å
foreta strategiske beslutninger på et feilaktig grunnlag.
Slikt ville bare svekke LOs troverdighet på lang sikt. Det
ville ingen være tjent med.
Vendepunktet
Vendepunktet kom med LO-kongressen i 1985. Da la Hernes, Fennefoss
og Colbjørnsen frem den første rapporten om medlemsutviklingen
i LO under navnet Så samles vi på Valen. Her slo han
blant annet fast at LO opererte med alt for høye medlemstall
siden fagbevegelsen også inkluderte pensjonerte medlemmer
når de oppga sine tall.
- Dette førte til konflikter med Fafo. Dette var ikke det
LO ønsket å legge frem for sine kongressdeltagere.
Men rapporten etablerte Fafo som et forskningsinstitutt som var
fullstendig uavhengig av LO en gang for alle, sier Hernes.
- Ved at Fafo ikke la frem noe ekko av LOs forhåpninger ble
vår seriøsitet slått fast i all offentlighet,
fortsetter seniorforskeren.
- Dermed fikk vi etablert et bilde i offentligheten som fortale
at Fafo og LO så på hverandre med gjensidig respekt
og anerkjennelse, og også som to størrelser som var
fullstendig uavhengige av hverandre.
- Etter det kom det flere rapporter som bekreftet dette inntrykket,
og det som kunne ha blitt en flopp, særlig i begynnelsen,
har gått fra suksess til suksess, avslutter Gudmund Hernes.
|
