Fafo som nasjonsbygger

Året 1991 var det en viktig begivenhet i Fafos historie. Med levekårsundersøkelsen fra Litauen la forskningssenteret mye av grunnlaget for sin framtidige internasjonale satsing. Levekårsundersøkelser ble Fafos viktigste eksportartikkel. For litauerne var undersøkelsen et ledd i nasjonsbyggingen og frigjøringsprosessen fra sovjetstyret i Moskva.

Tekst: Olav André Manum

Bildet: Terje Rød-Larsen, Litauens president Vytautas Landsbergis og Gudmund Hernes på Fafo i 1991. (Foto Bente Bakken)

Rapporten ble til i en dramatisk og historisk tid. Da initiativet ble tatt til å gjennomføre undersøkelsen, var Litauen fremdeles en sovjetrepublikk. Ved ferdigstillelsen var landet en selvstendig stat. Dette var tiden da den siste sovjetiske presidenten Mikhail Gorbatsjov forsøkte å reformere et ødeleggende politisk og økonomisk system gjennom glasnost og perestrojka, tiden da Berlinmuren falt og det ene kommunistiske regimet etter det andre måtte frasi seg makten i de østeuropeiske statene.

- Litauernes frigjøringsiver kom som en overraskelse på russerne, forklarer Knud Knudsen, professor i sosiologi ved Universitetet i Stavanger og en av forfatterne til Levekårsundersøkelsen i Litauen ved siden av Gudmund Hernes. Knudsen var også med på den aller første levekårsundersøkelsen som ble gjennomført her i Norge på syttitallet og har holdt kontakten med Hernes siden den gang.

- Sovjet-lederne følte tvert i mot at de baltiske statene var blant de mest privilegerte i Sovjetunionen. Hva hadde de å tjene på en frigjøringsprosess?

Vantro i Moskva

Det politiske lederskapet i Moskva trodde ikke sine egne ører da det litauiske kommunistpartiet erklærte støtte til selvstendighetskampen. Mot slutten av 1990 var det tydelig hvilken vei det gikk, selv om Fafos levekårsundersøkelse ble til mens forholdene fremdeles var politisk uklare.

Frigjøringsprosessen var ikke uten menneskelige omkostninger. Russerne ga seg ikke uten kamp. Parlamentet ble okkupert og russiske styrker angrep det litauiske TV-tårnet i hovedstaden Vilnius i januar 1991. Dette resulterte i at 13 litauere ble drept. Tross dette fortsatte litauerne sin frihetskamp og erklærte seg som selvstendig stat i mars samme år. Island ble den første vestlige staten til å anerkjenne republikken Litauen. Det skjedde allerede før litauerne hadde levert sin selvstendighetserklæring. Sverige åpnet den første ambassaden i landet. De sovjetiske troppene aksepterte nederlaget og trakk seg tilbake. Alle var ute innen utgangen av 1993.

Fafos levekårsundersøkelse ble gjennomført parallelt med at alt dette utspant seg.

Data til å stole på

- I den prosessen var vår levekårsundersøkelse en viktig del av den nye nasjonsbyggingen, forklarer Knudsen.

- For første gang fikk litauerne tilgang til objektive data og analyser fra en uavhengig aktør, som kunne tolkes vitenskapelig - i tråd med Fafos krav om at man kan bestille forskning, men aldri resultater.

Knudsen mener litauerne før den tid var vant til at resultater fra det som eventuelt ble gjort av undersøkelser i sovjetrepublikken, gjerne ble filtrert og tolket ideologisk og politisk. Litauerne kjente seg ofte ikke igjen i de beskrivelsene som fulgte av slikt materiale. De hadde rett og slett ingen tillit verken til resultatene som ble presentert eller institusjonene som sto for dem.

Fafos undersøkelse ble på denne bakgrunn en synliggjøring av litauerne som et eget folk og en egen nasjon - med typiske særtrekk i levekårene og samtidig interessante variasjoner mellom befolkningsgruppene. Resultatene ga avklarende innsikt på en rekke livsområder. Sett i en slik sammenheng mener Knudsen at levekårsundersøkelsen bidro til den nye nasjonsbyggingen. Den var med å legge grunnlaget for uavhengige forskningsinstitusjoner i akademia og i statsadministrasjonen.

Jevn og trygg velstand

- Og det til tross for at litauerne ikke kom så dårlig ut i vår undersøkelse, sier Knudsen med et smil.

- Enkelte hadde kanskje ventet at Fafo skulle vise at sovjetstaten behandlet dem elendig og mer undertrykkende. Våre data viste at de hadde en rimelig jevn og ikke minst trygg velstand, men også at de utvilsomt var politisk ufrie.

Knudsen tror den litauiske tilliten til undersøkelsen også kom av at fafoistene la opp til en komparativ studie hvor de blant annet tok den forrige selvstendighetsperioden med i bildet. Litauen var, i likhet med de andre to baltiske statene, uavhengig fra slutten av første verdenskrig og henimot begynnelsen på verdenskrig nummer to. Da annekterte russerne hele Baltikum før tyskerne drev russerne ut og gjennomførte en terrorbasert okkupasjon som blant annet kostet 91 prosent av Litauens jødiske befolkning livet.

At Fafo dessuten sammenlignet de litauiske data med tilsvarende fra Norge, gjorde også sitt til å øke tilliten. - Norge sto nok for balterne som en mer naturlig referanse enn ulike republikker i det gamle Sovjetunionen - av mange betraktet som en okkupasjonsmakt, fortsetter Knudsen.

Ny undersøkelse i 1994

Fafo gjennomførte to levekårsundersøkelser i Litauen. Den første kom i 1991 og den andre var en sammenlignende oppfølgingsstudie fra 1994. Poenget var å synliggjøre endringene som hadde skjedd siden frigjøringen.

Blant de viktigste funnene i den første levekårsundersøkelsen fremhever Knudsen at litauerne i hovedsak hadde rimelige levekår og en relativt forutsigbar hverdag, selv om mange også hadde det vanskelig. Befolkningen var ensartet, og dette ga trolig et godt grunnlag for sjenerøsitet mot de etniske minoritetene som fantes i landet. Disse ble i hovedsak utgjort av russere og polakker. Den første undersøkelsen dokumenterte også en relativt velutdannet befolkning, det fantes virkende sosiale sikkerhetsnett og den allmenne helsetilstanden i befolkningen var god, selv om alkoholbruket ble ansett som problematisk.

- Den andre levekårsstudien viste framgang på flere felter, men også store sosiale og økonomiske vansker. Ett talende funnet fra undersøkelsen i 1994 var at fortiden, altså tiden som sovjetrepublikk, så lysere ut fra et 1994-perspektiv enn det den gjorde i 1991, forteller Knudsen. - Det skyldes nok at første halvdel av nittitallet og omstillingsprosessen til markedsøkonomi ble mye tøffere enn litauere flest hadde forventet.

Økte skiller mellom fattig og rik

Blant annet økte skillene mellom fattig og rik betydelig, pensjonsordninger ble ikke oppjustert i møte med den nye tiden og de sosiale sikkerhetsnettet ble svekket eller forsvant helt. Da er det klart at selv en sovjetstats omsorg i ettertid kan fortone seg noe rosenrød.

En annen stor forandring Knudsen så allerede i 1994 var at når det gjaldt levekårsundersøkelser var ikke Fafo lenger alene på banen. Nå var det konkurranse om å nå fram blant en lang rekke tilbydere.

Noe av det viktigste litauerne opplevde med denne undersøkelsen, i tillegg til nasjonsbyggingen, var at den skapte et grunnlag for en reell og kunnskapsbasert diskusjon om eget land. Hvilke politiske linjevalg var nødvendige og hvordan skulle de gjennomføres? Også i diskusjoner med internasjonale organisasjoner var rapporten viktig fordi den utstyrte litauerne med et kart å gå etter når forhandlinger skulle føres for eksempel om bistand til demokratiutvikling.

For Forskningsstiftelsen Fafo ble Levekårsrapporten fra Litauen en døråpner til levekårsundersøkelser i andre deler av verden, for eksempel på Gazastripen.

Lenker

Rapporter fra Fafos levekårsforskning i Baltikum.
Vytatuas Landsbergis - biografi (ekstern lenke)