Illsinte kunstnere

Flere ledende kunstnere gikk i baklås da Fafo utga en rapport om norske kunstneres levekår i 1989. Ankepunktet var Fafos funn om at gjennomsnittskunstneren ikke tjente dårligere enn folk flest. Kunstnerorganisasjonene hadde selv vært med på å bestille rapporten.

Gjennomsnittskunstneren eksisterer ikke, freste representanter for yrkesgruppen, og hevdet at Fafo manglet kunnskap om kunstnergruppene. Påstanden om at gjennomsnittkunstneren tjente like mye som folk flest, forkludret bildet, fortsatte de. Kunstnerorganisasjonene mente, som oppdragsgivere flest når de er uenig i forskernes konklusjoner, at vesentlige deler av rapporten måtte forbedres.

Jon Øien som den gang var redaktør for bladet Billedkunstneren, kritiserer Fafo for å ha skapt denne papirstørrelsen. Men han innrømmer samtidig at rapporten får med seg at det blant bildende kunstnere var mange som kom dårlig ut.

Rapporten viste blant annet at:

• 70 prosent av kunstnerne levde utelukkende av sin kunstneriske virksomhet
• kunstnerne hadde større problemer enn gjennomsnittsbefolkningen med å klare uforutsette utgifter
• hver femte kunstner hadde problemer med sin skapende virksomhet på grunn av dårlig økonomi
• mannlige kunstnere tjente bedre enn kvinnelige
• kunstnere under 35 tjente dårligere enn de over 35

Dag Odnes var prosjektleder for Fafo. Han måtte gjentatte ganger gå ut og forsvare forskningens uavhengighet og slå fast at man ikke kan bestille resultater.

- Dette er en forskningsrapport og forskning sender man ikke ut til høring, sa han blant annet til Aftenposten, etter at en del resultater var lekket til pressen.

For øvrig var en av de umiddelbare resultatene av rapporten at man på nytt ville gå gjennom stipendsystemet for kunstnere.

(Kilde: NTB, Aftenposten)

Tilbake til
Fafos jubileumsmagasin,
nr 5, hovedsiden