|
Han er kanskje verdens eneste sivilarbeider som har bedrevet
aktivt fredsarbeid på internasjonalt plan. Even Aas var med
på hele Oslo-prosessen, fra daglig leder i Fafo, Terje Rød-Larsen,
spurte om han var i stand til å holde kjeft og til Yasser
Arafat trykket Israels statsminister Yitzhak Rabin i hånden
på plenen foran Det hvite hus i Washington.
Tekst: Olav André Manum
- Terje Rød-Larsen og daværende utenriksminister Johan
Jørgen Holst fikk sentrale plasser under seremonien, med
president Clinton og hele verdenspressen. Resten av Fafo-delegasjonen
ble bokstavelig talt satt ut på sidelinjen, forteller Even
Aas. De som hadde gjort hele fredsprosessen mulig, ble det ikke
gjort noe særlig stas på den gangen.
Ikke at Even Aas synes det spiller så stor rolle. Det viktige
var prosessen, som uansett alt som har skjedd mellom palestinerne
og israelerne siden den gang, var et historisk gjennombrudd.
– Husk at i Israel var det lovforbud mot å snakke med
palestinerne på det tidspunktet Osloprosessen startet. Da
kan man tenke seg hvor vanskelig det var å innlede en dialog
for å skape fred.
Fafo hadde gjennomført en levekårsundersøkelse
i Palestina og åpnet et eget kontor i Gaza. Dette ga Terje
Rød-Larsen og Mona Juul den åpningen som trengtes for
å opprette det som senere ble kalt Oslo-kanalen.
Fafos største øyeblikk
Professor og seniorforsker på Fafo, Gudmund Hernes, kaller
Osloprosessen for Fafos «finest hour» og største
øyeblikk, et resultat av Terje Rød-Larsens utrettelige
entreprenørskap og utnyttelse av muligheter. Even Aas er
enig. Han startet sin yrkeskarriere i LO før han ble sivilarbeider
på Fafo. Senere har han blant annet vært statssekretær
for Arbeiderpartiet og trener for jentelandslaget på skøyter.
I dag er han informasjonsdirektør i Kongsberg Gruppen.
Aas var en sentral mann under prosessen. Sammen med dagens informasjonssjef
på Fafo, Jon Lahlum, fungerte han som sjåfør
og altmuligmann for den strengt hemmelige fredsprosessen. Veldig
få mennesker visste noe, ikke en gang i Utenriksdepartementet
var dette kjent for andre enn helt sentrale personer som Johan Jørgen
Holst. Madrid-forhandlingene om fred i Midtøsten hadde gått
i stå, men i Oslo ble det åpnet en ny kanal for fortsettelse
av forhandlingene. Det var avgjørende at alt foregikk inkognito.
Unngå all oppmerksomhet
 Aas måtte
derfor leie biler i eget navn. Bilene fra Utenriksdepartementet
kunne ikke brukes, fordi alt derfra ble registrert som offentlige
dokumenter. Og offentlig oppmerksomhet måtte for enhver pris
unngås. Riktignok kunne utkast til en fredsavtale mellom Israel
og Palestina ligge og flyte i Fafos printer i Fossveien i dagevis,
men ingen aviser fikk noensinne vite om hva som foregikk. Først
en måned før hele prosessen var avsluttet kunne New
York Times gjengi rykter om at noe var i gjære i Oslo, men
da var det meste allerede i boks.
I mens hadde Aas drevet sivilarbeid og bidratt til å muliggjøre
dialog mellom erkefiendene Israel og Palestina. - Jeg hentet delegasjonene
på flyplassen, bestilte hotellrom, kjørte dem til møtestedene,
jobbet for å få dem til å slappe av og begynne
å få tillit til hverandre.
Pressen rapporterte senere om tungt bevæpnet politi rundt
møtelokalene. Det er tøv. Det var ingen andre enn
Even Aas, utstyrt med to mobiltelefoner, som holdt vakt. Var det
noe som ville ha tiltrukket seg medias oppmerksomhet, var det væpnede
vakter.
Bildet: Even Aas i Fafo-kantina i 1997.
Narkotika?
Men familien undret seg. Aas kom stadig innom familien kjørende
i en svart Saab 9000. To mobiltelefoner og mørke solbriller
talte også sitt tydelige språk om at ting var på
gang. «Ikke spør!» var svaret han serverte sin
nærmeste familie og venner. Moren fryktet nesten at han var
innblandet i narkotika, men sier i dag at hun stolte på sønnen,
og gjorde som han ba om. Hun lot være å spørre.
Og Even Aas holdt kjeft, i tråd med Terje Rød-Larsens
instruksjoner.
Taktikken for møtene var enkel. Det gjaldt å få
delegatene på gli. Få dem til å oppleve at de
kunne bli enige om noe, for eksempel helt enkle ting som dagsorden
og fremdriftsplan. Det fungerte. Strategien førte fram til
en avtale.
Til å begynne med møtte israelerne med folk på
lavt diplomatisk nivå, men allerede etter tredje møtet
dukket toppdiplomater opp. Da var i mellomtiden loven som forbød
israelerne å snakke med palestinere blitt opphevet. Gjennombruddet
i forhandlingene kom også på dette møtet, ifølge
Aas. Det var da man ble enige om veien videre. Palestinerne på
sin side møtte helt fra starten med sentrale diplomater,
forklarer Even.
- Det gjaldt å svare på spørsmål, stå
til tjeneste, vise at man var til å stole på, bygge
tillit. Støtte opp under det arbeidet som Mona Juul og Terje
Rød-Larsen utførte. De nøt tillit i begge leire
og var viktige brobyggere.
Politikontroll
Det kunne imidlertid ha gått galt allerede før det
andre møtet. Opptakten var illevarslende. Even Aas var på
Fornebu for å hente den palestinske delegasjonen. Grensepolitiet
ville ikke slippe dem igjennom og stilte en lang rekke ubehagelige
spørsmål. Var papirene gyldige? Hva skulle de i Norge?
Hvor var visumet utstedt? Palestinerne ble mer og mer nervøse.
- Plutselig dukket det opp tre vakre jenter fra Thailand. Grensepolitiet
fikk dermed noe annet og hyggeligere å tenke på enn
å trakassere palestinerne, så de bare vinket oss gjennom.
En merkelig oppførsel. Vi snakket om det i bilen på
vei til møtestedet.
Aas forteller om en regntung februardag i 1993. Det var som de
mørkeste novemberdagene, da alt lys speiler seg i regnsvarte,
blanke gater. Møtet skulle finne sted i Sarpsborg, i Orklas
lokaler. På vei dit blir palestinerne møtt av blålys
og politisirener. På grunn av de speilblanke gatene virket
det som om blålysene blinket over alt.
– Det føltes et panisk øyeblikk som om vi var
omringet av politi, sier Aas.
En filmscene
Samtlige biler på Mosseveien ble vinket inn. Det virket som
om politiet så etter noe helt spesielt, eller noen de visse
hvem var. Angsten slo virkelig gjennom hos palestinerne. De svettet
i februarkulda. De hadde lite hyggelige assosiasjoner til politisirener
og blålys. Alle, inklusive Aas, fryktet at det nå kom
til å gå helt galt, at grensepolitiet hadde slått
alarm om en irregulær og ulovlig grensepassering.
- Det var som å sitte midt i en film. Blålysene blinket,
regnet fosset og vindusviskerne jobbet febrilsk med å holde
sikten klar. Og politifolkene sto der, mannssterke, myndige og truende
effektive. Et øyeblikk trodde vi sågar de bar våpen.
Med det var altså en promillekontroll. Samtlige biler på
Mosseveien ble kontrollert denne februarkvelden. Even Aas var selvsagt
klinkende edru og dermed kunne den palestinske fredsdelegasjonen
kjøre videre til Sarpsborg.
Even Aas som stand-in for utenriksministeren
Følelsen av uvirkelighet gjentok seg også i andre
sammenhenger. Under et møte i toppetasjen på Hotell
Plaza i Oslo fikk pressen nyss om at noe var i gjære. Lobbyen
fyltes opp av journalister og fotografer. Det var avgjørende
at forhandlingene forble hemmelige, men hvordan skulle man få
smuglet ut utenriksministeren uten at noen skjønte hva som
foregikk? Den svarte limousinen sto dekket til i hotellets garasje,
og Holst befant seg i toppetasjen.
Løsningen ble en avledningsmanøver. Even Aas ble
iført solbriller og ministerens trenchcoat og hatt. Så
lot man journalistene få et glimt av ryggen hans før
han som stand-in løp ned til en startklar limousin. Pressefolkene
bet på og fulgte etter.
- Bilen startet med et brøl og sengetøyet som hadde
dekket den føyk til alle kanter. Men Johan Jørgen
Holst kunne spasere ut bakveien og inn i en annen ventende bil uten
at noen fikk nyss i det som foregikk, ler Even Aas.
Og Oslo-prosessen kunne loses videre mot sin avslutning på
plenen foran det hvite hus, og en Nobels fredspris året etter.
|
