Ikke spis opp maten din, gutt!

Som tidligere leder av Fafos internasjonale virksomhet, var Arne Grønningsæter en rekke ganger i Israel og Palestina. Han forteller at forskere også utsettes for kulturkollisjoner. Dette er en historie han liker å fortelle, kanskje fordi den formidler at verdier er relative?

Grønningsæter kommer fra en pen embetsmannsfamilie og er godt oppdratt. En av de viktigste barnelærdommene er at du spiser opp maten din. Å gjøre noe annet er forkastelig. Spiser du ikke opp, signaliserer du at du ikke liker maten eller at den ikke er god nok. Dessuten kaster du bort mat, noe som er en dødssynd. I hvert fall i det protestantiske Norge. Tenk på alle dem som ikke har mat!

- Blant palestinerne er det ikke nødvendigvis så enkelt, sier Grønningsæter, som i dag er forskningsleder for Fafos gruppe for sosialpolitikk og velferdsproduksjon. – Under et av mine første besøk i Gaza ble vi tatt med på restaurant. Porsjonene var sjenerøse, for å si det mildt.

God protestant

Som den gode protestanten han er spiste Grønningsæter tallerkenen sin tom. Umiddelbart fikk han servert nok en porsjon. Han spiste denne også helt opp. Han ønsket jo ikke å fornærme vertskapet. Nok en porsjon. Grønningsæter ble usikker. Han er mett, for ikke å si stappmett, men føler seg forpliktet til å spise opp en tredje gang. Da kommer enda en porsjon på bordet. Fortvilelsen er nær. Han ser seg desperat rundt. De andre har for lengst sluttet å spise, men de ser undrende på han. Det Fafo-forskeren ikke har tenkt over, er at alle palestinerne lot det ligge igjen litt på tallerkenen. Det burde han også ha gjort.

- Det gikk opp for meg at blant palestinerne hersket et verdisystem som var omtrent motsatt av hos oss. I Palestina skal det ligge litt mat igjen på tallerkenen. Da signaliserer man at man er vel forsynt, at det var mer enn nok mat og et godt måltid. Å spise opp betyr at man fremdeles er sulten og vil ha mer. Det kan bli en pinlig affære dersom det for eksempel ikke finnes mer mat å by på. Da har man tråkket på noens ære.

Familiens ære

Grønningsæter er glad denne lille leksjonen i palestinsk skikk og bruk kom på en restaurant i Gaza. En uke senere ble han nemlig med sine verter til et lite gårdsbruk som var blitt ødelagt av israelske bomber. Sprengt i filler. Bonden og familien levde i uthuset. Da de fikk besøk måtte de servere noe. Men de hadde ingenting. Krigen hadde gjort dem utfattige. Bare litt yoghurt kunne de oppdrive, og gjestene fikk hvert sitt glass. Familiens ære var reddet, i hvert fall siden Grønningsæter også hadde lært leksa si.

- I likhet med de andre tok jeg bare en slurk og satte igjen resten, forteller han. Han fryktet at familien skulle tro at han ikke likte yoghurten, at han syntes den var sur, for gammel, for smakløs. Fornuften derimot sa ham at han gjorde det riktige, og at familien trengte denne maten selv. Palestinerne var enige. Han tolket situasjonen riktig.

Moralen er

Denne historien har naturligvis en moral: Uansett hvor grunnleggende vi føler at det verdigrunnlaget vi handler ut i fra er, så er det ikke nødvendigvis allmenngyldig overalt i verden.

- Det har vi europeere godt av å bli minnet om innimellom, humrer Grønningsæter.

Tilbake til
Fafos jubileumsmagasin,
nr 6, hovedsiden