Når varsellampene lyser

Rapporten "Lønnstakerorganisering" fra 1988 var en vekker for LO. Uten endret rekrutteringspolitikk kunne LO tape kampen om medlemmene og ved utgangen av 2006 kun organisere 28 prosent av lønnstakerne. De siste beregningene fra Fafo viser at LO ved utgangen av 2004 hadde 28,1 prosent av lønnstakerne, mens organisasjonene utenfor hadde 24,8 prosent. Rapporten og tiltakene har hjulpet på selvbildet og endret rekrutteringspolitikken, mener dagens Fafo-forskere.

Tekst: Olav André Manum

Men forfatteren av rapporten, Arvid Fennefoss, og tidligere leder av organisasjonskomiteen i LO, Evy Buverud Pedersen, er ikke enige om hvorvidt rapporten har endret noe.
- Det har ikke skjedd noen verdens ting med LOs rekrutteringspolitikk, hevder mannen bak rapporten, Arvid Fennefoss.
Han er i dag førsteamanuensis ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo. Forskeren mener LO ikke har vært gjennom noen omstillingsprosess, verken når det gjelder medlemsverving eller med hensyn til å tilpasse kartet etter terrenget og erkjenne at femtiårenes industriarbeidersamfunn ikke lenger finnes.

- Rapporten dokumenterte at LO ikke gjorde noe forsøk på å rekruttere nye medlemmer i de nye profesjonsgruppene i kunnskapssamfunnet. Det gjør de heller ikke i dag, fortsetter Fennefoss.

Han mener dessuten det er uheldig og udemokratisk at LO sammen med NHO dominerer lønnsforhandlingssystemet her i landet, uten at de andre lønnstakerorganisasjonene har en rimelig innflytelse på systemets utforming.
- LO har, tatt i betraktning organisasjonens synkende oppslutning, for stor makt på dette området, sier Fennefoss

Søker makt
Evy Buverud Pedersen er ikke enig:
- Vi er den desidert største lønnstakerorganisasjonen og både søker og ønsker makt. Dette er politisk makt vi bruker til medlemmenes beste, blant annet i tariffoppgjørene, sier hun.

Den tidligere lederen i LOs organisasjonskomité syntes ikke Fafo-rapporten var noe sjokk:
- Dette var ting vi selv var klar over og som vi hadde begynt å jobbe med internt. Rekrutteringsarbeid har alltid vært en viktig oppgave for oss. Vi ba selv om å få utarbeidet Fafo-rapporten for å få flere detaljer i utfordringene vi så vi sto overfor. Den gang som nå ønsket vi å være en attraktiv organisasjon for alle arbeidstakere og en maktfaktor i norsk offentlighet på vegne av våre medlemmer.

Rapporten ga imidlertid pressen full anledning til å gasse seg i dårlig skjult skadefryd.
Dommedagsprofetiene haglet. Buverud Pedersen fikk en urettferdig medfart, hun ble nærmest fremstilt som tilbakestående og det ble legitimt å framstille LO som en organisasjon styrt av udugelige oldinger i utakt med tiden. Dersom fagbevegelsen ikke la om kursen, ville Landsorganisasjonen falle utfor stupet. Fagbevegelsen ble fremstilt som en møllspist, gammelmodig organisasjon, bygd opp etter en traurig sosialistisk modell. Det formelig luktet østblokk-mugg i gangene på Youngstorget, og det i en tid da "den reelt eksisterende sosialismen" var i ferd med å få dødsstøtet.

"LO på vikende front" het det for eksempel i Aftenposten. "Dom over LO" skrev Dagens Næringsliv, mens Nordlys hevdet at "LO ryster i grunn". Selv Arbeiderbladet så seg nødt til å slå fast at "LO [står] fast i Fortida".

Tidsånden
Kan hende passet overskriftene tidsånden som hånd i hanske. 1988 var toppåret i jappetiden, Kåre Willoch hadde regjert Norge i flere år, og høyresiden hadde for lengst overtatt det ideologiske hegemoniet. Det ble nærmest fasjonabelt å bruke Landsorganisasjonen som hoggestabbe. Og pressens angrep tiltok i styrke: I et stort anlagt "Dokument Søndag" i 1992 beskriver VG en "Koloss i Krise" på denne måten:

"Landsorganisasjonen er i krise. Ledelsen er udugelig. LO mister makt og medlemmer. LO er udemokratisk, ortodoks og uten åpenhet overfor medlemmene. Forholdet til Arbeiderpartiet er elendig. LO evner ikke å tilpasse seg dyptgripende endringer i samfunnet. LO lever fortsatt i 1960-årenes Norge."

Og videre i selve artikkelen: "LOs eget forskningsinstitutt FAFO har laget en omfattende rapport om svakheter ved LOs organisasjon og politikk. Men LO er slik oppbygd at organisasjonen ikke kan tilegne seg FAFOs konklusjoner. FAFO-rapporten kveles av de forhold den selv beskriver. LOs ledelse kunne ikke overleve en reform der åpenhet, kompetanse og kunnskap skulle være utslagsgivende. Derfor skjer det ikke noe."

Reaksjonene uteble ikke. LO slo "hardt tilbake". Ellen Stensrud beskyldte senere Fennefoss for å bruke feil tall og beregningsmåte med hensyn til medlemsoppslutningen, og for å bedrive useriøs forskning. Fennefoss på sin side anklaget LO og Ellen Stensrud for å drive desinformasjon. Det utviklet seg til å bli en kamp om statistikken. Fennefoss og LO gikk i skyttergravene og har vært der siden. Fennefoss hevder imidlertid at Fafo i dag bruker akkurat den samme beregningsmåte som han gjorde, uten at det lenger er kontroversielt.

En fornuftens stemme sto tidligere LO-sekretær Jan Balstad for. Han hevdet at Landsorganisasjonen tok Fafo-rapporten alvorlig. I et intervju med Arbeidsmanden i 1988 sier han: "Det er spesielt organisasjonsgraden i framtida som er blitt sterkt fokusert. En beregningsmodell viser at LO fram mot 2006 kan miste rundt 200.000 medlemmer. Andre organisasjoner i modellen vil kunne øke tilsvarende. Modellen baseres på en fremskriving av medlemsutviklingen de siste ti årene. Samtidig opereres det med to oppbremsingsalternativer. Hovedmodellen kaller jeg "dommedagsalternativet." Det forutsetter jo en total handlingslammelse fra LO og tilsvarende kreativt initiativ fra andre organisasjoner. Det er opp til LO og arbeiderbevegelsen å forsterke arbeide med å meisle ut en politikk som slår beina under FAFOs "dommedagsalternativ". Det kan gjøres på flere måter."

Uforutsette begivenheter
Fennefoss er også i dag av den oppfatning at LO ikke har gjort noen verdens ting. Den tidligere Fafo-forskeren hevder at hans fremskriving av medlemsutviklingen frem til 2007 har vist seg å stemme temmelig bra. De siste beregningene fra Fafo viser at LO ved utgangen av 2004 hadde 28,1 prosent av lønnstakerne, mens organisasjonene utenfor hadde 24,8 prosent - Det eneste vi ikke kunne forutse, var at hjelpepleierne (NHS) skulle danne et nytt forbund sammen med Kommuneforbundet, sier han.
- Dette forskjøv medlemsmassen i begge leire. Hadde ikke dette skjedd, ville forbundene utenfor LO i dag vært eksakt like store som LO, hevder han.

- Det kan hende, sier Buverud Pedersen. - Men det står ikke til å nekte at disse organisasjonene ikke har LOs innflytelse i samfunnet, fordi de fortsatt er små i forhold til LO, og ingen av dem har den bredden og tyngden LO har.

Dagens Fafo-forskere
Dagens Fafo-forskere Torgeir Aarvaag Stokke og Kristine Nergaard (bildene nedenfor), stiller seg litt uforstående til Fennefoss' påstand om at rapportene hans ikke har fått noen konsekvenser for LO. Et viktig signal om hvor alvorlig LO tok Fennefoss' dommedagsalternativ, er interessen for oppdatering av medlemsutvikling og organisasjonsgrader som Fafo gjennomfører regelmessig. - Vi har riktignok stadige diskusjoner om hvordan medlemsmassen skal beregnes, ler Kristine Nergaard, men i dag er det mye større åpenhet rundt LOs medlemstall.

Torgeir Aarvaag Stokke mener dessuten at LOs samarbeidsevne og vilje overfor andre organisasjoner er blitt mye større. Som eksempler viser han til både statlig og kommunal sektor.
- Problemet for LO i denne forbindelse er at det blir vanskelig for en lønnstakerorganisasjon å drive både høytlønnspolitikk og lavlønnspolitikk på samme tid. Hvordan skal en organisasjon som LO kunne gå inn for økte forskjeller mellom de ulike gruppene? Samtidig krever folk med utdannelse at de bør få uttelling for den utdannelsen de har tatt. Dette er hovedproblem for LO-systemet.

Om Fennefoss' forskning har fått noen konsekvenser, om den har endret vårt verdensbilde, ja, om det er altså meningene delte. Og slik vil det vel alltid være med samfunnsforskning, kanskje?