|
- Fattigdom er ikke sak som vinner valg. Det er lettere å
snakke om de rikes skatt enn de fattiges trygd, sier Marit Solli,
major i Frelsesarmeen. Hun tror det er derfor det ikke skjer noe
i kampen mot fattigdommen. - Det trengs kamp for at Velferds-Norge
og politikerne skal ta det krafttaket som er nødvendig. I
den kampen mener hun Fafos fattigdomforskning er et uvurderlig våpen.
Tekst: Olav André Manum
Bildet: Marit Solli, major i Frelsesarmeen. Foto: Olav André
Manum
Solli vet hva fattigdom er. Hun har vært leder for Frelsesarmeens
slumstasjon i Oslo. Hit kan byens "fattigfolk" komme for
å få ekstra mat med seg hjem. De kan komme til samtale
og rådgivning, og til og med få noe økonomisk
hjelp.
I dag jobber Solli på Fyrlyset i Urtegata, et tilbud til
de tyngste rusmiddelavhengige. Her kan de få mat, de har tilgang
til lege, sosionom og sykepleier. Solli er ansvarlig for kulturtilbudet
med hyggekvelder, andakter og sangstunder. Hun mener holdningen
til fattigdom er uverdig i et land som vårt.
- Fattigdom er direkte invalidiserende, sier hun.
- Fattigdom sliter folk ut fysisk og psykisk. De har verken kompetanse
eller tro på seg selv. Det er en lang prosess å løfte
folk fra bunnen og opp i en arbeidsfør situasjon slik at
de kan klare seg selv.
Hev minstesatsene
Majoren i Frelsesarmeen mener regjeringen må begynne med
å heve alle minstesatser, slik at folk får bukt med
sine økonomiske bekymringer. Da først blir de satt
i stand til å ta tak som kan bidra til å få dem
ut av fattigdommen. Det gir selvtillit og lyst til å gå
videre.
- Når vi hevder slikt blir vi alltid beskyldt for å
være urealistiske og godtroende. Vi er lettlurte, sies det,
til tross for at vi som organisasjon har kjempet mot fattigdommen
i 120 år! Skulle ikke vi vite hva vi snakker om?
I slike sammenhenger er Fafos fattigdomsforskning noe som Solli
kan slå i bordet med: Se her; miljøet som forsker på
fattigdom på Fafo mener det samme som oss, og de kan belegge
sine argumenter med tall og statistikk som stemmer overens med våre
erfaringer.
- Denne forskningen er svært viktig i kampen mot fattigdommen.
Den gir oss tyngde og bidrar til at vi blir lyttet til, mener Solli.
Noe er oppnådd
Hun mener det er oppnådd noe. Hvert år gjennomføres
det for eksempel en fattigdomshøring i regi av Arbeids- og
inkluderingsdepartementet. Det gir de fattiges representanter en
mulighet til å komme i dialog med stat og kommune. På
sikt kan det føre til forbedringer.
- Fattige har aldri vært noen pressgruppe som kan sette politisk
makt bak sine krav, sier Solli. Et indirekte resultat av forskningen
har imidlertid vært at det har dukket opp en rekke interesseorganisasjoner
som kan tale deres sak, mener Solli.
- Forøvrig håper jeg fattigdomsrapportene fra Fafo
kan hjelpe til med å holde liv i politikernes dårlige
samvittighet. Vi skal i hvert fall bruke dem aktivt til det! sier
en kampklar Frelsesarmémajor.
Forskningssjef Tone Fløtten har drevet med fattigdomsforskning
på Fafo siden 1997. Hun har vært med på å
bygge opp et forskningsmiljø på denne tematikken, først
på Fafo og siden gjennom FAMI (Senter for studier av fattigdom,
minstesikring og sosial integrasjon), som er et samarbeidsprosjekt
mellom Fafo og forskningsinstituttet NOVA.
Levekårstradisjonen
Fattigdomsforskningen har sin opprinnelse i levekårsundersøkelsene
som ble ledet av Gudmund Hernes på 1970-tallet. Etter hvert
ble denne typen forskning vridd mot en evaluering av den politikken
som ble ført.
- Det er i denne tradisjonen at fattigdomsforskningen ble til,
sier Tone Fløtten.
- Parallelt med utviklingen i Norge ble fattigdom et viktig og
stort problemområde innenfor EU. Debatten i EU bidro også
til å sette søkelyset på fattigdom i Norge, til
tross for at problemene her er forholdsvis små sammenlignet
med den fattigdommen vi ser i andre land. Likevel ble det enighet
om at fattigdomsforskning måtte til nettopp fordi rapporter
om dette temaet ville kunne gi en god pekepinn på hvordan,
eller om, velferdsstaten virkelig fungerte.
Gjennombrudd og fattigdomsdefinisjon
Eksklusjon i forhold til arbeidslivet, marginalisering og integrasjonspolitikk
var temaer som gikk rett inn i denne forskningen. Fattigdomsforskningens
gjennombrudd i Norge kom i 1999 med rapporten Fattigdom
i Norge. Den var viktig av flere grunner, først og fremst
fordi dette var dokumentasjon av en virkelighet som ikke hadde vært
spesielt synlig eller fanget opp av politikerne på mange år.
Dessuten etablerte rapporten en norsk fattigdomsdefinisjon med utgangspunkt
norsk virkelighet. For første gang ble også barnefattigdom
satt på dagsordenen.
- Rapporten pirket borti mye dårlig samvittighet, sier Tone
Fløtten i dag.
- Medieoppmerksomheten var enorm. Den rokket helt grunnleggende
med forestillingen om Norge som et egalitært samfunn.
Under valgkampen i 2001 ble temaet et av de aller viktigste, til
tross for at en rekke sentrale politikere forsøkte å
gjøre utdanning til det viktigste valgkamptemaet. Og Ingjerd
Schou som ble sosialminister i den kommende Bondevik-regjeringen
arrangerte en fattigdomsdugnad der Fafo bidro med rapporten Den
norske fattigdommen. I etterkant av dugnaden tok Schou til orde
for å lage en fattigdomsplan i Norge for første gang
siden andre verdenskrig.
Legitimering av diskusjonen
- Rapportene som ble skrevet, høringen og den etterfølgende
fattigdomsplanen bidro til en synliggjøring av at fattigdom
eksisterer selv her i landet og dette medførte en legitimering
av diskusjonene omkring fattigdom i Norge, mener Fløtten.
Rapporten som Fafo skrev anbefalte at det skulle fastsettes en fattigdomsgrense
her i landet. Konkret førte dette til et initiativ om å
sette i gang med jevnlig overvåkning av norsk fattigdom, i
regi av Statistisk sentralbyrå.
- Vi hadde mange forslag til politikerne om hvilke tiltak de burde
sett i verk for å ta tak i dette problemet, sier Fløtten.
Det var regjeringen Bondevik som ba om disse innspillene og en
rekke av forskernes forslag ble tatt til følge.
Myndiggjøring
- I tillegg til fattigdomshøring og overvåking foreslo
vi blant annet en kvalifiseringstrygd slik at folk skulle få
hjelp til å kvalifisere seg, styrke sin menneskelige kapital,
så å si, og dermed myndiggjøres til å klare
seg selv. Dette minner veldig mye om den velferdskontrakten regjeringen
nå går inn for, sier Fløtten.
Så spørs det da om Fafos arbeid får konsekvenser
for dem som trenger hjelp på lengre sikt. For som major Solli
sier:
- Nå trengs det først og fremst innsats for å
hjelpe de fattige, så får ny forskning komme siden for
å finne ut om tiltakene har lyktes.
|
