Fafo-forskeren - ved to av dem

Hvordan ser Fafo-forskerne på seg selv og sitt arbeid? Hva er de opptatt av og hva mener de er forskningens funksjon? Vi har snakket med to av Fafos sentrale forskere, en forholdsvis nyansatt seniroforsker, Mai-Len Skilbrei og en av dem som har vært på Fafo aller lengst, nemlig Hanne Bogen.

Tekst: Olav André Manum Foto: Jon Lahlum

Bildet: Hanne Bogen og Mai-Len Skilbrei

Begge får det beste skussmål fra kollegene. Om Hanne Bogen sier forskerne rundt henne at hun er selve "prototypen på en god forsker." Kollegene understreker at hun er svært dyktig til å få frem både "pro & contra" i en sak og at hun aldri kjører frem med lettvint argumentasjon, men tvert i mot at hun alltid forsøker å belyse en sak fra flest mulig vinkler.

Bogens integritet berømmes også. Hun peker på det som er viktig uansett om det tjener oppdragsgiveren eller ei.

Engasjement er det ordet som går igjen når kollegene beskriver May-Len Skilbrei. - Hun jobber med sårbare grupper og bringer deres stemme videre, sier en av kollegene.

Andre karakteristikker forteller om en raus person, både som leder og som forsker. Hun omtales også som engasjert, produktiv og effektiv. Det er ikke uten grunn at hun har et stort nettverk og har høstet anerkjennelse også internasjonalt.
- Visste du at en av artiklene hennes er på pensum på University of California i Berkley? spør for eksempel en av kollegene.

Samfunnsmandat

Skilbrei selv legger ikke skjul på sitt engasjement:

- Forskningens samfunnsmandat er å identifisere problemer og foreslå løsninger. Å bruke kunnskap som middel uten å måtte ty til entydige svar, sier May-Len Skilbrei.
Hun jobber med prostitusjons-forskning, definerer seg som feminist og sosialist og forklarer at hun kjemper for at prostituerte skal få de samme rettighetene som andre kvinner.

Skilbrei tror ikke nødvendigvis på et forbud mot kjøp av sex. Det ville kanskje usynliggjøre gateprostitusjonen, men vil kvinnene som er havnet i prostitusjonen få det bedre?

- Du fjerner ikke de underliggende årsakene til prostitusjon ved å forby kjøp av sex. Fattigdommen i Nigeria er like stor selv om norske menn straffeforfølges om de kjøper seksuelle tjenester. Et forbud vil bare eksportere problemene til andre steder, sier hun.

Skilbrei har vært på Fafo siden januar 2006 og mener at samfunnsforskningen har et mandat. Dette er årsaken til at hun ønsker å drive kvinneforskning og prostitusjonsforskning.

- Hvordan skal vi håndtere at noen er mindre verdt enn andre i en egalitær velferdsstat? spør hun retorisk.

Utfordre vedtatte sannheter

Hanne Bogen er mer tvilende til om forskningen som sådan kan ha et samfunnsmandat utover å bedrive god forskning. Hun er den forskeren som har lengst sammenhengende fartstid av samtlige fafoister. Bogen har vært ansatt i Fafo nesten siden starten. Men også hun plasserer seg trygt i Fafo-tradisjonen som med professor Gudmund Hernes sine ord handler om å "fortelle makta sannheten". Bogen har nemlig forsket på konkurranseutsetting i offentlig sektor og pådratt seg fagbevegelsens vrede. Men det handler om å utfordre vedtatte sannheter.

- Resultatene mine viste tydelig at Norge ikke alltid er best på kvalitet på tjenestene i offentlig sektor. Videre kom jeg frem til at konkurranseutsetting ikke nødvendigvis fører til en nedgang i kvaliteten på tjenestetilbudet. Det er en komplisert og for mange upopulær måte å organisere tjenestetilbudet på, men rammer ikke nødvendigvis kvaliteten.

Bogen måtte tåle rikelig med pepper fra Fagforbundet for disse resultatene. Til tross for at hun synes det kan være slitsomt å stå i en slik storm, spesielt når media også engasjerer seg, står hun beinhardt på en del forskningsetiske prinsipper:

- Forskningen som sådan har ikke noe mandat utover å drive en redelig forskning. Den skal ikke nødvendigvis være en premissleverandør til den politiske debatten. Det er politikerne sitt ansvar. Vi skal ikke tvinge oss på myndighetene eller samfunnsdebattantene. Jeg har ikke sans for slike formålsparagrafer i forskningsdebatten, sier hun med styrke og legger til:

- Det jeg mener er at man bør være forsiktig med å være en politisk aktør, nettopp for å sikre den forskningsmessige legitimiteten.

Integritet

Derfor stiller hun store krav til oppdragsforskningens integritet. Forskerne må utvikle en evne til ikke å la seg bruke, til aldri å levere bestilte konklusjoner.

- Oppdragsforskningen kan lett stå i fare for å bli servil, det må den aldri bli. Mange av oppdragsgiverne har en agenda, og det må vi som forskere være bevisst, fastslår hun.

Problemet er imidlertid at oppdragsgiverne ikke alltid forstår dette. Da er det nødvendig å ta opp forskningsetiske og prinsipielle spørsmål med oppdragsgiverne. Fafo som institutt har noen ganger blitt kritisert for å drive politisk virksomhet, for å være LOs forlengede arm inn i forskningsverdenen.

- Vi har kjempet for å vise omverden at forskningen er uavhengig. Dette er en integritet som er helt avgjørende og som vi må sørge for å holde på. Det gjør vi best gjennom uavhengig forskning, sier Bogen. Ikke minst er det viktig fordi vi har ulike typer av oppdragsgivere, med ulike ståsteder.

Ikke rot i virkeligheten

De færreste på Fafo vil være uenig med henne, heller ikke May-Len Skilbrei. Problemet er at hennes forskningsfelt er så verdiladet og så følelsesladet i utgangspunktet at selv objektive, forskningsmessig absolutt forsvarlige resultater blir oppfattet som stillingtagen.

- Problemet er at de politiske debattene der tiltak mot prostitusjon drøftes, ofte baserer seg på premisser som ikke har noen rot i virkeligheten, og da må tiltakene også slå feil, sier Skilbrei.

- Prostitusjon er et tema der det virkelig trengs forskning. Dessuten er det én stemme som stort sett mangler i denne diskusjonen og det er de prostituertes egen stemme. Dette kan vi som forskere gjøre noe med, mener hun.

- I Sverige for eksempel er prostitusjon i loven definert som menns vold mot kvinner. Betyr det da at mannlig prostitusjon ikke forekommer?

Skilbrei begynte med prostitusjonsforskning allerede i 1993 og i løpet av årene har hun avdekket et behov for en annen tilnærming til prostituertes virkelighet. Hun gikk inn i miljøene og ble kjent med kvinnene. Hun oppdaget at mange av disse kvinnenes historier ikke var representert i offentlighetens forståelse av prostituerte.

- Den ble dominert av en forståelse av at de fleste prostituerte gikk på gata og var avhengig av heroin. Jeg kom nærmest over en blind flekk på kartet hvor det fantes prostituerte kvinner, men uten et entydig problematisk liv, de var ikke heroinslaver, men hadde kommet inn i prostitusjonen av langt mer sammensatte årsaker.

- Hvordan skal man da kunne sette inn tiltak som virker?

Synliggjøring av individet

Hun mener noe av prostitusjonsforskningen utfordring blant annet ligger i å få en forståelse for at prostituerte ikke bare er mennesker det har skjedd noe med, men at de også er mennesker som kan velge selv, ta avgjørelser på egne vegne. Forskeren mener at forskning også handler om å slippe til andre stemmer og skape mangfold.

Hun "innrømmer" at hun kan tenke seg et samfunn uten prostitusjon, men slår samtidig fast at dette er en utopi. På kort sikt tror hun mer på å skape alternativer for de kvinnene som vil ut av prostitusjonen. Da må man gjøre noe med de bakenforliggende årsakene til at kvinner tilbyr seksuelle tjenester, for eksempel fattigdommen i Nigeria eller symbolene som gir forbruk og høyt pengebruk høy status, mens det å vaske doene etter folk eller smile sliten i kassa på Rimi ikke gir noen status i det hele tatt.

Forskningens uavhengighet

Hanne Bogen viser langt på vei det samme engasjementet, men understreker hele tiden forskningens uavhengighet. Hun mener så absolutt at andre skal ha nytte av forskningen, det er det som gir et institutt som Fafo livets rett. - Men mandatet lager man selv, og ingen er tjent med resultater som ikke er forskningsmessig holdbare.

- Vi arbeider ikke bare for såkalte sårbare grupper; vi jobber også for "makten" i politikk, administrasjon og næringsliv og også disse skal ha nytte av oss. Folk må kunne se at forskningen gir et riktig bilde av situasjonen eller forholdene det forskes på. Men da kan det også bli viktig å skjære igjennom myter og forestillinger om virkeligheten som forskningen kan avsløre at ikke stemmer.

Hun understreker imidlertid at hun synes det er en klar forskjell på idealisme og forskning. Jo mer idealisme, jo mer må du se deg selv utenfra som forsker, tror hun. - Fordi idealismen kan være blendende.

- Dette er en debatt jeg synes vi bør holde varm her på huset, sier hun, - hvordan håndterer vi slik saker? Hvordan håndterer vi vårt eget ansvar?