Seier, men hva så?

Palestinske holdninger til den Israelske tilbaketrekkingen fra Gaza og utsiktene til selvstyre.

Av Jon Pedersen, forskningssjef på Fafo

Palestinerne synes endelig å ha en grunn til å feire en seier. I en meningsmåling mente 61 prosent av innbyggerne i Gaza at den israelske tilbaketrekkingen skyldtes den palestinske kampen, og 23 prosent mente at grunnen var at det ble for dyrt å beholde bosettingene for Israel. Bare 12 prosent trodde at tilbaketrekkingen var et resultat av internasjonalt press.

Mens israelske styrker ødela bosettinger og militære installasjoner utførte Fafo en meningsmåling blant 875 palestinere over 18 år i løpet av de første ti dagene av september. Undersøkelsen viste bred støtte for tilbaketrekkingen. Så mange som 96 prosent støttet den, og 75 prosent sa også at de var fornøyd med hvordan de palestinske selvstyremyndighetene hadde håndtert saken.

Palestinerne ser også optimistisk på fremtiden, iallfall når det gjelder økonomien. 88 prosent tror at økonomien på Gazastripen vil bedre seg, og omtrent like mange tror at tilbaketrekkingen vil få palestinere utenfor Gaza til å investere i Gazas næringsliv.

Om Israel vil nyte godt av denne optimismen er en annen sak. Intifadaen bør fortsette, mener 38 prosent, selv om de ikke nødvendigvis mener at det skal være med voldelige midler. Således synes 67 prosent at "militære operasjoner mot Israel fra Gaza Stripen" bør opphøre, mens 33 prosent er uenig i dette. Støtten til selvmordsbombere er sterk, men ikke allmenn: 61 prosent mener at selvmordsbomber rettet mot israelsk sivilbefolkning er nødvendig for å få Israel til å bevege seg politisk.

Mohammed Deif, en av lederne i Hamas' militære fløy, utgav nylig en video i klassisk Al-Qaeda stil. I denne oppfordret han palestinere til å fortsette væpnet kamp, til tross for den israelske tilbaketrekkingen. Omtrent 24 prosent av folk i Gaza har sett videoen, og omlag to tredjedeler av disse er enig i budskapet. Det er likevel vanskelig å si om støtten til fortsatte angrep mot Israel er så sterk at militante grupper vil anse det som politisk opportunt å sette i verk slike angrep fra Gazastripen, gitt at folk der nå kanskje er mindre villig til å utsette seg for israelske gjengjeldesaksjoner. Sannsynligvis vil man forsøke begrensede angrep, både for å se hva den israelske reaksjonen vil være, og hvilke virkninger det vil ha for politisk støtte innen Gaza.

Selv om folk kanskje er optimistiske når det gjelder økonomien, volder den politiske situasjonen dem hodebry. En side ved konflikten med Israel er at den har gitt lite rom for løsning av konflikter, det være seg politiske eller andre. I stedet for å bygge opp solide institusjoner som kan løse konflikter på fredelig måte, har palestinerne bygd opp ett mangfold av sikkerhetsstyrker, og politiske grupperinger har møtt dette ved å væpne seg selv, ikke bare for kampen mot Israel, men også for interne strider. Nå tror 59 prosent at den israelske tilbaketrekningen vil føre til opptrapping av maktkampen mellom de palestinske selvstyremyndighetene og Hamas. Så mange som 15 prosent tror at det vil bli brukt våpen, mens 29 prosent tror at det kan bli brukt det.

Det er ikke særlig overraskende at 44 prosent av palestinerne på Gazastripen mener at det å skaffe jobber er det viktigste som må gjøres etter tilbaketrekkningen, mens 22 prosent mener at bedring av den generelle økonomiske situasjonen er det viktigste. Før den første Intifadaen, og i den relativt fredelige perioden før den andre, var økonomien i Gaza hovedsaklig basert på arbeidspendling til Israel og offentlig administrasjon. I det siste må inkluderes arbeid for FNs hjelpeorganisasjon for palestinaflyktninger (UNRWA) og frivillige organsiasjoner. I følge det palestinske statistiske sentralbyrået var arbeidsløsheteten i Gaza 30 prosent i annet kvartal 2005. For ungdom mellom 10 og 24 år var den så høy som 48 prosent. Det mangler ikke virkesløse unge menn i Gaza.

I motsetning til hva mange tror, så har ikke Gazastripen sklidd inn i dyp fattigdom på grunn av konflikten, men området er i ferd med å utvikle en byøkonomi som vi kjenner godt fra den tredje verden. Denne økonomien er ikke basert på produksjon, men på ulønnet arbeid for familien, tuske- og småhandel, offentlig sektor og støtte utenfra.

Støtten utenfra har vært svært viktig. Mindre enn 5 prosent nevner forbedringer i infrastruktur, helsevesen eller i utdanning som umiddelbare prioriteringer. Dette gjenspeiler at Gaza har relativt godt utbygde grunnleggende tjenester. Som et resultat ligger spedbarnsdødeligheten på omkring 30 per 1000 fødte, noe som er litt lavere enn i nabolandet Egypt og litt høyere enn i Romania. Dødeligheten har imidlertid ikke sunket i det siste, i motsetning til en annen nabo, Jordan, som hadde omtrent samme nivå som Gaza for ti år siden.

Det fokuseres ofte på at konflikten mellom islamister, og da særlig Hamas, og de palestinske selvstyremyndighetene er den viktigste kilden til ufred på Gazastripen. Men respondentene i undersøkelsen ser på vanlig kriminialitet som et større problem. Bare 7 prosent anser stridigheter mellom politiske grupper som det viktigste problemet å håndtere etter tilbaketrekkingen, mens 18 prosent ser generell lovløshet og kriminalitet som den viktigste utfordringen. Som i så mange andre konfliktområder er det vanskelig å vite hvor politisk vold slutter og kriminalitet begynner. Politisk strid ved bruk av voldelige midler skaper et miljø hvor også voldskriminalitet trives.

38 prosent mener at selvstyremyndighetene alene vil være istand til å kontrollere politisk vold på Gazastripen, og bare 5 prosent tror de ikke vil det. Men så mange som 48 prosent tror at kontrollen er avhengig av at de ulike politiske gruppene samarbeider, noe som selvsagt er spørsmålet i første omgang. Og så mange som 28 prosent tror at selvstyremyndighetene egentlig ikke mener helt på alvor sine forsøk på å forbedre sikkerheten. Dette er et tall som kan tenkes å stige etter drapet på den tidligere sikkerhetssjefen Mousa Arafat 7 september, ettersom mange med undring har sett at reaksjonen fra selvstyremyndighetene har vært svært begrenset.

Hvem vil så kunne styre Gaza? Undersøkelsen er ikke oppmuntrende, siden innbyggerne virker like usikre som observatører utenfra. Folk ble spurt om de hadde generell tillit til ulike institusjoner. Selvstyremyndighetene fikk tillit fra omlag 20 prosent, det samme gjorde den lovgivende forsamlingen, utenlandske selskaper og frivillige organisasjoner. Lokale ledere og politiske partier fikk tillit av 40 prosent, bare 10 prosent mer enn banker og palestinske frivillige organisasjoner. Den eneste organisasjonen som kan hevde å ha tillit fra flertallet er UNRWA, med 78 prosent.

En av grunnene for selvstyremyndighetenes manglende legitimitet er korrupsjon. Av Gazas innbyggere tror 72 prosent at selvstyremyndighetene mener alvor når de sier de skal stoppe korrupsjon. Men når folk blir spur om de tror at jorden som israelerne har forlatt vil bli fordelt på en rettferdig måte av kommisjonen som er nedsatt for det, så tror bare halvparten av befolkningen det.

Nesten alle, 95 prosent, mener at en nasjonal samlingsregjering bør opprettes, og 78 prosent mener at dette kan bringe palestinerne ut av sin politiske krise.

De aller fleste, 88 prosent, mener at Hamas bør delta i en slik regjering. Men ellers er ikke støtten til Hamas overveldende: 20 prosent sier de vil stemme for Hamas i valget på lovgivende forsamling i januar 2006, og 6 prosent for uavhengige islamister. Fatah har støtte fra 33 prosent, og uavhengige nasjonalister 5 posent. Men kanskje viktigere enn støtten som de ulike gruppene har, er det faktum at 35 prosent av velgerne ikke har gjort seg opp noen mening. Om man spør hvilke kandidater som man vil stemme på kommer poenget enda klarere frem, ettersom 56 prosent sier de ikke vet.

Det var sannsynligvis klokt av Israel å trekke seg ut. En kan håpe at det vil stimulere den snublende fredsprosessen, selv om virkningen ville ha vært bedre om det hadde skjedd for lenge siden. Men også fra et ståsted av ren egeninteresse kan Israel være tjent med tilbaketrekkingen. De interne konfliktene i Gaza har nådd et punkt hvor Israel, om det hadde forblitt i Gaza, ville møtt en situasjon som ville ha lignet Bagdads, med sin særegne blanding av angrep fra militante grupper, betalt politisk vold, kamper mellom ulike væpnede grupper og voldskriminalitet. Nå er det selvstyremyndighetene som må møte mulighetene for en slik utvikling.

< tilbake til Gaza Poll hovedside