logo fafo 194x64
Det flerkulturelle samfunnet

Den moderne innvandringen startet på slutten av 1960-tallet. I starten kom det i hovedsak mannlige arbeidsinnvandrere, mens de etterfølgende periodene har vært dominert av familiegjenforening og asylsøkere. Etter EU-utvidelsen i 2004 økte omfanget av arbeidsinnvandrere igjen. Og i dag er polakker den største innvandringsgruppen i Norge.

Ifølge Statistisk sentralbyrå utgjør innvandrerbefolkningen i dag om lag 14 prosent av de bosatte i Norge, med opprinnelse fra mer enn 200 land.

 

Les mer...Lukk

Norge har vært et innvandringsland i mange hundre år. Den moderne innvandringen refererer til den delen av innvandringen som har skjedd fra midten av 1960-tallet og framover. I den første bølgen kom det mest arbeidsinnvandrerne, som i all hovedsak besto av menn fra Pakistan. Etter at myndighetene innførte en endring i innvandringsregimet i 1975, gjennom en såkalt innvandringsstopp, har målet vært at innvandringen til Norge skal være begrenset og kontrollert. Det er ulike politiske oppfatninger på hvorvidt myndighetene har lykkes i denne ambisjonen.

Den moderne Innvandringen deles gjerne inn i ulike faser. I den første, som varte fra slutten av 1960-tallet og fram til 1975, kom det i hovedsak arbeidsinnvandrere, mens familiegjenforening var en dominerende begrunnelse for å komme til landet i den andre, fra 1975 – 1989. I denne andre fasen kom det mange kvinner og barn, noe som bidrar til å forklare at økningen i antall innvandrere som kom til landet ikke flatet ut til tross for den såkalte innvandringsstoppen. Den tredje fasen, 1989 – 2004, ble preget av en økning i antall asylsøkere som kom til landet, samtidig var situasjonen i denne perioden blitt langt mer kompleks. Kompleksiteten innebar at det kom stadige flere til landet, og at deres begrunnelser for å migrere fra opprinnelseslandet ble langt mer variert. Gjennom EU-utvidelsen i 2004, med åpningen av arbeidsmarkedene mot deler av det tidligere Øst-Europa, ble imidlertid arbeidsinnvandring igjen en sentral del av migrasjonen til Norge.

Parallelt med diskusjoner om innvandringens art og omfang, pågår en omfattende debatt om i hvilken grad og på hvilken måte de nye borgerne bør bli en del av samfunnet de er bosatt. Balansen mellom retten til likhet på den ene siden og retten til forskjell på den andre, skaper spenninger for både mål og virkemidler i integrasjonspolitikken.

Endringen i befolkningssammensetningen har medført betydelige politiske utfordringer for myndighetene. Hvilke rettigheter og plikter skal de nye borgerne ha? Hvordan sikre oppslutning om velferdsstatens økonomiske og ideologiske grunnlag? Integrasjonsutfordringen dreier seg således grunnleggende sett om å finne balansen mellom retten til likhet, slik det er forankret i likestillingspolitikken, samtidig som anerkjennelse av forskjeller er avgjørende ut fra en politikk med mål om anerkjennelse av minoriteters kulturelle og religiøse bakgrunn og praksiser. Ofte brukes derfor assimilering, i betydning konformitetspress, som kontrast til begrepene inkludering og integrasjon. En del av debatten går likevel på gradsforskjeller. Hvor store forskjeller kan et samfunn håndtere uten at det blir konflikter og hvilket behov er det for felles kjøreregler på sentrale samfunnsarenaer.

Det overordnede målet for integrasjonspolitikken er at alle borgere skal ha like muligheter til å delta på sentrale samfunnsarenaer. Blant de sentrale samfunnsarenaene står skole og arbeidsmarked i en særstilling. Myndighetene legger derfor betydelig press på partene i arbeidslivet, gjennom lovverk (se punktet om diskriminering) og proaktive plikter (deriblant aktivitets- og rapporteringsplikten som forplikter alle statlige og store private virksomhetene til aktivt å arbeide for mangfold og likestilling). I tillegg har myndighetene gjennom Introduksjonsprogrammet for nyankomne satt høye ambisjoner for å skolere og sosialisere ny borgere til å få et godt liv i Norge (se punktet om Introduksjonsprogrammet). Når det gjelder barn og unge, antas utdanning å være avgjørende. Det brukes derfor betydelige statlige midler på språkopplæring for å sikre at flest mulig skal kunne ta del i undervisningen.

En tilbakevennende spenning i integrasjonspolitikken reflekterer at ønskene er ulike i forskjellige deler av samfunnet. For eksempel er målet om likhet mellom gruppene ukontroversielt hva gjelder avkastning av lønn og karrieremuligheter i arbeidslivet. Når det gjelder religiøse og kulturelle emner er imidlertid situasjonen en annen. Dette er temaer hvor anerkjennelse av retten til å bryte med majoritetsnormen står sterkt. Det er følgelig vanskelig å ha ett mål for integrasjonspolitikken.

Et siste moment dreier seg om at integrasjonspolitikken i all hovedsak er avgrenset til å omfatte nasjonale institusjoner, mens målgruppen i stor grad er kjennetegnet ved å være global eller transnasjonal. Mange av de nye borgerne i landet befinner seg således i en situasjon hvor de har flere referanserammer på samme tid. Noen av dem er knyttet til folk og institusjoner i Norge, andre tilknytningspunkter kan være basert på tilhørighet til andre land, samfunn og etniske grupper.

 

Publisering

  • Kavli, Hanne C. (2015): Adapting to the Dual Earner Family Norm? The Case of Immigrants and Immigrant Descendants in Norway. Journal of Ethnic and Migration Studies, 41(5).
  • Djuve, Anne Britt and Hanne C. Kavli (2015): Facilitating User Influence in Activation Programs: When Carers and Clerks meet Pawns and Queens. Journal of Social Policy, Volume 44, Issue 02, April 2015, pp 235-254

  • Kavli, Hanne (2012). Verdier på vandring. Arbeidsdeling i innvandrede familier. Kapittel 12 i Ellingsæter og Widerberg (red.) Velferdsstatens familier. Nye sosiologiske perspektiver. Gyldendal Akademisk. 2012

  • Hagelund, Anniken, Kavli, Hanne Cecilie og Reegård, Kaja (2012). «Å bytte lag». Deltakere og deltakelse på statsborgerseremonier. I: Olav Aagedal (red.), Statsborgarseremoniar i Skandinavia. Fagbokforlaget. 2012

  • Djuve, Anne Britt, Anniken Hagelund og Hanne Kavli (2012): Innvandrede kvinner i kvalifisering. Arbeidslinja når helsa skranter, utdanningen er lav og barna mange. Kapittel 5 i Steinar Stjernø og Einar Øverbye (red.) Arbeidslinja. Arbeidsmotivasjon og velferdsstaten. Universitetsforlaget. 2012

  • Djuve, A.B (2011): Introductory programmes for immigrants –liberalism revisited, or changing ideas of citizenship? Nordic Journal of Migration Research.

  • Djuve, A.B (2010): Empowerment or intrusion? The input and output legitimacy of introductory programmes for recent immigrants. Journal of International Migration and integration 2010 11:403-422

  • Fløtten, T. & Kavli, H. C. (2009). Barnefattigdom og sosial deltakelse. Kap. 6 i T. Fløtten (red.), Barnefattigdom. Oslo: Gyldendal Akademisk.

  • Djuve, Anne Britt and Hanne C. Kavli (2007): Integreringspolitikk i endring. Kap 8 i Dølvik et.al: Hamskifte. Den norske modellen i endring. Gyldendal Akademisk.
  • Djuve, Anne Britt og Kavli, Hanne C. (2007): Velferdsstatens skreddere. I Tidsskrift for Velferdsforskning.

  • Djuve, A. B. & Hagen, K. (1997). Etnisk segregasjon og sosiale kontaktflater. Noen spekulasjoner om ghettoisering i Oslo. I O. Brox (red.), Spredt eller tett. Tano Aschehoug.

Fafo-rapporter

Fafo-notater

  • John Wrench
    Trade union responses to immigrants and ethnic minorities in Denmark and the UK
    Andre Fafo-utgivelser

Ledelse

Daglig leder: Tone Fløtten

Forskningssjefer: Anne Britt Djuve og Sissel Trygstad

Forskningsledere: Kristin AlsosJon M.Hippe, Jon Rogstad og Åge Arild Tiltnes

Økonomi- og administrasjon: Mona Sandbæk

Informasjonsavdelingen: Jon Lahlum

Kontakt

PB 2947 Tøyen, NO-0608 Oslo

Gateadresse: Borggata 2B Detaljert kart

Tel: +47 22088600

Fax: +47 22088700

E-post: 

Webredaksjon: Anne Mette Ødegård og Jon Lahlum

Hvor er vi