logo fafo 194x64

Oppfølging av lærlinger i Akershus

  • Oppfølging av lærlinger i Akershus har vært hovedtemaet for dette prosjektet. Formålet har vært å kartlegge kvaliteten på oppfølgingen av lærlingene i Akershus slik den er i dag. Prosjektet skal også gi Akershus fylkeskommune mulighet til å vurdere om det er behov for et mer målrettet utviklingsarbeid, og om det er enkelte bransjer/fag eller opplæringskontor og enkeltbedrifter som skiller seg ut særlig positivt, og som kan bidra med erfaringer inn i det videre kvalitets­utviklingsarbeidet. Rapportens hovedproblemstillinger er:

    - Hvor god oppfølging får lærlingene i Akershus?

    - Er det tydelige kvalitetsforskjeller mellom bransjene eller mellom enkeltfag?

    - Er det områder innenfor begrepet «god oppfølging» der kvaliteten er særlig god eller særlig avvikende?

    Hovedtemaet for rapporten er om lærlingene får «god oppfølging». Fylkes­kommunen har et ansvar for å sikre at retten til videregående skole blir oppfylt og har et ansvar for kvalitetssikring og kontroll. De skal godkjenne lærebedrifter, gjennomgå årlige rapporteringer fra lærebedriftene for å undersøke om de fortsatt tilfredsstiller kravene til å være lærebedrift, samt tilrettelegge for fag- og svenneprøve. Følgelig er «god oppfølging» fra fylkeskommunens side en oppfølging som sikrer en minstestandard. I det nasjonale kvalitetssikringssystemet for fagopplæringen (NKVS-FY) gis det føringer på at fylkeskommunen kan gjøre mer enn det rent lovpålagte tilpasset fylkets behov. Akershus fylkeskommunes utvikling av en kvalitetsplakat er et eksempel på dette. «God oppfølging» fra fylkeskommunen kan derfor sees på som mer enn bare å sikre en minstestandard, det kan også innebære at man gir støtte og veiledning der det trengs. At lærebedriften tar ansvar for den faglige utviklingen (og trivselen) for sine lærlinger, er et helt sentralt element i en velfungerende lærlingordning. Oppfølgingen fra ­fylkeskommunen må derfor ha et omfang og en form som ikke undergraver eller gjør det utydelig hva som er lærebedriftens ansvar.

    «God oppfølging» fra fylkeskommunen kan derfor sees på som en oppfølging som avdekker grov svikt, sikrer en minstestandard og gir støtte til og styrker bedriftens evne til å gi god opplæring uten at oppfølgingen svekker bedriftens vilje til å ta ansvar for egen opplæring.

    «God oppfølging» fra lærebedriftenes side vil si at de gir løpende faglig veiledning og opplæring gjennom læreperioden og gjennomfører halvårsvurderingen sammen med lærlingen. Opplæringskontorene, med sin mellomliggende funksjon, er «kontaktpersonen» mellom fylket og de lærebedriftene som er medlemmer i et slikt. I prosjektet har vi derfor også ønsket å se hvordan opplæringskontoret utøver sin rolle. For å svare på problemstillingene har vi benyttet oss av både kvantitativ og kvalitativ metode. Metodene vi har brukt, er en analyse av foreliggende data fra Vigo og Lærlingundersøkelsen fra 2014 og 2015 samt tre casestudier av tre lærefag: salgsfaget, barne- og ungdomsarbeiderfaget og tømrerfaget. I tillegg har vi gjennomført enkelte kvalitative intervjuer med relevante aktører og en workshop.

    Fagopplæringen i Akershus

    Vi har sett på data for Akershus hentet fra Vigo og fra Lærlingundersøkelsen i 2014 og 2015. I analysene av data fra Vigo så vi at andelen som ikke har fått læreplass, stiger tydelig med antall fraværsdager. Andelen som ikke har fått læreplass, stiger også markant med synkende karakterpoeng. Morsmål har også en viss betydning, der sannsynlighet for ikke å få læreplass øker for de med fremmedspråklig bakgrunn. Ser vi på utdanningsprogrammene, er sannsynligheten for å stå uten læreplass minst blant de som har gått ut fra bygg- og anleggsteknikk. Av de store utdanningsprogrammene er sannsynligheten for ikke å få læreplass størst for de som kommer fra service og samferdsel.
    Fra Lærlingundersøkelsen ser vi at lærlingene mente at de får god støtte på arbeidsplassen, dette gjelder både fra instruktør/veileder og fra kollegaene, og at de blir godt behandlet på arbeidsplassen. Likevel er det såpass mange som 38 prosent som svarte at de kun får tilbakemelding fra instruktør/veileder eller leder av og til eller sjeldnere.
    Lærlingene skal også ha planlagte veiledningssamtaler minst en gang i halvåret, den såkalte halvårssamtalen eller halvårsvurderingen. Dette er regulert i forskriftene til opplæringsloven som et krav til lærebedriften. Det store flertallet hadde planlagt veiledning halvårlig eller oftere. Samtidig var det et betydelig mindretall, 31 prosent, som oppga at de hadde hatt slike planlagte samtaler sjeldnere enn det opplærings­loven med forskrifter krever. Såpass mange som 13 prosent oppga at de aldri har hatt denne typen halvårssamtaler eller vurderinger. Lærlinger som kommer fra helse- og oppvekstfag, skiller seg tydelig fra de andre utdanningsprogrammene når det gjelder halvårssamtalene og halvårsvurderingen. 7 prosent av lærlingene i dette utdanningsprogrammet svarte at de hadde fått faglig oppfølging sjeldnere enn hvert halvår, i bygg- og anleggsteknikk var det nær halvparten av lærlingene som oppga at de aldri eller sjeldnere enn halvårlig hadde fått slik oppfølging. I elektrofag var det 41 prosent som ikke hadde fått dette halvårlig, mens det både i teknikk og industriell produksjon og i service og samferdsel var 31 prosent. I flere av de store utdanningsprogrammene var det med andre ord en svært stor andel av lærlingene som oppga at de ikke hadde fått den halvårlige vurderingen de har krav på etter opplæringsloven.
    Akershus er i en prosess med å utvikle en kvalitetsplakat for fagopplæringen i fylket. Kvalitetsplakaten skal brukes som retningslinjer for å sikre kvaliteten på fagopplæringen i fylket. Målene i kvalitetsplakaten går utover de lovpålagte oppgavene til både fylkeskommunen og lærebedriftene.
    Resultatene fra Lærlingundersøkelsen viser at både de den lovpålagte løpende veiledningen og ikke minst halvårssamtalen og -vurderingene har et forbedringspotensial. Dette har derfor vært et av hovedtemaene i casene, der vi skal se nærmer på tre fag: salgsfaget, barne- og ungdomsarbeiderfaget og tømrerfaget.

    Salgsfaget

    Salgsbransjen er generelt sett en bransje som kan være veldig hektisk. Målet med salgsjobben er å få folk til å kjøpe de varene man selger i butikken. I mange bedrifter som driver med salg, er det travelt med kundebehandling, vareutplassering, varetelling, salg og rydding. Det at lærlingene i salgsfag er en del av grunnbemanningen, fører til at de får egne ansvarsområder hvor det ikke alltid er en annen ansatt i nærheten som kan hjelpe dem hvis de er usikre. Det er heller ikke satt av tid til å arbeide med opplæringsboken i en ordinær arbeidshverdag, selv om en av lærlingene vi intervjuet, i rolige perioder fikk muligheten til det.
    En trygghet både for bedrifter og lærlinger er at det finnes noen å kontakte for støtte, råd og hjelp ved problemer på arbeidsplassen. Lærlingene i bedriften utenfor et opplæringskontor manglet i større grad en ekstern kontaktperson de kunne ta kontakt med ved behov. Instruktøren i bedriften hadde på eget initiativ kommet i kontakt med veiledningssenteret, som han brukte til råd og hjelp. Lærlingene i samme bedrift manglet kunnskap om hvem de kunne kontakte hvis de hadde problemer med lærebedriften.

    Barne- og ungdomsarbeiderfaget

    Lærlingene i barne- og ungdomsarbeiderfaget gjennomfører opplæringen sin hovedsakelig i offentlig sektor, og det er kommunene som ansetter lærlinger og inngår lærekontrakt med dem. De har også ansvar for å finne egnede tjenestesteder til lærlingene. Barne- og ungdomsarbeidere er, i disse tre casene, ikke en del av grunnbemanningen, noe som får følger for hvordan lærlingen blir oppfattet på tjenestestedet. Det at lærlingen kommer på «toppen av» de andre ansatte, understreker at lærlingen er der i hovedsak for å lære.
    Både skoler og barnehager har lange tradisjoner for planlegging og dokumentasjon, og opplæringen av lærlinger inkorporeres i et allerede etablert system. En kommunal lærling­koordinator reflekterte rundt tjenestestedets bruk av faste veiledningsmøter (møte mellom lærling og instruktør) og mente at det følger av hvordan barnehager arbeider i sin barnehagehverdag med faste avdelingsmøter hver uke. Det var også påfallende hvor lik oppfølgingen var på tjenestestedene i ulike kommuner.

    Tømrerfaget

    For lærlingene i tømrerfaget som har læretiden i en bedrift som er medlem av opplæringskontoret for tømrere, er det opplæringskontoret som inngår lærekontrakten med lærlingene. De to casebedriftene som var medlemmer i opplæringskontor, som begge hadde flere lærlinger og hadde hatt lærlinger over mange år, hadde et system for opplæring der lærlingen går i et lag og basen har oppgaven som instruktør. Begge virksomhetene hadde hatt basene med lærlingansvar på instruktørkurs. Opplæringskontoret og bedriftene hadde alle en beskrivelse av at den løpende veiledningen ble dokumentert gjennom opplæringsbok og at halvårsvurderingene ble gjennomført. Opplæringskontoret fulgte bedriften opp på dette, og uten denne tette oppfølgingen mente bedriftene at det neppe hadde blitt gjort.
    Enmannsbedriften som hadde lærling utenfor opplæringskontor, hadde mindre formalisert systematikk i den løpende oppfølgingen, og halvårsvurderingen var ikke gjennomført. De hadde laget en skriftlig intern opplæringsplan i forbindelse med at de ble godkjent som lærebedrift av fylkeskommunen, men dette var ifølge lærlingen et sovende dokument. Opplæringen ble tatt mer løpende i forbindelse med de bygge­prosjektene de var involvert i. Kontakten med fylkeskommunen hadde frem til nå vært begrenset til ett møte i forbindelse med at de ble godkjent som lærebedrift. I tillegg hadde lærlingen hatt en telefonsamtale med fylkeskommunen et par måneder etter at læretiden startet. Både instruktør og lærling beskrev at de syntes opplæringen fungerte godt, men at de savnet oppfølging fra fylkeskommunen for å vite om de var på rett vei eller ikke. Om fylkeskommunen ville ta kontakt med dem i løpet av det siste året i læretiden, visste de ikke noe om.
    I den bedriften som sto utenfor opplæringskontor, var det med andre ord lite dokumentert løpende oppfølging, og den pålagte halvårsvurderingen var ikke gjennomført og dokumentert. I bedriftene som var i opplæringskontor, ble den løpende opplæringen dokumentert gjennom opplæringsboken, og halvårsvurderingen ble også gjennomført. Denne forskjellen i oppfølging og dokumentasjon trenger ikke nødvendigvis å bety at lærlinger som ikke er tilknyttet opplæringskontoret, ikke får den opplæringen de trenger i løpet av læretiden. De kan gå opp til svenneprøven med godt resultat. Samtidig er det en rimelig antakelse at risikoen for at lærlingen ikke får den opplæringen som er nødvendig, er større når systematikken og dokumentasjonen er begrenset. I vårt case fremstår det også som om fylkeskommunen i liten grad følger opp at lærebedriften og lærlingen som sto utenfor opplæringskontor, kommer gjennom den opplæringen som må til for å gå opp til fagprøve.

    Workshop

    Det ble gjennomført en workshop i slutten av prosjektperioden. Hensikten var å diskutere funn fra prosjektet for å få et bedre grunnlag for fortolkning av disse. Deltakerne i workshopen var representanter fra de tre casefagene: salgsfaget, barne- og ungdomsarbeider og tømrerfaget. Workshopen konsentrerte seg om tre hoveddeler: forventninger til fylkeskommunen og veiledningssentrene, hva som skal til for å få lærlingene gjennom til fag-/svennebrevet, og oppfølging av lærlingen i virksomheten.
    Det var tre områder som pekte seg klart ut når det gjaldt forventninger til fylkeskommunen. For det første at når noe gikk galt i forholdet mellom lærling og virksomhet, var veiledningssentrene en viktig støttespiller og da særlig PP-tjenesten. De kunne både ta med seg lærlinger inn til PP-tjenesten og også ta med seg PP-tjenesten ut til virksomhetene for å se om de kunne bidra til å løse opp i et vanskelig forhold der. For det andre at det var behov for å sikre at instruktørene hadde tilstrekkelig kompetanse til å gjøre jobben med lærlingene ute i virksomhetene. For det tredje at det var behov for bedre overgang mellom skolen og virksomhetene.
    Fire hovedpunkter ble utpekt for å sikre at lærlingen kommer frem til fag-/svenneprøve. For det første ble det påpekt at veilederkompetansen måtte være til stede gjennom læretiden, men at den ikke kun var knyttet til én person. I virksomhetene var det viktig at de som skulle være instruktører, ikke sto alene med denne oppgaven, men at det ble sett på som en kjede der flere hadde en rolle; veiledningssentrene, lærlingkoordinatoren og opplæringskontoret var alle viktige støttespillere for de som hadde det daglige ansvaret for lærlingen ute i virksomheten.
    For det andre var det viktig at det skjedde en koordinert overgang fra skole til virksomhet. Eleven måtte få veiledning i overgangen mellom skole og virksomhet. Prosjekt til fordypning (PTF) ble trukket frem, det var her både virksomhetene og de kommende lærlingene kunne finne ut av om det løpet de hadde gitt seg inn på, virkelig var noe for dem. PTF vil for de fleste utdanningsprogrammene være en mulighet til å prøve litt ulike fagretninger og slik gi elevene en pekepinn om hva som kunne passe for dem, og hva som ikke passer. Da var det også viktig at bedriftene som hadde elever inne til PTF, hadde et system for oppholdet som gjorde at de kunne melde tilbake til både elevene og skolen hvordan de syntes elevene fungerte, og hva som eventuelt ikke fungerte i praksisperioden.
    For det tredje trakk deltakerne i workshopen frem bedre yrkesforberedelse. Bedriftene og instruktørene burde være mer tydelige på at læretiden er yrkesforberedelse. Det handlet til en viss grad om at lærlingene måtte være forberedt på at man må «opp på morgenen», men også at det ble gjort tydelig hvilke krav som stilles til lærlinger når de er ute i læretiden.
    For det fjerde ble lærlingforvaltning påpekt som et av de sentrale områdene. Det vil si at det er balanse mellom grunnbemanning og læring. Selv om lærlingene ikke er ferdig utlært, er de en del av produksjonen, og de blir en stadig større del av den etter hvert som de kommer lenger og lenger ut i læreløpet. Selv om bedriftene ikke har en plikt til å ansette lærlingene, så informantene det som viktig at lærlingen ved endt læretid har en kompetanse som gjør han/henne ansettbar.
    Når det gjelder oppfølging av lærlinger, ble det påpekt at forventningen om hva en løpende oppfølging er, ikke nødvendigvis er den samme hos lærling og instruktør. Informantene mente at man kunne gi tydeligere informasjon til lærlingene om hva som faktisk var veiledning, og hva som var en beskjed. Når det gjaldt gjennomføring av den lovpålagte halvårsamtalen og halvårsvurderingen, mente deltakerne at dette kunne det skorte litt på. Representanten for opplæringskontoret for tømrerfaget var opptatt av at halvårssamtalen med rapportering kunne være en bøyg for en del bedrifter selv om opplæringen som sådan var god.

    Avslutning

    Oppfølging og opplæring av lærlinger er regulert gjennom opplæringsloven og forskrifter til denne. En minimumsstandard for god oppfølging vil dermed være at disse reguleringene følges.
    Lærlingundersøkelsen viser at det er vesentlige mangler i de lovpålagte halvårssamtalene og halvårsvurderingene. Det er med andre ord mangler i den formelle minimumsoppfølgingen/veiledningen av lærlinger i lærebedriftene i Akershus. I casestudien har vi sett at innenfor tømrerfaget og salgsfaget har opplæringskontoret en tett oppfølging av medlemsbedriftene slik at dette skal bli ivaretatt. Innenfor barne- og ungdomsarbeiderfaget sørger kommunene sentralt for at dette blir gjort. Tidligere forskning (Caspersen mfl. 2015) har vist at lærlinger i bedrifter som ikke er i medlemmer av opplæringskontor, ønsker mer oppfølging og støtte enn de som er lærlinger i en bedrift som er i opplæringskontor. Michelsen og Høst (2015) viser at bedrifter som ikke er medlemmer av opplæringskontor, har mindre formelle oppfølgingssystemer enn bedrifter som er medlemmer av opplæringskontor. I vår undersøkelse finner vi at dette stemmer godt i de to casene der bedriften ikke var medlem i opplæringskontor (salgsfaget og tømrerfaget). Akershus fylkeskommune bør derfor vurdere å ha særlig oppmerksomhet rettet mot bedrifter utenfor opplæringskontor når de utvikler sine egne systemer for kvalitetsvurderinger av fag- og yrkesopplæringen.
    Samtidig er det viktig å påpeke at mangel på formell oppfølging etter opplæringsloven med tilhørende forskrifter ikke nødvendigvis medfører dårlig opplæring. Hvor mye kontroll fylkeskommunen skal gjennomføre overfor lærebedriftene, kan vurderes etter mer objektive mål for kvalitet, som frafallsandel, antallet søkere til et fag, antallet inngåtte eller hevede lærekontrakter og lignende. Er det store forskjeller mellom utdanningsprogram eller lærefag på disse objektive målene, kan en strategi være å innføre sterkere kontrollrutiner der dette eventuelt er tilfellet.
    Akershus fylkeskommune følger opp NKVS-FY blant annet gjennom et pågående arbeid med en kvalitetsplakat. For å øke relevansen av denne bør fylkeskommunen vurdere å gjøre den mer bransje- eller lærefagsspesifikt dersom intensjonen er at den skal tas i bruk ute i bedriftene.

Ledelse

Daglig leder: Tone Fløtten

Forskningssjefer: Anne Britt Djuve og Sissel Trygstad

Forskningsledere: Kristin AlsosJon M.Hippe, Jon Rogstad og Åge Arild Tiltnes

Økonomi- og administrasjon: Mona Sandbæk

Informasjonsavdelingen: Jon Lahlum

Kontakt

PB 2947 Tøyen, NO-0608 Oslo

Gateadresse: Borggata 2B Detaljert kart

Tel: +47 22088600

Fax: +47 22088700

E-post: 

Webredaksjon: Anne Mette Ødegård og Jon Lahlum

Hvor er vi