Hvorfor sette opp KRIG?

Av Oda Radoor, Nationaltheatret

Den forestillingen dere nettopp har sett er tungt stoff og den gjør dypt inntrykk. Lars Noréns skuespill fører oss inn i en verden som er sort og føles fremmed, hvor familien er gått i oppløsning og menneskene har mistet alt, også seg selv.

Lars Norén har alltid gitt mennesker som tidligere ikke har hatt noen klar stemme i samfunnet en kanal ut i verden, han har gitt mentalpasienter, uteliggere og nynazister et ansikt og et dyrebart liv. Ved å la dem snakke om dagligdags ting og vise dagliglivet i disse hemmelige samfunnene, viser han hvor like vi alle er. Ved å gjenkjenne seg selv i andres skjebner kan man rive ned muren for et stakket øyeblikk, slik at det ikke lenger handler om de andre, de det er synd på, men at det plutselig handler om oss.

Da vi startet prosessen med å sette opp stykket spurte nok alle de involverte seg om hvordan vi skulle kunne sette opp et stykke om mennesker som har gjennomgått så mye; en skuespiller har bare seg selv og sine erfaringer og jobbe med, derfor er det viktig å gå inn i stoffet, og finne ut så mye som mulig om hva som kan ha skjedd, konkrete eksempler og virkelige hendelser. Instruktøren Bjørn Melander og skuespillerne har gått mange runder for å finne en felles sannhet, finne krigen i det daglige, finne den destruktive og hjelpeløse kraften som eksisterer mellom alle mennesker. Vi har forsøkt å se at dette kunne hendt med oss, i vårt eget samfunn og gjøre det til vårt problem. For å gjøre det til et sant og gjenkjennelig uttrykk krever det at man er villig til å se krig også i forholdet mellom mennesker som leve i fred.

Først og fremst gjorde vi oss kjent i stykkets landskap, for å kunne hente ut erfaringer som ikke ligger i stykket selv. Selv om stykket ikke handler om én spesiell krig er det mye i de konkrete opplysningen og detaljene i fortellingen kunne vært tenkt ut fra konflikten i Bosnia. Vi trodde vi kjente konflikten ganske godt, men da vi begynte å lese om denne konflikten som utspilte seg i Europa for nærmere 10 år siden ble vi sjokkerte og redde. Mengden og typen overgrep får ansikt når man jobber med karakterer som går rundt på scenen og snakker til hverandre, spiser og forsøker å sove. Vi syntes at det var et viktig stykke, et stykke som sa oss mer om hva krigen gjør med mennesker, at det lemlester flere enn de store antall skadede og døde. Spørsmålet om hva vi selv ville gjort i samme situasjon begynner å reise seg. Og etter hvert begynte vi å tenke på hva vi ville ha gjort hvis vi hadde kommet som gjest til Norge med denne ballasten, hvordan hadde vi følt oss, hva hadde vi trengt av forståelse, av hjelp?

Men vi er kunstnere og ikke politikere og vi kan gjøre begrenset for flyktninger utover vår forestilling og den subjektive påstand som befinner seg i den. Men vi på teatret kan bruke forestillingen, teatrets posisjon og teaterrommet for at andre skal møtes, og slik sette i gang tanker og handlinger som vil strekke seg utover kvelden vår forestilling.