Arbeids- og bedriftsvandringer etter EU-utvidelsen: Konsekvenser for bedrifters arbeidskraftsstrategier, institusjonell regulering og tilpasning i arbeidsmarkedet

0. Sammendrag
I denne søknaden skisseres analytiske perspektiver, problemstillinger og opplegg for et Strategisk Instituttprogram om arbeids-og bedriftsvandringer og endringer i norske bedrifters arbeidskraftstrategier etter EU/EØS-utvidelsen. SIP-en planlegges som del av et bredere komparativt forskningsprogram om konsekvensene av EU/EØS-utvidelsen for nasjonale arbeids - og velferdsregimer i Norden og Østersjøområdet, som Fafo vil søke midler til fra NFR's 'Storforsk'-program.

Åpningen av markedene for arbeid, tjenester, kapital og varer mellom høy -og lavkostland i Europa vil skape nye handlingsbetingelser for virksomheter og arbeidstakere så vel i gamle som nye EU/EØS-land, og gir muligheter til å vinne ny komparativ kunnskap om hvordan økonomisk integrasjon mellom relativt fattige og rike naboland påvirker utviklingen i arbeidslivet og velferdspolitikken. Grenseoverskridende skift i mønsteret for bedrifts - og arbeidsvandringer ventes å påvirke arbeidsmarkedstilpasningen i mange bransjer og stille aktørene i arbeidslivet og myndighetene overfor nye utfordringer når det gjelder regulering av lønnsdannelse og arbeidsvilkår.

Prosjektet vil innrettes mot å studere tre sett av problemstillinger i et avgrenset utvalg bransjer: (A) Hvordan påvirker EU/EØS-utvidelsen strømmene av arbeidskraft, tjenester og kapital mellom tiltredelseslandene og Norge, og hvilke konsekvenser har strømmene for sysselsettingen og tilpasningen i arbeidsmarkedet? (B) Hvordan påvirker endringene i arbeidstilbudet norske bedrifters arbeidskraftsstrategiske tilpasninger når det gjelder 1) ansettelse av arbeidsinnvandrere, 2) bruk av utenlandske tjenesteleverandører med egne ansatte, samt 3) direkteinvesteringer og flytting av virksomhet til tiltredelseslandene; og hvordan virker bedriftenes valg av tilpasning inn på de overnevnte migrasjonsstrømmene? (C) Hvordan påvirker samspillet mellom (A) og (B) mekanismene for lønnsdannelse, myndighetenes politikk og partenes strategier for regulering av arbeidsvilkår i disse bransjene? Hva er effektene av offentlige overgangstiltak og reguleringsendringer, herunder allmenngjøring av tariffavtaler? Selv om analysene vil fokusere på effekter og tilpasningsmekanismer i norsk arbeidsliv, vil vi trekke veksler på relevante studier og informasjon fra andre land, spesielt innen Norden, for å sette våre analyser inn i et komparativt perspektiv.

Metodisk vil vi kombinere et bredt sett av data på ulike nivåer, herunder offentlig statistikk og registerdata, en survey over bedrifters arbeidskraftsstrategier i bransjene, casestudier og intervjuer med partene og myndighetsaktører.

1. Bakgrunn, tema og analytiske perspektiver
1.mai 2004 ble EU og dermed også EØS utvidet med ti nye medlemsland og 75 millioner innbyggere. Et av de store fremskrittene for innbyggerne i de nye medlemslandene er friheten til å kunne reise og søke arbeid, studere og utøve næringsvirksomhet i hele EU/EØS-området. Gjennom økt handel, investeringer og økonomisk framgang i tiltredelseslandene håper EU både å minske velferdskløften i Europa og gi nye vekstimpulser i vest-europeisk økonomi. Med linjer tilbake til Hansatidens handelsintegrasjon, ventes Østersjøområdet å bli en dynamisk region innenfor EU's nordlige dimensjon. For vestlig næringsliv åpner det seg nye markeder og investeringsmuligheter, tilgangen på arbeidskraft vil øke, samtidig som konkurransen vil skjerpes på hjemmebane. Bedrifter med 10-20% av nordisk lønnsnivå kan fra 1.mai 2004 fritt konkurrere om tjenesteoppdrag og entrepriser i hele EØS-området. Og 30 år etter innføringen av innvandringsstopp for arbeidskraft utenfra Norden - og etter hvert EU/EØS - innledes åpningen av det nordiske arbeidsmarkedet for arbeidstakere fra Sentral -og Øst-Europa.

Trass i erfaringene med det felles nordiske arbeidsmarkedet og den sørlige utvidelsen av EU/EØS-markedet på 80-tallet, representerer åpningen av tjeneste - og arbeidsmarkedene overfor lavkost-økonomiene i Sentral- og Øst-Europa (CEE) et historisk sprang i arbeids-og velferdspolitisk sammenheng. Ikke i noe handelspolitisk område har man tidligere sett en tilsvarende åpning for fri bevegelse av ikke bare varer og kapital, men også tjenester og arbeidskraft, mellom nedkjørte overgangsøkonomier og avanserte industriland. Spissformulert vil Europa utvikles til et laboratorium for 'globalisering innen ett kontinent', hvor de nordiske arbeids-og velferdsregimene ventes å stå overfor særegne utfordringer. Generøse, egalitære og universalistiske regimer i små, åpne økonomier med sterke kollektive organisasjoner og reguleringer - som historisk har vært basert på streng kontroll med adgangen til arbeidsmarkedet og velferdsstaten - antas å være sårbare for skift i etablerte likevekter, normsystem og maktrelasjoner i nasjonale arbeidsmarkeder. På tross av at aldringen av befolkningen både i øst og i vest kan føre til økende knapphet på arbeidskraft i årene framover, har utsiktene til økt arbeidsinnvandring vakt bekymring for skjerpet kamp om jobbene, 'velferdsturisme', og underminering av nasjonale lønns-og arbeidsvilkår. EU/EØS-utvidelsen aksentuerer dermed grunnleggende spørsmål ved forholdet mellom inklusjon og eksklusjon i de nordiske klassekompromissene (Brochmann og Dølvik 2004).

Selv om det ikke er noe som tyder på at Norden vil oppleve noen flom av arbeidssøkere fra CEE-landene (Boeri & Brücker 2000, 2003; Kongshøj Madsen 2003; Brunowskis, Djuve og Haualand 2004), har alle de nordiske land, unntatt Sverige, innført ulike overgangsordninger for å kontrollere arbeidsinnvandringen fra CEE-landene. Denne situasjonen åpner enestående muligheter for komparative studier av migrasjon og integrasjon i arbeidslivet. De fleste foreliggende analyser antar at de viktigste endringene i arbeidsmarkedets virkemåte vil være forbundet med det fri tjenestemarkedet og skift i nordiske virksomheters lokaliserings - og arbeidskraftsstrategier (St.melding 19 (2003-2004, NHO 2003, LO 2003). Med nye muligheter til å ekspandere i voksende europeiske markeder og betjene hjemmemarkedene ved hjelp av datterselskap og underleverandører som kan dra veksler på billig, velkvalifisert arbeidskraft fra tiltredelseslandene, vil det kunne vokse fram nye mønstre for 'svingdørs-migrasjon' hvor økt utvandring av bedrifter kan gå sammen med voksende korttids-innvandring av arbeidskraft, blant annet gjennom arbeidsutleie og utstasjonering ved grenseoverskridende tjenesteleveranser (Dølvik 2004). Striden om overgangen til EU/EØS-regimet for fri bevegelse av individuelle arbeidstakere er derfor kun del av et større lerret, hvor konsekvensene for de arbeids-og velferdsspolitiske regimene i Norden så vel som i de nye medlemslandene vil betinges av hvilke strategier bedriftene utvikler for å tilpasse seg de endrete markeds - og konkurranseforholdene.

Når nasjonale reguleringssystem ikke lenger omfatter mer enn en del av arbeidsmarkedets rekkevidde, vil hevdvunne normer og forestillinger om sosial rettferdighet, likeverdig konkurranse og solidaritetens grenser bli satt på prøve. Dette har gitt opphav til motsetningsfylte reaksjoner: Parallelt med spådommer om at økt regimekonkurranse og vandringer over grensene vil utløse et arbeidslivspolitisk skift i anglo-amerikanske retning (konvergens/deregulering), har man i flere nordiske land sett tegn til at ytre liberalisering utløser initiativ til indre fornyelse, endrete interessekonstellasjoner og vitalisering av debatten om arbeidslivspolitiske virkemidler og reguleringsformer (Dølvik 2004). I Norge er ideer om lov - eller avtalefestet minstelønn diskutert - og kan implisitt bli en realitet ved Arbeidstilsynets nye fullmakt til å iverksette sanksjoner overfor virksomheter som ikke overholder nasjonale lønns-og arbeidsvilkår for ansatte fra CEE-landene - samtidig som allmenngjøring av tariffavtaler (erga omnes) tas i bruk for første gang. Dette er tiltak som rokker ved hevdvunne prinsipper i norsk partshistorie (Stokke et al. 2003).

Paradoksalt nok kan grensenedbyggingen dermed vise seg å bli en spore til bevisstgjøring og nytenkning omkring nedarvete sosiale institusjoners historiske formål, forutsetninger og nåtidige relevans. Det er mer enn et slagord at transformasjonsperioder ofte er en besøkelsestid for utvikling av nye forståelsesformer og innovasjon i sosiale og politiske aktørers handlingsrepertoir og strategier. Ved EU-utvidelsen vil den arbeidsmarkedspolitiske horisonten utvides og behovet for å ta høyde for samspillet mellom utviklingen på begge sider av Østersjøen vil stille økte krav til kunnskapsutvikling/spredning og koordinering over landegrensene.

Alt i alt står vi altså overfor en situasjon hvor det skjer prinsipielt viktige, parallelle skift i de økonomiske og politiske rammevilkårene for næringslivet, arbeidsmarkedet og velferdsstatens utvikling både i de nordiske land og i tiltredelseslandene. EU-utvidelsen 1.mai 2004 representerer dermed noe av det nærmeste vi i samfunnsvitenskapene kan komme et kontrollert, sosialt eksperiment, hvor man i et komparativt perspektiv kan studere virkningene av likeartete endringer i en gruppe land som dels er svært like, dels svært forskjellige - både institusjonelt, politisk og økonomisk. Dette innebærer ikke bare en mulighet til å vinne ny erfaring, kunnskap og innsikt i mekanismene/vilkårene for kontinuitet, sosial endring og innovasjon innenfor samfunnspolitiske kjerneområder, men vil gi en unik anledning til å analysere hvordan de institusjonelle og sosiale konsekvensene i ulike land betinges av hvilke strategier organiserte aktører, myndigheter og bedrifter utvikler for å håndtere endringene i sine handlingsbetingelser. For forskere og samfunnsaktører som er interessert i hvordan internasjonalisering og integrasjon påvirker den politiske økonomien og vilkårene for regulering av arbeids- og velferdsrettigheter - nasjonalt, tverrnasjonalt og overnasjonalt - er dette en situasjon som kaller på djerve grep.

I dette perspektivet planlegger Fafo å dra i gang et større tverrfaglig, komparativt FoU-program som bringer sammen forskere fra en rekke institusjoner i Norge, tiltredelseslandene, og andre nordiske/europeiske land. I tillegg til det strategiske instituttprogrammet, som det søkes om her, vil vi søke midler på 'Storforsk'-programmet. Mens SIP-en vil analysere problemstillinger knyttet til virkningene i det norske arbeidsmarkedet, vil vi i 'Storforsk'-programmet anlegge et bredere sammenliknende perspektiv for å studere hvordan samspillet mellom økonomisk integrasjon, bedrifts - og arbeidsmigrasjon og endringer i nasjonale arbeids-og velferdspolitiske institusjoner påvirker utviklingen i arbeids-og levekår i et knippe tiltredelsesland og i Norden. I hvilken grad vil vi se tendenser til institusjonell konvergens og/eller divergens over Østersjøen? Vil slike tendenser ledsages av større eller mindre likhet i sosiale utfall mellom og innen landene, og i tilfelle i hvilken retning? Vil det skje en tilnærming av arbeids-og levekår over Østersjøen - og i så fall mot 'midten', nedover, eller oppover - og i hvilken grad vil dette gå sammen med økt differensiering/polarisering innen de enkelte land? Hvilke mekanismer er det som driver fram endringene; hvilken rolle spiller hhv markedsintegrasjonen og institusjonelle variasjoner i forklaringen av de sannsynligvis motstridende utviklingstrekkene vi finner?

2. Problemstillinger og delprosjekter
Prosjektet vil innrettes mot å studere tre sett av problemstillinger i et avgrenset utvalg bransjer:
(A) Hvordan påvirker EU/EØS-utvidelsen mobiliteten av arbeidskraft, tjenester og kapital mellom tiltredelseslandene og Norge; hva er de viktigste drivkreftene, barrierene og mekanismene som styrer omfanget og sammensettingen av disse strømmene; og hvilke konsekvenser har de for sysselsettingen og tilpasningen i arbeidsmarkedet?
(B) Hvordan påvirker endringene i arbeidstilbudet norske bedrifters arbeidskraftsstrategiske tilpasninger når det gjelder 1) ansettelse av arbeidsinnvandrere, 2) bruk av utenlandske tjenesteleverandører med egne ansatte, samt 3) direkteinvesteringer og flytting av virksomhet til tiltredelseslandene; og hvordan virker bedriftenes valg av tilpasning inn på de overnevnte strømmene?
(C) Hvordan påvirker samspillet mellom (A) og (B) mekanismene for lønnsdannelse, myndighetenes politikk og partenes strategier for regulering av arbeidsvilkår i disse bransjene? Hva er effektene av ulike offentlige overgangstiltak, kontrolltiltak og reguleringsendringer, herunder allmenngjøring av tariffavtaler, i denne sammenheng?

Vi legger opp til å studere årsaker og konsekvenser av økt migrasjon på ulike nivåer og fra ulike vinkler; på makronivå vil vi først og fremst se på de samlete strømmene, rettslige, institusjonelle og økonomiske forklaringer på mulige endringer, og konsekvensene for tilpasningen i arbeidsmarkedet. På mikro-nivå vil fokus rettes mot årsaker til endringer i bedriftenes arbeidskraftsetterspørsel og konsekvensene for sysselsetting, kompetanseutvikling, lønns-og arbeidsvilkår, og partsforhold lokalt. På meso-nivå vil vi analysere partene og myndighetenes responser på endringene i markedsatferd, og hvordan samspillet mellom mikro-og makro-endringer virker inn på de kollektive institusjonene og aktørenes strategier for regulering av lønns-og arbeidsvilkår i de aktuelle bransjene.

2.1 Delprosjekter - utdyping av problemstillinger
EU/EØS-utvidelsen åpner, som nevnt, for alternative former for arbeidsmarkedsrelatert mobilitet som er forbundet med svært ulike rettslig-institusjonelle rammevilkår for bedriftene og arbeidstakerne, og ulike konsekvenser for arbeidsmarkedets virkemåte.

2.1.1 Oversiktsstudier av arbeids - og bedriftsvandringer mellom Norge og CEE-landene
I denne innledende delen av studien vil vi dels beskrive de institusjonelle rammene, reguleringer og myndighetstiltak som legger føringer for de ulike typene vandringer, dels utvikle et empirisk oversiktskart over de samlete vandringene av arbeidskraft og bedrifter mellom tiltredelseslandene og Norge, deres sammensetting og fordeling på bransjer, yrkesgrupper, regioner mv. Dermed ønsker vi å etablere grunnkunnskap om vandringenes karakter, hvordan de ulike strømmene påvirkes av forskjellene i rettslig-institusjonelle vilkår, bransjevise variasjoner, kostnadsforhold mv, samt hvilken rolle ulike formidlingsaktører -og kanaler spiller i utvikling og vedlikehold av migrasjonsruter og nettverk. Så langt som mulig vil vi også innhente informasjon om tilsvarende ordninger/utviklingstrekk i de andre nordiske landene, som kan belyse årsaker til forskjeller/ likhetstrekk innen Norden. Dette grunnarbeidet vil danne utgangspunkt for å identifisere 'case-bransjer' og presisere problemstillingene for de øvrige delstudiene, samtidig som det vil gi inntak til analyser av konsekvensene for tilpasningen i ulike deler av arbeidsmarkedet (utvikling i sysselsetting, lønn, arbeidsvilkår mv). I dette arbeidet vil vi trekke veksler på tilgrensende Fafo-prosjekt, blant et oppdrag for Nordisk Ministerråd hvor vår oppgave dels er å koordinere et kontaktutvalg mellom arbeidsdepartementene i de nordiske land (som fram til 1.mai 2005 skal utveksle informasjon om og erfaringer med utviklingen i arbeidsvandringer, tjenestemobilitet, arbeidsmarkedskonsekvenser og myndighetstiltak på feltet i Norden), dels å lage en oppsummerende analyse/kunnskapsstatus på grunnlag av det første årets erfaringer.

Individuell arbeidsvandring og tjenestemobilitet (utstasjonering av arbeidstakere)
Når en skal analysere bevegelse av arbeidstakere over landegrensene, er det viktig å skille mellom individuell arbeidsvandring og såkalt utstasjonering av arbeidstakere (tjenestevandring), altså at et firma utfører arbeid i et annet land og medbringer sine egne arbeidstakere. Disse to formene for arbeidsvandring skiller seg fra hverandre på viktige måter: Selve migrasjonsbeslutningen må forventes å være vesentlig mindre individuell ved tjenestevandring, og betydningen av nettverk og norske bedrifters rekrutteringsstrategier vil være klart større for individuelle migranter. Overgangsreglene gjelder kun for individuelle arbeidsmigranter.

Individuelle arbeidsinnvandrere skal ihht de norske overgangsreglene ha lønn i tråd med norsk tariffavtale, regulativ eller det som er gjengs i tilsvarende arbeid, og skal likebehandles ifht norske velferdsordninger. For arbeidssøkere fra tiltredelseslandene vil det kunne øke den relative gevinsten men gjøre det vanskeligere å finne arbeid i Norge, fordi de må konkurrere på like vilkår med innenlandske arbeidssøkere. For bedriftene vil fordelen først og fremst være knyttet til økt tilbud av arbeidskraft som følge av at overgangsordningene gjør det lettere å søke arbeid her og fjerner alle kvote-og behovsvurderinger knyttet til innvilgelse av oppholdstillatelse. Både for den enkelte arbeidssøker fra tiltredelseslandene og for såkalt useriøse bedrifter vil det imidlertid være fristende å inngå avtaler som omgår overgangsreglene.

Gjennom det indre markedet har det via EØS-avtalen lenge vært fri flyt av tjenester og entrepriser fra de gamle EU/EØS-landene, særlig i bygge-og anleggsbransjen, men også i industrien. Det finnes ingen samlet informasjon om denne typen arbeidsmobilitet, men i 2002 hadde Skattekontoret for Utenlandssaker registrert drøyt 16000 utstasjonerte arbeidstakere, vesentlig fra nordiske land og England (jf offshoresektoren) (Nergaard 2003). Med mindre vertslandet har nasjonal lovgivning om minstelønn, eller allmenngjorte tariffavtaler, vil tjenesteleverandører fra CEE-landene i henhold til EU's utstasjoneringsdirektiv (96/71EC) kunne medbringe egne ansatte lønnet etter hjemlandets satser (Djuve, 1994a, 1994b). De må følge norske arbeidsmiljøregler, men er ikke omfattet av norske velferdsordninger. Ettersom den enkelte anbudsutlyser/oppdragsbedrift kan dra veksler på CEE-arbeidskraft i Norge med lønnsvilkår fastsatt etter hjemlandets forhandlingsregime, kan dette gi incentiver til å skjære ned på den norske kjernearbeidsstokken og i større grad håndtere aktivitetssvingninger ved underleverandører eller leiefirma fra CEE-landene. Dette aktualiserer en rekke spørsmål knyttet til konkurransevridning/sosial dumping, sysselsettingsvirkninger hos norske underleverandører, og regulering/håndheving av lønns-og arbeidsvilkår. For å belyse disse problemstillingene vil kunne trekke veksler på et kortvarig prosjekt for AAD om utvikling i utstasjonering av arbeidstakere, studier Fafo har gjort av konkurranse-og useriøsitet i industrien og bygg-og anlegg (Eldring 2004), samt det nordiske prosjektet nevnt over. Nye regler for registrering hos skattemyndighetene, samt innføring av meldeplikt for alle EU/EØS-arbeidstakere i Norge, vil også kunne gi nye empiriske inntak til å analysere utviklingen i denne typen arbeidsmobilitet.

Når det gjelder omfanget av individuell arbeidsinnvandring fra CEE-landene vil statistikk etter land og lengde på arbeidstillatelsen være tilgjengelig fra UDI. Dette vil gi viktig informasjon om omfanget av innvandring, men gir lite informasjon om migrasjonsdynamikken på henholdsvis avsendersiden og mottakersiden. Individuell arbeidsvandring kan være mer eller mindre organisert, gjennom uformelle nettverk eller gjennom profesjonelle arbeidsformidlere/arbeidsutleiere. Kartlegging av dynamikken i individuell arbeidsvandring, barrierer og kanaler for migrasjon til Norge fra de nye medlemslandene og innen ulike arbeidsmarkedssegmenter kan med fordel gjøres med utgangspunkt i migrantenes egne vurderinger. Dette vil imidlertid kreve en omfattende og kostbar datainnsamling, som det ikke vil være mulig å finansiere innenfor rammene for SIPen. Vi vil imidlertid søke midler til en slik kartlegging fra andre kilder, og undersøke mulighetene for å analysere den informasjonen som samles gjennom overgangsordningen for innvilgelse av oppholdstillatelse (der stilling, lønn, ansettelsesvilkår, arbeidsgiver mv registreres). Innen for SIPen vil vi innhente data om formidlingskanaler via mottakersiden, jfr beskrivelse av bedriftssurvey nedenfor: Hvilke rekrutteringskanaler og strategier anvender norske bedrifter som rekrutterer fra utlandet? Hvilken betydning spiller formidlingsaktører? Hva slags type kvalifikasjoner etterspørres, og hva tenker arbeidsgivere om behov og muligheter for kvalifiseringstilbud i norsk språk og eventuelt annen type kompetanse? Hva slags tidsperspektiv har norske arbeidsgivere på denne type rekruttering (langtids eller korttidsmigrasjon?) Hvilke vurderinger har arbeidsgiverne av utbredelsen av useriøse aktører og formidlingsledd i bransjen? Når det gjelder de dynamiske effektene av arbeidsinnvandring på utviklingen i lønnsstrukturen vil vi samarbeide med Juhana Vartiainen, FIEF i Stockholm og Marianne Røed ved ISF som med utgangspunkt i vår 'Storforsk'-søknad planlegger å bruke registerbaserte tidsseriedata til økonometriske analyser som kan kaste lys over sentrale problemstillinger i dette prosjektet (se Røed 2003).

For å forklare utviklingen i individuell arbeidsmigrasjon til Norge er det nødvendig med et komparativt perspektiv. Norge og Danmark har valgt relativt like overgangsordninger, mens Sverige har innført fri arbeidsinnvandring og Finland har beholdt sitt opprinnelige restriktive reguleringsregime. Gjennom det omtalte prosjektet for Nordisk Ministerråd vil vi få tilgang til svært relevante og oppdaterte nordiske data på feltet.

Utflytting av virksomhet og direkteinvesteringer
Omlokalisering av produksjon til CEE-landene - gjennom direkteinvesteringer, etablering av datterselskap, leieproduksjon mv - innebærer at man kan benytte arbeidskraft til det lønnsnivå og de arbeids -og skattevilkår mv som gjelder der. I utgangspunktet vil det kunne innebære store besparinger i arbeidskraftkostnader, som må veies mot kostnader forbundet med flytting, grunnlagsinvesteringer, tap av hjemlig kompetanse/ leverandørnettverk mv, samt eventuelle produktivitets-og kvalitetsforskjeller. Høyt utdannet arbeidskraft har vært relativt billig i Norge, delvis på grunn av en solidarisk lønnspolitikk. Ettersom utdanningsnivået i CEE landene er høyt, kan Norge muligens miste et lokaliseringsfortrinn på dette området. CEE - landene representerer imidlertid ikke bare lavere lønn, men også lettere tilgang til et større/voksende marked. Det kan være betydelige transaksjonskostnader å spare ved å være plassert nær kundene, noe som isolert sett favoriserer lokalisering i sentral-Europa, jf Kvinge (2003).

Omlokalisering av produksjonen innebærer med andre ord komplekse vurderinger under usikkerhet. Mange norske bedrifter har allerede investert i CEE-landene, og den økte oppmerksomheten om denne muligheten, den politisk-rettslige forutsigbarheten EU-medlemskapet antas å gi, samt aktiv markedsføring fra mellommenn og myndigheter, kan, sammen med eventuelle positive erfaringer/læringseffekter, bidra til at flere bedrifter vil vurdere en slik tilpasning.

Flytting av (del)virksomhet til CEE-landene vil ved siden av direkte virkninger for produksjon og sysselsetting, påvirke arbeidsoppgavene, kompetanseprofilen, lønns-og arbeidsvilkårene, forhandlings-og samarbeidsforholdene i gjenværende norsk virksomhet og vil kunne ha konsekvenser for utviklingen i norske næringsklynger. Hvis store virksomheter flytter ut, vil i noen tilfeller underleverandører flytte for ikke å miste kundegrunnlaget sitt. Bygges det lokale leverandørnettverket ned vil det igjen være en grunn til å omlokalisere industriproduksjon, noe som kan sette i gang negative spiraler og føre til forvitring av industrielle miljøer i Norge. I lys av betydningen av kunnskap, forskning og utvikling for videreutvikling av industrielle miljøer (se Aslesen 2001, Kvinge 2004, Rusten 2004a, 2004b), er det også interessant å undersøke hvordan økt bedriftsmobilitet påvirker kunnskapsstrømmene mellom Norge og CEE landene.

I en intervjuundersøkelse med ledelsen i 47 store norske industriforetak om motiver og strategier for uteetableringer, se Kvinge (2003), viste et stort flertall av respondentene til det gode samarbeidet med norske fagforeninger. Blant ledere som hadde erfaringer med investeringer i CEE-området påpekte flertallet at samarbeidskulturen var dårligere i flere av disse landene. Studien viste likevel at CEE-landene ved siden av Kina/ Sørøst-Asia, peker seg ut som sentrale destinasjonsområder for norske bedriftsvandringer. For å undersøke drivkreftene og konsekvensene av norske etableringer i CEE-landene vil vi trekke veksler på et nytt samarbeidsprosjekt med Samfunns- og næringslivsforskning AS i Bergen (SNF) og Teknologibedriftenes Landsforening (TBL). Prosjektet omhandler etableringsstrategier og geografisk arbeidsdeling i en globalisert økonomi med vekt på hjemlandseffekter og fokuserer på teknologiindustri og næringsmiddelindustri, se egen søknad fra SNF.

2.1.2 Endringer i norske bedrifters arbeidskraftsstrategier
I lys av skiftet i arbeidskraftstilbudet etter EU-utvidelsen, vil vi i dette delprosjektet rette fokuset mot hvordan endringer i bedriftenes arbeidskraftsstrategier påvirker etterspørselen etter ulike typer norsk og utenlandsk arbeidskraft i et utvalg bransjer. Vi vil legge til grunn at bedriftene står overfor tre alternative kanaler for anvendelse av arbeidskraft fra tiltredelseslandene:
1) rekruttering og anvendelse av arbeidsmigranter fra CEE-land;
2) hyring av CEE-firma (med utstasjonerte ansatte) til tjenester/entrepriser i Norge, samt enkeltmannsforetak;
3) direkteinvesteringer, leieproduksjon og datterselskap i CEE-landene.

Hvilke kombinasjoner av disse strategiske opsjonene bedriftene velger, eller om de fortsetter som før og/eller satser på rasjonalisering for å takle tøffere konkurransevilkår, vil ha ulike konsekvenser for migrasjonsstrømmene, vilkårene for fastsettelse av lønns-og arbeidsvilkår, og utfordringene for partene i bransjen og myndighetene.

Ved siden av ulikhetene i regelverk, kostnader og ansvar, vil bedriftenes vurderinger av gevinstene/ulempene ved de ulike strategiske opsjonene avhenge av antakelser om hvordan samspillet av konkurrentenes tilpasning til det samme skiftet i arbeidstilbud vil påvirke markeds -og konkurransevilkårene i bransjene. Aktørene står med andre ord overfor et komplekst rettslig-institusjonelt skift som kan forventes å føre til uforutsigbare, simultane tilpasninger på tilbuds-og etterspørselsiden i produkt - og arbeidsmarkedene både innen og på tvers av grensene mellom land med svært ulike reguleringsregimer i arbeidslivet. Forløpet og utfallet er følgelig høyst usikkert.

I slike transformasjonsfaser kan tilsynelatende rasjonell individuell atferd lede til uintenderte kollektive og institusjonelle konsekvenser; hvis enkeltbedrifter i en bransje antar at konkurrentene vil hyre billig arbeidskraft eller underleverandører fra CEE-landene, kan det gi opphav til selvoppfyllende profetier hvor 'alle gjør det samme' for å være på den sikre siden. Forventningene kan dermed bli virkelige i sin konsekvens og føre til en ny 'markedslikevekt' med en vanskeligere konkurransesituasjon for alle, som i sin tur kan utløse institusjonelle endringer i partsforholdene som ikke aktørene nødvendigvis ønsker. Betinget av de ulike nasjonale myndighetene og partenes reaksjoner kan den økte avhengigheten og regimekonkurransen mellom land (Streeck & Schmitter 1992) dermed endre vilkårene for nasjonal regulering av arbeids-og velferdsrettigheter.

Målet med dette delprosjektet er altså å belyse hvordan (og hvorfor) norske bedrifter i et utvalg bransjer tilpasser seg de ytre skiftene i sine arbeidskraftsstrategiske rammevilkår, analysere hvilke situasjonsfortolkninger, økonomiske hensyn, konkurranseforhold og institusjonelle/rettslige føringer som former deres valg, og kartlegge hvilke konsekvenser bedriftenes valg har for bemanningssituasjonen, lønn, ansettelsesformer, fleksibilitet, kompetanseutvikling, mekanismene for lønnsfastsettelse, samarbeid og partsforhold i bedriftene, samt det lokale arbeidsmarkedet og nettverket av underbedrifter. Metodisk vil vi her kombinere en representativ bedriftssurvey i de aktuelle bransjene, med utdypende 'case'-intervjuer i et utvalg bedrifter.

2.1.3 Endringer i partsrelasjoner og regulering av arbeidsvilkår i bransjene
I dette delprosjektet vil vi belyse hvordan samspillet mellom markedsutvidelsen, skift i bedriftsatferd og arbeidsmarkedstilpasning, påvirker arbeidslivsrelasjonene og de kollektive institusjonene for regulering av lønns -og arbeidsvilkår i bransjene. Fokus her vil rettes mot endringer i innholdet og formen for partsrelasjoner og kollektive forhandlinger, samt endringer i offentlige myndigheters rolle på dette feltet. (Jfr. Arbeidstilsynets nye oppgaver med å håndheve reglene om at arbeidsinnvandrere skal ha de samme lønns-og arbeidsvilkår som norske ansatte i bransjen, samt oppfølging av allmenngjorte tariffavtaler.)

Ved å etablere seg i ulike deler av et felles europeiske arbeidsmarked med store lønnsforskjeller, kan bedriftene i større grad spille arbeidstakerene i ulike land ut mot hverandre for å legge press på de ansatte i høykostområder, samtidig som økte inngående investeringer er en viktig/uunnværlig drivkraft for å løfte standardene i CEE-landene. Dette kan gi grunnlag for nye interessemotsetninger innen fagbevegelsen - både over og innen landegrensene (jf høykompetent arbeidskraft kan for eksempel se fordeler i at arbeidsintensiv virksomhet flagges ut). Økt individuell arbeidsinnvandring i en bransje kan bidra til å svekke organisasjonsgraden på arbeidstakersiden, styrke arbeidsgivernes forhandlingsposisjon i arbeidsmarkedet og øke incentivet for individuelle arbeidsgivere til å bryte ut av kollektive avtaler. Samtidig er arbeidsgivere i mange bransjer bekymret for at useriøse konkurrenter fristes til å omgå gjeldende regler og overgangsordninger (jf striden om useriøse bedrifter og sosial dumping i bransjer som bygg-og anlegg, reingjøring, hotell og restaurant mv) og vil kunne se økt interesse i å skjerpe regelverket og kontrollen med bruken av arbeidskraft i bransjen. Arbeidsgivernes vurdering av kollektive avtaler og tiltak for å takle økt arbeidskraftsinnflyt og lavkostkonkurranse vil derfor preges av motsetningsfylte interesser; enkelte landsforeninger i NHO har således etterlyst bedre kollektivavtaledekning for å hindre at useriøse konkurrenter tar over markedet ( Dagens Næringsliv 4/5.10.2003). Tilsvarende vil økt bruk av utstasjonerte arbeidstakere med for eksempel 'polsk lønn' være en attraktiv opsjon for norske oppdragsbedrifter, mens det for mange norske leverandørbedrifter kan bety 'kroken på døra' og gi opphav til nye interessekonflikter på arbeidsgiversiden, slik striden mellom/innen landsforeningene i NHO om tiltak mot lønnsdumping ved utstasjonering kan illustrere (Dølvik 2004). Utsiktene til fri tjenesteflyt var også foranledningen til at hørings-og medbestemmelsesregler for beslutninger om innleie av arbeidskraft ble et sentralt forhandlingstema ved tariffoppgjøret i 2004, som i bryggeribransjen også utløste en kortvarig streik. Videre er det første eksemplet på allmenngjøring av tariffavtaler i Norge nå i ferd med å bli gjennomført på 7 petrokjemiske anlegg med stort innslag av utenlandske entreprenører. Dette vil representere en nyskapning i norsk arbeidslivsregulering, som reiser en rekke nye problemstillinger for partene om håndheving og kontroll, kostnadseffekter, anvendeligheten, og eventuelt videre bruk av dette redskapet i bransjer med stor arbeids-og bedriftsmobilitet. Ved siden av at forholdene og interessene vil variere sterkt mellom bransjer, har man i de nordiske land til dels meget ulike tradisjoner når det gjelder regulering av lønnsvilkår for utenlandske entreprenører og allmenngjøring av tariffavtaler, som vil gjøre det interessant å sammenlikne konsekvensene av aktørenes strategier på tvers av landegrensene (ibid). Her vil vi kunne trekke veksler på samarbeidsrelasjoner utviklet i Fafos SIP om globalisering, regionalisering og arbeidslivsorganisering i de nordiske land (Dølvik og Vartiainen 2002), hvor Arbetslivsinstitutet i Stockholm og FAOS ved Universitetet i København har uttrykt sterk interesse for å utvikle et samarbeidsprosjekt om konsekvensene av EU-utvidelsen for arbeidslivsregulering og partsforhold på begge sider av Østersjøen (se Due og Mailand 2003). Metodisk vil vi denne delstudien bygge på intervjuer og tilgjengelig skriftlig dokumentasjon fra partene i bransjene, samt deltakelse på konferanser/møter mv i de aktuelle organisasjonene.

Når arbeidslivets aktører, som beskrevet over, konfronteres med kollektive handlingsproblemer (Olsen 1965), hvor bedriftene og partene i ulike land står overfor sammenkjedete strategivalg og koordineringsutfordringer, kan institusjonelle sperrer - for eksempel i form av bindende felles regler for anvendelse av arbeidskraft - bidra til samordning som verner aktørene mot utilsiktete konsekvenser av deres egne valg. Slik sett aksentuerer EU-utvidelsen en rekke grunnleggende problemstillinger i studiet av politisk økonomi knyttet til endringer i samspillet mellom markedsutvikling og politisk regulering, individuelle strategier og kollektive institusjoner. Det spennende er at dette skjer i en ny transnasjonal kontekst hvor aktørene - i tilpasningen til likeartete, simultane ytre skift i handlingsvilkårene - må ta høyde for hva som skjer i nabo/konkurrentlandene i utformingen av sine lokale og nasjonale strategier.

3. Metodisk opplegg og kompetansebase
Metodisk vil vi, som skissert i beskrivelsene av delprosjektene foran, kombinere kvantitative og kvalitative data innsamlet på ulike nivå og med ulike teknikker: a) Makro-data: offentlig statistikk, registerdata og sekundærmateriale fra de nordiske land (2.1.1), b) Mikro-data: en representativ survey i norske bedrifter i utvalgte bransjer og intervjuer med partsrepresentanter i mindre utvalg case-bedrifter i (2.1.2), og c) Meso-data: strategiske informantintervjuer, deltakelse i konferanser/møter, og skriftlig kildemateriale fra partene i bransjene (2.1.3).

I valget av bransjer vil vi legge vekt på å få med områder hvor de ulike typene bedrifts-og arbeidsvandringer gjør seg gjeldende, samtidig som vi ønsker å fange opp variasjoner mellom eksport-og hjemmemarkedsbransjer, tjenestevirksomhet og industri, kompetanseintensiv og arbeidsintensiv virksomhet. Det endelige valget vil skje i løpet av den innledende oversiktsstudien, men ut fra vårt kjennskap til feltet, samt relevante tilgrensende prosjekt, peker følgende bransjer seg ut som særlig aktuelle:
- Industri - bedrifter innen Teknologibedriftenes Landsforenings område, som favner både skips-og offshoreverft, kompetanseintensiv og arbeidsintensiv virksomhet;
- Bygg og anlegg;
- Hotell og restaurant, reingjøring;
- Landbruk.
Dersom vi klarer å finne ekstra midler vil også fiskeriindustrien og telekommunikasjon være interessante bransjer med henholdsvis stor arbeidsinnvandring og store investeringer i CEE-landene. Innen alle de overnevnte bransjene, unntatt landbruk, har Fafo gjennomført en rekke prosjekter, som har gitt viktig bakgrunnskunnskap, kontakter i relevante bedrifter, og gode nettverk hos partene i bransjene.

4. Organisering av prosjektet, økonomi og publisering
Arbeidet vil organiseres av en tverrfaglig prosjektgruppe bestående av erfarne forskere fra tre av Fafo's kompetansegrupper - samfunnsøkonom Torunn Kvinge, sosiolog Sigmund Aslesen, samfunnsøkonom/forskningsleder Anne Britt Djuve , sosiolog/forskningsleder Line Eldring og dr.philos/forskningsleder Jon Erik Dølvik (prosjektleder). Ved siden av løpende produksjon av arbeidsnotat og kronikker for brukerrettete formål, vil hovedvekten legges på artikler til vitenskaplige tidskrifter med referee, samt en kortfattet offentlig rettet sluttrapport. Budsjettmessig vil vi bruke 250 000 til bedriftssurveyen, 100 000 til organisering av konferanser og workshops, om lag 50 000 årlig til intervjuing, reiser og driftsmidler, og 2,5 millioner til 24 månedsverk fordelt over 3 år (jf vedlagt søknadsskjema). Gitt de nære koplingene mellom de ulike problemstillingene, analytiske nivåene og metodene som er foreslått, vil arbeidet legges opp i overlappende sekvenser:
* våren 2005 - litteraturgjennomgang, innsamling av data, sekundærmateriale og analyser av utviklingen i bedrifts-og arbeidsvandringer, begynne utarbeiding av spørreskjema og opplegg for surveyen; artikkel og evt konferanse om erfaringene 1 år etter EU/EØS-utvidelsen;
* høsten 2005 - klargjøring av surveyen, oppstart intervjuer i bedrifter og med partene i de aktuelle bransjene, nordisk artikkel og forskerkonferanse med rapportering om nordiske utviklingstrekk (evt neste halvår);
* vår/høst 2006 - analysere surveyen, ferdigstille intervjuer i bedrifter og bransjer, skrive ut foreløpige arbeidsnotater ;
* vår/høst 2007 - skriving av artikler til vitenskaplige tidsskrifter og en kortfattet, brukerrettet sluttrapport som vil være grunnlag for en sluttkonferanse evt i nordisk sammenheng.