662 Anna Hagen, Bård Jordfald, Arne Pape og Sveinung Skule

Ressursbruk til etter- og videreutdanning i norsk arbeidsliv

Formålet med dette notatet er å anslå tidsbruk og kostnader til etter- og videreutdanning i norsk arbeidsliv. Våre estimater viser at ansatte i norsk arbeidsliv i gjennomsnitt bruker 1,9 prosent av arbeidstiden på kurs og utdanning betalt av arbeidsgiver. Sammenliknet med andre undersøkelser er dette lite. I øvrige undersøkelser estimeres tiden brukt til opplæring til 4–6 prosent av arbeidstiden. Hovedårsaken til at andre undersøkelser anslår høyere tidsbruk er trolig at våre data er hentet fra Statistisk sentralbyrås arbeidskraftsundersøkelse, som har et forholdsvis snevert opplæringsbegrep (kurs og utdanning), mens de øvrige undersøkelsene også omfatter andre former for organisert opplæring, for eksempel fagopplæring i bedrift, seminarer, hospitering og organisert veiledning.

Virksomhetenes utgifter til lønn for ansatte som går på kurs eller utdanning utgjør minst 8,42 milliarder kroner. Estimatet er konservativt. Tallene er også beheftet med usikkerhet, særlig for de minste næringsområdene er anslagene usikre.

Data fra Arbeids- og bedriftsundersøkelsen fra 1989 indikerer videre at bedriftenes utgifter til lønn for egen opplæringsorganisasjon (stab og linje), kjøp av tjenester, kursavgifter, utgifter til reise og opphold med mer, i forbindelse med opplæring kan være i størrelsesorden 23–31 milliarder kroner. Dette kommer i tillegg til lønnskostnadene for ansatte som deltar på kurs og i utdanning. Disse tallene er imidlertid beheftet med meget stor usikkerhet. Dette gjelder også andre undersøkelser som forsøker å anslå virksomhetenes kostnader.

Ressursene til kurs og utdanning fordeles ujevnt. Noen deltakelsesmønstre er svært stabile, nærmest uavhengig av hvordan man operasjonaliserer eller måler deltakelse. Eldre arbeidstakere og personer med lav utdanning deltar minst. Det er også stor forskjell mellom ulike sektorer og næringsområder. Ansatte i offentlig forvaltning deltar mest på kurs og utdanning. Forskjellen mellom næringsområder speiler trolig også hvorvidt virksomhetene har valgt å organisere sin opplæringsaktivitet på en slik måte at denne aktiviteten fanges opp med begrepet «kurs og utdanning».

Det er en rekke problemer forbundet med å måle tids- og ressursbruk på etter- og videreutdanning. De viktigste problemene er knyttet til hvilke aktiviteter som skal inkluderes. Hovedkonklusjonen er at vi mangler gode data i Norge, særlig når det gjelder anslag over de av virksomhetens kostnader som kommer i tillegg til lønnsutgifter for ansatte som deltar på kurs og utdanning.