«Skaff meg en jobb!»

Fafo-rapport 184

Kapittel 8: Utfordringer i integreringsarbeidet

1. Norge trenger en minoritetspolitikk.
2. Vi trenger mer kunnskaper om minoritetenes egne oppfatninger av sitt liv i Norge.
3. Vi trenger å erkjenne at integreringsstrategien er mislykket, at en ny underklasse er under utvikling, og at vi så langt har kjøpt oss fri fra problemene med sosialhjelp.
4. Vi trenger en politikk for å kvalifisere minoritetene.
5. Sosialkontorets kontantutbetalinger må erstattes av et sosialt arbeid.
6. Det psykiske helsevernet for flyktningene må kraftig opprustes.
7. Det må skapes arenaer for mellommenneskelige møter mellom majoritetsbefolkningen og minoritetene.
8. Diskriminering må synliggjøres for å kunne bekjempes.
9. Incentivsystemet mellom stat og kommune må revurderes.
10. Likebehandlingen må problematiseres.

Det er i dag bred enighet om at den norske politikken for integrering av innvandrerbefolkningen må gjennomtenkes på nytt. I to av de tre siste kommunevalgene dominerte dette temaet, og Regjeringen har varslet en melding om integreringspolitikken. Vi vil derfor avslutte denne rapporten med å formulere ti utfordringer i integreringsarbeidet, og på den måten forhåpentligvis komme med et bidrag som kan øke det norske samfunnets evne til å håndtere det faktum at vi er blitt et flerkulturelt samfunn.

Opp!

Vi trenger et nytt begrep for hva vi skal gjøre!

Hittil har debatten om integrering av flyktninger vært ført med begreper som «flyktningepolitikk», «innvandringspolitikk» og «innvandrere». Disse begrepene er sterkt misvisende, og de er uegnede til å definere den oppgaven det norske samfunnet står overfor. Ordet flyktningepolitikk bør reserveres til å betegne Norges offisielle politikk på den internasjonale arena, inkludert den utforming og anvendelse vi gir reglene for å ta forfulgte personer inn i Norge. Prinsippene for dette er (når vi ser bort fra Fremskrittspartiets syn om at vi kun skal ta imot overføringsflyktninger) omgitt med stor politisk enighet. Ordet innvandringspolitikk bør reserveres til det det dreier seg om, nemlig under hvilke betingelser vi gir andre enn flyktninger adgang til riket. I denne betydningen har ikke innvandringspolitikken vært omgitt av bred politisk enighet siden innføringen av innvandringsstoppen i 1975.

«Integreringspolitikk» er et selvmotsigende ord, og det tilslører uenigheter. Politikk betyr å velge strategi ut fra bestemte mål. Integrering er et uttrykk for en strategi som allerede er valgt for hva politikerne vil gjøre med en minoritetsgruppe. Det korrekte ordet må derfor være minoritetspolitikk. Assimilering, integrering, segregering, repatriering eller utkastelse er alternative strategiske valg i en minoritetspolitikk. Og forstått på denne måten er det ikke enighet blant de politiske partiene.

Ordet minoritetspolitikk har dessuten den fordelen at det henspeiler direkte på viktige (og for mange nordmenn ubehagelige) aspekter ved personenes sosiale stilling i Norge: både at de er her som et permanent innslag, og at de har et legitimt krav på en spesiell oppmerksomhet nettopp fordi de er få. I sin flertallsform henspeiler ordet minoriteter på et (faktisk eksisterende) mangfold, i motsetning til det ordet som nå brukes, nemlig innvandrere. Dette henspeiler på (en falsk) identitet mellom alle som ikke er norske, og drar derfor et skille mellom «oss» og «dem» som neppe er særlig fruktbart.

Om vi erstatter begrepene flyktningepolitikk og innvandringspolitikk med minoritetspolitikk, kan vi få hjelp av språket til å klargjøre hva ulike aktører egentlig mener, og hva de er uenige om. En grunnleggende forutsetning for en gjennomtenkning av politikken er at ulike syn blir konfrontert med hverandre.

Opp!

Mer kunnskap om minoritetenes egne oppfatninger

Det er ikke nødvendigvis slik at det norske myndigheter mener er effektivt for etniske minoriteters integrering i det norske samfunnet faller sammen med hva minoritetene selv ønsker. Og det er heller ikke slik at det minoritetene opplever eller identifiserer som hindre for arbeid og deltakelse, er de mekanismene som faktisk virker. Det oppstår uenigheter og konflikter, hvor begge parter har lett for å ty til kulturforskjeller og rasisme som forklaringer. Dermed kan minoriteter splittes, fordi de oppfatter at norske myndigheter tar parti for dem innen minoritetene som i sterkest grad fortolker konflikt med det norske samfunnet som krenkelse av deres egen kulturelle identitet. Følgen blir at det norske samfunnet styrker krefter innen minoritetene som foretrekker etnisk segrering, heller enn det som er ønskelig ut fra politikkens målsettinger, nemlig at de svekkes. Respekten for «de andres» kultur blir en offisiell sertifisering av nettopp de krefter som må bekjempes, og innvandrerne tillates kun å stå fram som kulturrepresentanter, og ikke som enkeltindivider.

I vår undersøkelse har vi forsøkt å få et inntrykk av hvordan flyktningene selv opplever Norge og nordmenn. Svaret er at de ulike minoritetene opplever det svært forskjellig. De ressursrike peker på diskriminering og nordmenns reserverthet som den viktigste årsaken til flyktningenes svake posisjon i arbeidsmarkedet, mens de ressurssvake repeterer myndighetenes syn, nemlig at det er manglende norskkunnskaper. Overraskende få peker på den faktor vi i det norske samfunnet gir høyeste prioritet når det gjelder å sikre alle et arbeid både nå og i framtiden, nemlig mer utdanning.

I vår undersøkelse har vi funnet store forskjeller mellom de ulike nasjonalitetene, ikke bare i deres livssituasjon i Norge, men også i hvilke trekk ved det norske samfunnet de oppfatter som mest begrensende for sine muligheter til å ha et liv på linje med majoritetsbefolkningen. Men på ett område var forskjellene mellom flyktningene svært små, nemlig i deres vurderinger av sentrale kulturelle verdier ved det norske samfunnet. Her er de helt på linje med hva vi ville funnet av verdisyn i den norske befolkningen. Selv det forhold at mange av flyktningene er skeptiske til den norske barneoppdragelsen (de mener foreldreautoriteten er for slapp), vil nok også mange nordmenn være enige i.

Økt kunnskap om minoritetenes egne oppfatninger er en forutsetning for 1) å få synliggjort de problemer og stengsler som personer av ikke-vestlig opprinnelse faktisk møter i Norge, 2) for å dempe tendensen til å «kulturforklare» de problemer som selvfølgelig oppstår, og 3) for å få større innsikt i hva ved det norske samfunnet som må endres. Innvandrere til Norge kommer selv i de fleste tilfellene fra flerkulturelle samfunn. De har derfor langt større erfaring i å leve i slike samfunn og i å håndtere etniske spenninger.

Opp!

Øk innsikten i det ubehagelige

I den før siterte stortingsmeldingen om flyktningepolitikken hevder Regjeringen at «det er komplisert å forsøke å måle hvorvidt bosettings- og integreringsarbeidet har vært vellykket» (side 103). Hadde den argumentert med at dette skyldes at målsettingene har vært svært uklare, hadde påstanden hatt et betydelig sannhetsinnhold. Men når referansen er «det mangelfulle statistikk- og informasjonsgrunnlaget», kommer påstanden i et annet lys. På mange måter er kunnskapsgrunnlaget svakt, men denne situasjonen er også resultater av valg som er foretatt. Tidlig på 1980-tallet ble det foretatt to større undersøkelser av levekår blant flyktninger og innvandrere (NOU 1986:8, SSB 1987).

Disse var entydige i sine funn, nemlig at jo mer fjernkulturell en person er av bakgrunn, jo dårligere levekår. Disse innsikter, som altså forelå før den store innvandringsbølgen på slutten av 1980-tallet, fikk ingen synlige konsekvenser for minoritetspolitikken. Noen sosialpolitikk for innvandreres levekår har ikke stått på velferdsstatens dagsorden. I stedet har myndighetene, ut fra prinsippet om likebehandling, anvendt de samme virkemidlene for innvandrere som for nordmenn. Dermed har ikke kunnskap om innvandrernes spesielle levekårsproblemer blitt ansett som relevant, men heller som farlig.

Dette har ført til en situasjon som sosialantropologen Unni Wikan beskriver slik:

«Myndighetene har forbudt en rekke instanser å offentliggjøre opplysninger som viser den faktiske situasjonen. Dette er i virkeligheten en dekkoperasjon som skjuler politikkens nederlag. Sannsynligvis er motivet for dekkoperasjonen å forhindre at innvandrere henges ut – men det er jo den offentlige politikken som beskyttes, mens innvandrerne taper fordi resultatene av politikken som føres ikke blir synliggjort. Dermed behøver heller ikke kursen legges om.» (Wikan 1995:170)

«Å erkjenne det ubehagelige» betyr å ta inn over oss, myndigheter så vel som nordmenn, at 1) de virkemidlene som har vært anvendt i integreringsarbeidet har vært svært lite effektive, at 2) om ikke noe drastisk skjer, så lager vi en ny underklasse av fargede mennesker som, i den grad de overhodet har arbeid, glir inn som et underbetalt tjenesteproletariat. De vil neppe på egen hånd være i stand til by sine barn oppvekstvilkår som setter neste generasjon i stand til å bryte ut av denne situasjonen. Og 3) den norske velferdsstaten har møtt problemene med penger og ikke med en erkjennelse av at de tiltakene som er prøvd ikke virker. Vi har gjort den økonomiske sosialhjelpen til en samfunnslønn som vi bestikker innvandrerne med for at de ikke skal plage oss med synlig fattigdom.

Disse tre utfordringene kan oppfattes som en nødvendig heving av det politiske bevissthetsnivået og kunnskapsgrunnlaget for å utvikle en minoritetspolitikk. De neste punktene oppfatter vi, med utgangspunkt i de forholdene vi har avdekket i denne rapporten, å være sentrale bestanddeler i en offensiv minoritetspolitikk.

Opp!

Kvalifisering!

Utdanning og formelle kvalifikasjoner er den sentrale personlige ressursen for at en person i Norge skal kunne bli økonomisk selvhjulpen gjennom arbeid. God utdanning er en forutsetning for sosial mobilitet blant minoriteter. Ingen samfunnslag, etnisk norske eller ikke, bør bli låst fast i bestemte segmenter av arbeidsmarkedet. Sosial mobilitet er nødvendig for at minoritetene skal bli synlige, og større synlighet ved at nordmenn møter personer fra etniske minoriteter i flere roller, i flere yrker, på flere steder og i nye posisjoner er igjen en forutsetning for å bli fullverdig akseptert som en del av det norske samfunnet. Det er også viktig for minoriteters selvrespekt at noen av dem lykkes i det nye samfunnet.

Vi har funnet at flyktningene har god, men ikke spesielt høy utdanning. I sin iver etter å gi innvandrere sosial status ved å hevde at det er mange blant dem som har høy utdanning (men som ikke får jobb fordi de diskrimineres), har velmenende nordmenn samtidig gitt myndighetene en sovepute: Behovet for at innvandrere må viderekvalifiseres er ikke blitt erkjent, men i stedet definert som et spørsmål om norskkunnskaper.

Troen på at innvandrerne i utgangspunktet bærer på en masse verdifull kompetanse det gjelder å utnytte bedre, er feilaktig. Det er illustrerende i så måte at det finnes en nasjonal handlingsplan for å utnytte innvandreres kompetanse, mens det ikke finnes noen nasjonal plan for å tilføre dem kompetanse.

Bildet av den ressurssterke flyktning med universitetsutdanning som ikke får relevant jobb, er galt for 97,5 prosent av de flyktningene vi har intervjuet. Og andelen av dem som tar eller har tatt videre utdanning i Norge, er urovekkende lav. Dessuten må vi ta inn over oss at kravene til kompetanse for å få et stabilt arbeidsforhold og en viss mobilitet oppover i arbeidskarrieren, fordrer mer enn bare en god grunnutdanning – både for nordmenn og for innvandrere.

Flyktningene bringer med seg til Norge et utdanningsgrunnlag vi får gratis. Å kvalifisere flyktningene videre må oppfattes som en investering fra det norske samfunnets side. Og barn av innvandrere må oppleve at utdanning har hjulpet deres foreldre til å lykkes i det norske samfunnet.

Hvorfor får ikke alle flyktninger, relativt kort tid etter ankomst, sine kvalifikasjoner testet og oversatt til norske standarder? I stedet henvises de til byråkratiske irrganger og søknadsprosedyrer. Hvorfor lages det ikke en forpliktende plan for videre utdanning og kvalifisering, inkludert norskopplæring, for hver enkelt flyktning? Vi har funnet at en stor del av flyktningene som er under utdanning også mottar sosialhjelp. Det betyr i realiteten at de har samfunnslønn for å kvalifisere seg. Hvorfor ikke synliggjøre og formalisere dette? Hvorfor ikke kalle inntekten for lønn og knytte utbetalingene til at utdanningsplanen gjennomføres? Hvorfor ikke bruke de pengene som jo allerede benyttes til å kvalifisere heller enn å klientifisere?

Økonomisk selvforsørgelse har hittil vært den overordnede målsettingen for integreringsarbeidet. Sagt på en annen måte, flyktningene skal ikke ligge fellesskapet til byrde. Men vi har også funnet at arbeid uten utdanning kan lede til en innelåsing i bestemte deler av arbeidsmarkedet, som ingen innvandrer kommer ut av uten videre kvalifikasjoner. Sosial mobilitet er derfor en mer ambisiøs, og sikkert vanskeligere, men samtidig nødvendig overordnet målsetting for minoritetspolitikken.

Opp!

Få flyktningers problemer ut av sosialkontoret!

I 1980 ble det satt i gang et større toårig arbeid med å utrede flyktningers tilpasninger til det norske samfunnet (NOU 1986:8). Denne utredningen konkluderte med at:

«Å begynne tilværelsen i et nytt land som sosial klient er uheldig. Som mottakere av sosialhjelp oppgir – eller fratas – flyktningene en del av sin selvbestemmelsesrett. De blir mer eller mindre umyndiggjort fordi de må stå til ansvar overfor andre for sine økonomiske disposisjoner. Hvis dette blir langvarig betyr det at forutsetningene for en vellykket integrering blir vanskelige».

Vår konklusjon, basert på en situasjon femten år senere, er den samme. Velferdsstaten har fortsatt å benytte sosialkontoret og den økonomiske sosialhjelpen til å utføre oppgaver og til å hanskes med problemer ordningene ikke er utformet for. Alle velferdssamfunn må nødvendigvis ha et siste sikkerhetsnett for å fange opp de personer som ikke kan klare seg selv på noen annen måte. Denne hjelpen vil derfor med nødvendighet bli oppfattet som fattighjelp av store grupper i samfunnet omkring. Og hjelp til fattige er alltid fattigslig hjelp. Og jo færre kjennetegn en person i utgangspunktet har på å være fattig, jo sterkere blir mistanken om at personen utnytter systemet.

Sosialhjelpens sentrale rolle som virkemiddel i integreringspolitikken er begrunnet ut fra hensynet til nordmenn, ikke ut fra hensynet til flyktningene. Frykten for at særordninger for innvandrere skal føre til fremmedfiendtlighet har lammet velferdsstatens evne til å løse praktiske problemer. Veien ut av uføret er neppe å endre sosialkontorets oppgaver. Det bør være siste sikkerhetsnett for alle, uansett hudfarge. Veien ut starter med å erkjenne at 15 års erfaringer viser at de problemene innvandrerne møter ved etablering og videre tilværelse i Norge ikke løses med sosialhjelp. Først når innvandrerne på like fot med nordmenn har samme adgang og evne til å klare seg selv på annen måte, har vi nådd en reell likebehandling. At dagens bruk av sosialhjelp for innvandrere innebærer en likebehandling med nordmenn, er en behagelig illusjon. Innvandrerne behandles riktignok på samme måte, men for andre problemer.

Opp!

Bedre psykisk helsevern!

Svært mange flyktninger sliter med tunge psykiske problemer. Det å flykte fra sitt hjemland er allerede i utgangspunktet et nederlag for mange, og et skritt ingen tar uten å bli preget av det resten av livet. I tillegg kommer at personene kan ha gjennomgått andre, fysiske og psykiske belastninger som svekker deres evne til å takle både eget liv og en krevende etablering i et nytt samfunn. I vår undersøkelse fant vi at

blant dem som har vært innom arbeidsmarkedet for deretter å miste jobben, er det store helseproblemer. Våre data er ikke omfattende nok til å si hvor mye av denne gjennomtrekken i arbeidsmarkedet som rett og slett skyldes at personene sliter med psykiske problemer. Når helseproblemer kommer til syne som tilpasningsproblemer i en jobb, er det lett å ty til en lang rekke andre forklaringer: for dårlig i norsk, kulturkonflikter, for dårlige kvalifikasjoner og så videre. Når det norske samfunnet forklarer personens problemer på denne måten, forsterkes følelsen av nederlag, og de personlige problemene vil øke. Alle flyktninger som mister en jobb bør få en rutinemessig helsesjekk. Et behandlingsopplegg som hjelper personen, og som kanskje fører han eller henne tilbake til arbeid eller inn i videre kvalifisering, er antakeligvis også billigere for det norske samfunnet enn en sosialhjelpskarriere som innledes før halve livet er levd.

Opp!

Flere arenaer for mellommenneskelige møter!

Ensomhet og andre former for sosial isolasjon er som vi har dokumentert et stort problem for flyktningene. Videre fant vi at god mestring av norsk er nært knyttet til det å ha omgang med nordmenn, gjennom en gjensidig påvirkning. Det er bekymringsfullt at de flyktningene som er best i norsk, og som faktisk har norske venner, også er de som i størst grad opplever at nordmenns holdninger til innvandrere er et viktig hinder for bedre integrering. På den annen side er det heller ikke så rart at de flyktningene som har overvunnet språkbarrieren samtidig ser andre hindre for integrering.

Myndighetene kan ikke få folk til å bli venner. En vesentlig dimensjon i integreringen er på mange måter ikke umiddelbart tilgjengelig for offentlig politikk, nemlig omfanget av de allmennmenneskelige kontaktene mellom personer fra majoriteten og minoritetene. Men tiltak kan utformes slik at nordmenn og innvandrere treffes hyppigere og tilskyndes til å samhandle. Nordmenn trenger å treffe innvandrere i flere og stadig nye situasjoner. Innvandrerne trenger den utfordringen det er å fylle nye roller.

Offentlige ordninger for økonomiske tilskudd til frivillige organisasjoner og fritidsaktiviteter kan godt formes slik at det blir lønnsomt å trekke med innvandrere. Aktiviteter både innvandrere og nordmenn allerede driver sammen kan prioriteres ved tildeling av ressurser. Ikke minst i ungdomsarbeid og oppvekstpolitikk burde slike hensyn stå langt mer sentralt.

Opp!

Synliggjør diskriminering!

Diskriminering dreier seg om to forhold: på den ene siden at noen mennesker, på grunn av kjennetegn de selv ikke har valgt, tvinges til å leve sine liv på andre vilkår enn andre. På den annen side dreier det seg om normer for hvordan medmennesker skal behandles.

Den som blir diskriminert opplever begrensninger på sine muligheter til å få den samme uttelling for ressurser, innsats og talenter som andre. En farget person som kan betale 5000 kroner måneden for en leilighet, har et mindre utvalg leiligheter å velge mellom i Oslo enn en nordmann med like mye penger. Antallet jobber han eller hun kan velge mellom, er mindre enn for en hvit med samme kvalifikasjoner. For den diskriminerte er det i en viss forstand irrelevant om disse begrensningene skyldes rasistiske motiver eller kan forklares med andre mekanismer (jf kapittel 2). Hvor store innskrenkninger flyktningene har opplevd i norske velferdsarenaer er vanskelig å kartlegge presist. Like fullt har vår undersøkelse vist at diskriminering er, eller rettere oppleves som, et levekårsonde, og da særlig blant de mest ressursrike flyktningene.

I Norge har kampen mot rasisme og diskriminering tatt utgangspunkt i at slike fenomener avspeiler holdninger som må bekjempes. Bekjempes holdningene, fjernes de praktiske konsekvensene for innvandrerne. Dette har igjen ført til at den konkrete diskrimineringen som utvilsomt foregår ikke er synliggjort. Den norske opptattheten av holdninger heller enn handlinger er tydelig i lovverket: Mens innvandrere har sitt rettsvern i et allment forbud mot å vise ringeakt overfor medborgere med bestemte trekk, har kvinner fått vern mot diskriminering nedfelt i en egen lov. I tillegg voktes denne loven gjennom en egen statsinstitusjon, Likestillingsombudet, hvor hensikten nettopp er å bekjempe diskriminering gjennom oppsporing, avdekking og sanksjonering av diskriminerende handlinger.

Noe tilsvarende finnes ikke for etniske minoriteter, og det kan diskuteres om mer lovgivning nødvendigvis er den rette veien å gå. På den annen side kan mer lovgivning føre til at tilfeller av diskriminering synliggjøres. Kjønn har et bedre rettsvern enn etnisitet, hvilket (blant annet) gjør at krenkelser lettere blir tematisert. Og nettopp synliggjøring av hvordan enkeltpersoner helt konkret møter stengte dører i bolig- og arbeidsmarked, kan bidra til å vise at holdningskampanjer rettet mot nordmenn ikke er nok.

Opp!

Endre incentivsystemet i forholdet stat - kommune!

I denne undersøkelsen har vi funnet at ulike nasjonaliteter tilpasser seg på høyst ulike måter og møter forskjellige hindringer for å bli integrert. Vi har også systematisk navngitt nasjonalitetene, nettopp for å få fram hvilke grupper som har hvilke problemer. Selvfølgelig blir det da også slik at de kommunene som har tatt imot tamiler, har hatt langt mindre kostnader enn de kommunene som har tatt imot somaliere. Slike funn kan derfor lett lede til oppfatninger om at en tamil er lønnsom, mens en somalier medfører utgifter.

Det kan være mange gode grunner til at menneskers nasjonalitet ikke bør regnes om i penger. Men den verste av alle situasjoner er om alle vet det er slik, men samtidig opererer et system hvor man later som det ikke er slik. For eksempel ved at kommuner og bydeler begynner å foretrekke bestemte nasjonaliteter framfor andre, og dermed definere grupper med størst integreringsproblemer som en pariakaste. Dagens ordning med likt integreringstilskudd oppmuntrer til slike tilpasninger, og det «belønner» sterkest de kommunene som er flinkest til å sile ut grupper som raskest blir selvforsørget. Sagt på en annen måte, det stimulerer rasisme, hvis vi med dette begrepet mener at personer behandles og vurderes forskjellig avhengig av deres etniske tilhørighet.

Vi har gjennom hele denne rapporten tematisert forskjeller mellom nasjonalitetene, samtidig som vi er kritiske til å forklare ulikhetene med kulturtrekk. Poenget har vært at det som framstår som forskjeller mellom nasjonalitetene, primært skyldes at personer fra samme land som kommer som flyktninger til Norge samtidig har så mange andre felles trekk at det blir nærliggende å «kulturforklare» deres atferd. Etter hvert som kunnskapen om hvilke trekk ved flyktningene som hemmer og som fremmer integrering (forhåpentligvis) øker, er det derfor fornuftig å la dette komme til uttrykk i overføringssystemet til kommunene. Hvis vi skal oppnå at alle kommuner gis de samme økonomiske betingelsene for å kunne gi akkurat de flyktningene de har mottatt en like effektiv hjelp, må forskjeller i kostnader reflekteres som ulikheter i inntektene.

Dette leder til vår siste utfordring, nemlig den som starter med å erkjenne at lik behandling sjelden leder til likebehandling hvis menneskene i utgangspunktet er i ulik situasjon.

Opp!

Problematiser likebehandling!

Hovedperspektivet i denne rapporten har vært den nordiske oppfatningen om at en persons levekår er et resultat av et samspill mellom individuelle ressurser og måten de sentrale levekårsarenaene fungerer på. Vårt siktemål har vært å kartlegge flyktningenes ressurser og deres posisjoner i de viktigste arenaene. Vi definerte integrering som en situasjon hvor innvandrere med samme ressurser som nordmenn også har de samme mulighetene til å realisere sine livsprosjekter.

Men innvandrere og nordmenn starter ikke fra samme utgangspunkt. De har ulike ressurser. Norske barn vokser opp i husholdninger og nærmiljøer som gir dem et forsprang på barn fra minoritetene. Ikke bare får de automatisk norskopplæring, de sosialiseres også til utdanning og arbeid rett og slett fordi foreldrene har utdanning og jobb. De må ikke slåss mot forventninger fra ulike kulturer.

Skal barn fra minoritetene ha samme muligheter som sine norske jevnaldrende, gjennom oppveksten og senere i livet, til å gjøre de samme yrkeskarrierer og ha de samme muligheter på alle andre av livets områder, kan ikke norske myndigheter blindt anta at formell likebehandling også garanterer for et likt resultat. Det er vanskelig å forestille seg at en slik bedring av oppvekstressursene for etniske minoritetsgrupper er mulig uten en omfattende fordelsbehandling.

Programmer og tiltak innrettet på bestemte etniske grupper vil innbære en særbehandling. Det vil ikke være vanskelig å peke på at personer får ekstra fordeler «fordi de er farget». Dette vil stå i grunnleggende konflikt med de velferdsstatlige prinsipper vi ellers tufter den norske sosial- og utdanningspolitikken på. Den sosialpolitiske likebehandlingen har som sitt hovedmål å behandle alle medborgere likt for samme problemer: Folketrygdmodellen med sitt universalistiske rettighetssystem, den like retten til utdanning og alles rett til arbeid er kjerneprinsipper som bæres av en ide om at i det gode samfunn behandles alle likt.

Men denne velferdsstatsmodellen er utviklet av nordmenn for nordmenns levekårsproblemer. Det er uttillatelig naivt å tro at denne modellen uten videre vil løse minoriteters problemer på samme måte som den løser nordmenns. Vår velferdsstatsmodell løser levekårsproblemer basert på forutsetninger vi ikke blir oppmerksomme på før de svikter: Alles like rett til utdanning forutsetter at alle kan norsk. Trygderettighetene virker bare etter sin hensikt om alle fanges opp av arbeidsmarkedet. Når slike forutsetninger ikke foreligger hos etniske minoriteter, må de skapes for at velferdsstaten skal fungere.

En minoritetspolitikk må derfor ha som hovedmål å bringe personer med annen etnisk bakgrunn enn nordmenn opp til samme startstrek. En slik fordelsbehandling vil ikke være en politikk som tildeler særfordeler, men en sosialpolitikk som kompenserer for ulemper. Denne må igjen ta et realistisk utgangspunkt i hvilke trekk ved innvandrerne og innvandrermiljøene som utgjør hindre for å oppnå den resultatlikhet som er et hovedmål for velferdsstaten.

Opp!