Nyskaping i norsk næringsliv:

Kapittel 7 Oppsummering og drøfting av tiltak

Fafo-rapport 191

7.1 Innledning

Nyskaping i næringslivet omfatter så vel nyetableringer som prosess- og produktinnovasjoner i eksisterende bedrifter. Prosessinnovasjoner innebærer at produksjonen rasjonaliseres, det vil si at det kan skapes like mye som tidligere ved mindre innsats. Dette kan skyldes at det tas i bruk nye eller bedre maskiner, eller at bedriften omorganiseres. Produktinnovasjoner innebærer at det lages nye varer eller tjenester.1

Nyskaping kan medføre at det frambringes noe genuint nytt, men det kan også medføre at råstoffer eller produksjonsmidler benyttes på en ny måte eller at det skapes tilgang til nye markeder. Hva som skal regnes som nytt, vil avhenge av hvordan nyskapingsbegrepet avgrenses og defineres. Da Norge begynte å bore etter olje, var dette en nyskaping for norsk næringsliv, selv om mange andre land hadde drevet med oljeboring tidligere. En global imitasjon kan med andre ord være en lokal innovasjon. Den praktiske gjennomføringen av oljeboringen på sokkelen stilte næringslivet overfor nye utfordringer som måtte løses, og som har medført små og store innovasjoner. Norsk oljeboringsteknologi ligger nå langt fremme i verdenssammenheng og er blitt en viktig eksportvare.

I økonomisk teori og empiriske studier vektlegges betydningen av nyskaping for økonomisk vekst. Nyskaping bygger i mange tilfeller på ny kunnskap, som gir positive virkninger for andre enn den som først gjør bruk av den nye teknologien. Dette gir muligheter for økt velstand. Men også forbedringer som ikke gir eksterne virkninger, er viktige for å opprettholde nivået på den økonomiske velstanden. Omstillingsevne og kreativitet er avgjørende for å tilpasse seg en verden i forandring.

Verdensøkonomien er i dag preget av tiltakende globalisering samtidig som industrielle miljøer spiller en stadig større rolle for lokalisering av næringsvirksomhet.2 Kommunikasjons- og informasjonsteknologien er i rivende utvikling. Det samme gjelder bioteknologi og medisin.

Verden står overfor store utfordringer når det gjelder å ta vare på miljøet og sikre nok mat til alle. Slike utfordringer krever innovativ virksomhet for å kunne løses. Det vil ha betydning for et lands framtidige næringsliv hvorvidt det finnes miljøer som ser hvilke krav framtiden stiller, og som ønsker å være med på å imøtekomme dem.

I dette kapitlet skal vi først gå inn på ulike faktorer som bestemmer nyskapingsevne. Samtidig oppsummeres de viktigste funnene når det gjelder nyskapingsaktiviteter i Norge i dag. Til sist diskuterer vi hva som kan gjøres for å bedre nyskapingsevnen i norsk næringsliv.

Strukturen i norsk næringsliv, hvilken betydning den har for registrerte innovasjoner samt framtidig nyskapingsevne, er tema for avsnitt 7.2.

For å få til nyskaping må det finnes personer som er kreative og som ser det som en utfordring å etablere noe nytt. Samfunnets holdninger til endringer og nyskapende aktiviteter, næringslivets fleksibilitet, lovverk og andre institusjonelle rammer spiller videre en vesentlig rolle. Dette behandles i 7.3.

Både prosess- og produktinnovasjoner har elementer av ny kunnskap i seg. Det spesielle med kunnskap er at den delvis kan overføres kostnadsfritt mellom bedrifter. Den økonomiske veksten blir dermed større enn det en ville forvente ved kun å betrakte resultatene av endret innsats i den enkelte virksomheten. I avsnitt 7.4 ser vi nærmere på kunnskapsoppbygging og overføring av kunnskap.

I avsnitt 7.5 tar vi for oss kapitaltilgangens betydning for nyskaping. Det kan i mange tilfeller være vanskelig å finansiere nyskapende aktiviteter gjennom det ordinære kapitalmarkedet. Usikkerheten og risikoen med slike prosjekter er stor, og i stedet for å forlange en tilstrekkelig høy risikopremie, «rasjoneres» svært usikre prosjekter bort. Kompetanse om den typen prosjekter som skal finansieres, kan redusere risikoen.

7.2 Næringsstruktur

I alle næringer og bransjer er det rom for forbedringer og muligheter for å skape nye produkter. Enkelte næringer og bransjer har imidlertid større muligheter for nyskaping enn andre. Dermed er den eksisterende næringsstrukturen i stor grad med på å bestemme hvor høy næringslivets gjennomsnittlige innovasjonsevne er.

I enkelte virksomhetsområder spiller forskning og utvikling (FoU) en vesentlig rolle. På andre områder representerer nyetableringer, investeringer i nye maskiner, utvikling av nytt design, omorganisering av produksjons prosessen eller tilgang til nye markeder den viktigste formen for nyskapende aktivitet.

Størrelsen på eksterne virkninger og dermed vekstimpulsene til økonomien varierer sterkt mellom forskjellige former for innovativ virksomhet. Det har for eksempel ikke samme betydning for et lands økonomiske vekst om en lampeprodusent utvikler et nytt design eller om et firma finner opp en ny type jetmotor.

En vellykket innovasjon vil gi innovatøren et midlertidig monopol, som gir grunnlag for høy lønnsomhet og rask vekst. Etter hvert vil det imidlertid komme imitatorer til, og innovatørens midlertidige monopol vil brytes ned. Dermed reduseres også de ekstra gevinstene monopolsituasjonen fører med seg.

Land som stadig imiterer andre, vil kunne oppleve sterk vekst inntil de tar igjen foregangslandene. Inntekten vil være begrunnet i at det tas i bruk ny teknologi, som er utviklet av andre og ikke i monopolprofitt. Foregangslandene opplever effekten av å være først i tillegg til den generelle effekten av nyskapingsvirksomheten.

Hvorvidt et lands næringsliv er «først» eller «sist», satser på tradisjonell produksjon eller er mer nyskapende, henger trolig sammen med ressursgrunnlaget i utgangspunktet. Rikelig tilgang på naturressurser som kan selges til en pris som sikrer nasjonens innbyggere en rimelig velstandsnivå uten særlig mye slit, gir et annet grunnlag for innovativ virksomhet enn mangel på slike ressurser. I noen land kan det å vinne ut råstoffer være så vanskelig at det krever utvikling av ganske avansert teknologi. Industriproduksjon på sin side gir kunnskap som igjen er en god basis for nyskaping og utvikling. Siden læringspotensialet og eksterne, positive virkninger av ny teknologi varierer mellom bransjer, kan land som har konkurransefortrinn i næringsområder med forholdsvis lavt læringspotensial eller små ringvirkninger, på sikt oppleve forholdsvis lav vekstrate.4 Ulik nyskapingsaktivitet mellom regioner kan dermed forklares med forskjeller i næringsstruktur.

En undersøkelse som behandler overgang fra basisindustri til høyteknologi i Sverige, viser til at samme bransjer tenderer til rask produktivitetsvekst i alle OECD-land, og at produktivitetsveksten er svært forskjellig mellom bransjene.5 Elektronisk industri (blant annet telekommunikasjon, skreddersydde instrumenter, komputere) antas å spille en nøkkelrolle når det gjelder de omfattende endringene som har foregått i verdens produksjon og handel i de siste tiårene.6

Norge

Industriens betydning for samlet sysselsetting har gått tilbake i nesten alle industrialiserte land etter 1970, men særlig i Norge. Dette har sammenheng med at oljeproduksjonen delvis har fortrengt og erstattet industrinæringen når det gjelder verdiskaping og eksport. Norge er rikt på naturressurser og har konkurransefordeler i eksport av slike varer.7 Delvis har utvinningen av råvarer gjort det nødvendig å utvikle avansert teknologi.8 I de siste 20 årene er det bygd opp en stor tjenesteytende sektor, blant annet som en følge av at mange kvinner nå utfører som lønnet arbeid enkelte av de oppgavene som før ble utrettet innen familien.

Som vi har vært inne på varierer type innovasjonsaktiviteter med næring og bransje. De mest omfattende empiriske arbeidene omfatter imidlertid hovedsakelig forskning og utvikling. Industrien er den næringen som har absolutt og relativt mest FoU i Norge. Andre viktige næringer i så måte er deler av forretningsmessig tjenesteyting og olje- og gassproduksjon.9

Forholdsvis lave FoU-utgifter i norsk industri har trolig sammenheng med industriens sammensetning, idet bransjer som er relativt FoU-intensive bare utgjør en liten del av industriens omsetning. Bransjer med liten FoU svarer derimot til en stor del av omsetningen. I de FoU-intensive bransjene har Norge forholdsvis høy FoU-intensitet, mens i de lite FoU-intensive bransjene er forsknings- og utviklingsaktiviteten spesielt liten i Norge.10

For å øke FoU-intensiteten i norsk industri, må for det første FoU-intensive bransjer, som for eksempel framstilling av elektriske apparater og materiell, produksjon av tekniske apparater og optiske instrumenter samt kjemisk produksjon, få mye større betydning. Samtidig må forholdsvis lite FoU-intensive bransjer, som for eksempel treforedling og nærings- og nytelsesmiddelindustrien, øke FoU-innsatsen.

Langt flere store enn små foretak har FoU-virksomhet. Dette kan henge sammen med ressurssituasjonen og at tilgangen på finansiering er bedre i de store foretakene. Ved å legge vilkårene til rette for mer investering i FoU i småforetak, vil den samlede FoU-intensiteten i norsk industri kunne økes.

7.3 Holdninger, bedriftsorganisering og legale rammer

For å forklare bakgrunnen for nyskapingsaktiviteter, bør en også vektlegge psykologiske og kulturelle faktorer. Det finnes en omfattende litteratur som beskriver entreprenørens «sosiale biografi». Kulturelle faktorer kan være med på å understøtte eller motvirke privat engasjement samt evne og vilje til endring og utvikling.11

Arbeidslivets organisering, som for eksempel bedriftenes ledelsesfilosofi eller grad av fleksibel bruk av arbeidskraft12, vil sannsynligvis også spille en rolle for innovasjonsevne.13 Medvirkning kan være viktig. Dersom du føler deg som en del av et team der dine endringsforslag blir tatt alvorlig, og der du har personlig utbytte av at bedriften går bra, påvirker det kanskje din evne til å finne nye løsninger når dette er nødvendig.

De legale rammene som skattesystem, aksjelovgivning, finanslovgivning o.l. er trolig med på å påvirke et lands innovasjonsevne. Det kan for eksempel ha betydning om resultater fra entreprenørskap og aktivt eierskap skattlegges hardere enn andre former for arbeids- og kapitalinnsats.14

Norge

Fra IMD-undersøkelsene kan det synes som om norske bedriftsledere i mindre grad enn i de fleste OECD-land, er offensive i forhold til de kravene som utviklingen i næringslivet stiller. Norge ligger nesten på bunnen i OECD-sammenheng på spørsmålet om bedriftsledere kan sies å være innovative og å ha kvaliteter, som forbindes med entreprenørskap. Aktører i norsk næringsliv rapporterer videre gjennom IMDs spørreundersøkelser at norske virksomheter i forholdsvis liten grad har gjennomtenkte, teknologiske strategier eller samarbeid med innenlandske eller utenlandske bedrifter. Norge oppfattes også som et land der det å ta risiko og privat initiativ ikke lønner seg. Derimot ligger Norge på topp når det gjelder samarbeid mellom ledelse og ansatte.15

Andre undersøkelser viser at norsk næringsliv er svært fleksibelt og blant de mest fleksible innen OECD.16 Svensk forskning viser for eksempel at Norge har høyest strukturendringstakt i industrien i elleve industriland i perioden 1978_1988. Strukturendringstakten målt i dette arbeidet tar imidlertid bare hensyn til arbeidskraftens forflytninger mellom bransjer. Den største delen av endringene skjer innen bransjer.17 Som det framgår av kapittel 4, er fleksibiliteten i norsk industri, målt ved tilgang og avgang på arbeidsplasser ved nyetableringer, nedleggelser, innskrenkinger og ekspansjoner, fullt på høyde med andre OECD-land.

7.4 Kunnskapsoppbygging og -overføring

Kunnskap er en nødvendig forutsetning for nyskaping og næringsutvikling. Tidligere ble kunnskap ofte overlevert fra foreldre til barn eller fra mester til svenn. Det var viktig å kunne håndverket om en var bonde, skredder eller husmor. Også i dag spiller læring gjennom praksis en viktig rolle for kompetanseoppbyggingen. I tillegg er generell eller grunnleggende utdannelse av vesentlig betydning.

En del av den bedriftsinterne læringen vil foregå i samhandlingen mellom produsent og kunde eller ved at bedriften tar i bruk mer avansert teknologi. Men det er også viktig med bevisst opplæring for å vedlikeholde og videreutvikle kunnskapsbasen i bedriftene.

I moderne næringsliv er den menneskelige faktoren (human capital) blitt minst like viktig som realkapitalen. Ofte er det en tett sammenheng mellom utvikling i begge kapitalformer. Mange nye maskiner kan for eksempel ikke tas i bruk uten at arbeidskraften har tilstrekkelig kunnskap. En av grunnene til at mange u-land blir værende i en fattigdomsfelle er trolig at manglende generell kunnskap i befolkningen gjør det vanskelig å ta i bruk, utvikle eller imitere ny teknologi. Da NORAD i sin tid gav støtte til at indiske fiskere kunne kjøpe teknologisk avanserte båter, var dette et mislykket prosjekt nettopp fordi den generelle teknologiske standarden var på et mye lavere nivå enn det disse båtene representerte.

Kunnskapskapitalen kan ikke brukes opp. Den må imidlertid stadig fornyes i bransjer som opplever rask utvikling. Kunnskapsoverføring mellom bedrifter og mellom forskningsinstitusjoner og næringslivet blir viktig for bedrifter for å holde seg løpende orientert om utviklingen. Dette gjelder særlig bedrifter som ikke tilhører store konserner.

Når det er stordriftsfordeler i produksjonen, må produsenten ha markedsmakt, beskyttet av for eksempel patentordninger eller ved å være først på markedet. Innovatørene må kunne beskytte sine nye ideer lenge nok til at de kan få tatt ut en så høy avkastning som de forventer for å ønske å sette i gang med utviklingsarbeid. Kopierer andre bedrifter ideen mer eller mindre med det samme, bortfaller ekstraordinær fortjeneste som følge av midlertidig monopol for dem som stod bak utviklingen. Ved fravær av utsikter til slik ekstraordinær fortjeneste, reduseres muligens motivasjonen for å være innovativ. Den beste måten å oppnå størst mulig ekstraordinær høy fortjeneste på, vil variere mellom bransjer og type virksomhet.

Fordi det private næringslivet gjerne underinvesterer på områder som også andre kan nyte godt av, har myndighetene et visst ansvar for å tilrettelegge og finansiere kunnskapsoppbygging. Det kan dessuten være god næringspolitikk å få til kunnskapsoverføring mellom kompetansemiljøer og bedriftene, slik at generell forsknings- og utviklingsarbeid omsettes i kommersialiserbare produkter.

Positive ringvirkninger kan kreve tiltak fra myndighetenes side. Dette kan synes som et dilemma i næringspolitikken, men det kan løses delvis ved at innovatørene får muligheter til å ta ut monopolprofitten til produktet etterliknes i markedet. Deretter kan de eksterne virkningene blomstre. Særlig når det gjelder samarbeidsprosjekter mellom bedrifter kan det være interessekonflikter mellom positive effekter av kunnskapsspredning og behovet for å beholde ideene (og dermed fortjenesten) for seg selv. Det er derfor trolig mest hensiktsmessig med samarbeid mellom bedrifter som selger i litt ulike markeder. Samarbeid mellom leverandører og kunder som inngår i et nettverk bidrar trolig til økt vekst i en region.

Norge

Norge ligger på topp i verdenssammenheng med hensyn til offentlige utgifter til utdanning per innbygger, og andelen ingeniører og forskere som arbeider med FoU. Ifølge norske ledere synes utdanningssystemet likevel i liten grad å møte næringslivets behov.18 Dette kan være uttrykk for at bedriftene med den nåværende næringsstrukturen ikke trenger den formen for høyt utdannet arbeidskraft som Norge har rikelig av. Det er med andre ord dårlig samsvar mellom næringslivets behov og utdanningssystemet/kunnskapsproduksjonen.19 Som vi var inne på i et tidligere avsnitt, utgjør den delen av industrien som har høy FoU-intensitet bare en liten del av industriens omsetning.

Pape (1993) har kartlagt hvordan kompetanse og kunnskap brukes i norsk arbeidsliv. Han finner at «industrien i liten grad etterspør folk med utdanning _ både høyere utdanning og faglært arbeidskraft.» Hovedtrekkene i næringslivets bruk av ulike former for kompetanse, er i stor grad knyttet til sentralisering og desentralisering. På den ene siden er bruken av teknologisk spisskompetanse konsentrert til sentrale storbymiljøer. På den andre siden er vesentlige deler av industrien lokalisert utenfor dette området.

«Det er flere grunner til dette. En viktig del av norsk industri er plassert i geografiske avkroker fordi det i sin tid var enklere å transportere kapital, ekspertise og råvarer enn energi. (. . .) Geografisk plassering ser ut til å ha en vesentlig innvirkning på kostnadsnivået. Ulempen ved dette er at man reduserer tilgangen på teknisk kompetanse og kvalifisert arbeidskraft. Man må klare seg med det man får, og dette vil bidra til at man viderefører tradisjonelle former for produksjonsorganisering og bruk av kvalifikasjoner.»20

IMD rapporterer også om utilfredsstillende samarbeid mellom bedrifter og universiteter, om mangel på grunnforskning som støtter økonomisk og teknologisk utvikling på sikt, og om at nye ideer ikke beskyttes godt nok.

Kartlegging av norsk industri viser for øvrig at kundenes krav ofte er den viktigste kilden til innovasjoner. Hvor viktig dette er, varierer mellom bransjer, men mindre mellom bedrifter av ulik størrelse. Nest viktigste informasjonskilde er foretaket selv. Eksterne kilder som offentlige forskningsinstitutter, universiteter og høgskoler spiller en relativt liten rolle.21

I en undersøkelse av innovasjonsvirksomheten i norsk industri finner man at forsprang på konkurrentene er den helt dominerende metoden for både produkt- og prosessinnovasjoner, mens patenter, registrering av design og produktdesign har marginal betydning. Dette gjelder mer eller mindre på tvers av næringsgrupper, unntatt olje og gass. I denne næringen legges det større vekt på hemmeligholdelse for prosessinnovasjoner.22

Komparative fortrinn i kunnskapsproduksjon kan være begrunnet i at Norge har en relativt stor andel høyt utdannet arbeidskraft, og at denne innsatsfaktoren er relativt billig. Nå er det ikke sikkert at det er den rike tilgangen som fører til lav pris, men heller at det har vært ført en solidarisk lønnspolitikk.23 Med EØS-avtalen i havn og flere unge mennesker som tar utdanning i utlandet, kan det også tenkes at høyt utdannet arbeidskraft blir mer fleksibel ved at mobiliteten på tvers av landegrenser øker. Dette kan bidra til å senke Norges komparative fortrinn i kunnskapsintensive bransjer.

7.5 Kompetent og tålmodig kapital

Ved nyetableringer og nyskapende aktivitet i eksisterende foretak, kan usikkerheten for eksterne kapitalkilder bli så høy at prosjektene ikke kommer i gang. I stedet for ekstra høy rente, kompenseres risikoen noe for banker og andre långivere ved at de tar pant i fast eiendom. For innovativ virksomhet er det imidlertid ofte ikke noe realkapital å pantsette. Forskning, endringer i produkt i samsvar med endret etterspørsel samt opplæring av de ansatte og liknende er imidlertid svært viktig for å få til vekst i bedriftene. Samtidig er resultatene av slik virksomhet usikre. Store flerbedriftsforetak vil i mange tilfeller ha opparbeidet seg så mye kapital at de kan finansiere sin egen FoU-aktivitet. For små og nyetablerte foretak er det viktig at det finnes ekstern kapital tilgjengelig.

I løpet av de siste ti-femten årene har det utviklet seg et marked for investeringer i vekstforetak i form av venturekapital. Venturekapital antas å være kjennetegnet ved at:

* avkastningen tas ut i form av verdistigning heller enn løpende dividende,

* kapitalen trekkes ut når foretaket er gjennom den første vekstfasen og har konsolidert seg,

* den representerer en form for «kompetent kapital».

Internasjonale studier tyder på at venturekapital selskapene i større og større grad finansierer mer modne høyteknologibedrifter, det vil si bedrifter som er over den første, mest usikre etableringsfasen.24

Investeringer i teknologiske høyrisikoprosjekter stiller store krav til aktivt og kompetent eierskap. I USA uttrykkes nå bekymring for utvikling mot verdikonsum (valueextracting) i stedet for verdiskaping (value generating).25 Verdikonsum er kjennetegnet av at investorer kjøper aksjer og andeler der forventningen om kortsiktig fortjeneste er høyest26, uten aktivt å delta i bedriftens strategiutforming. Dette vil kunne bety et press på ledelsen om å vise til gode resultater for at virksomheten skal kunne hente inn ny kapital gjennom aksjeemisjoner. Det er imidlertid de aktive eierne som i særlig grad påvirker bedriftenes utvikling. For at eierskapet skal utføres til beste for bedriften, kreves kompetanse om produkt og markedsmuligheter, samt vilje til verdiskaping. Multinasjonale selskaper kan i mange tilfeller spille en rolle som aktive eiere på sine kjerneområder.

Norge

Aktører i næringslivet rapporterer ved IMD-undersøkelsen 1995 at det er forholdsvis god tilgang på lånekapital og at kapitalkostnaden ikke er til hinder for innovativ virksomhet. Statistisk sentralbyrås innovasjonsundersøkelse fra 1992 viser derimot at de viktigste hindringene for innovasjonsaktiviteter er enten av økonomisk karakter eller skyldes for lite innovativ kapasitet i foretaket.27

En undersøkelse av potensielle og realiserte nyetableringer viser at problemer «med å skaffe ekstern finansiering er etter etablerernes vurderinger den viktigste faktoren som har gjort etableringen vanskelig.»28 Undersøkelsen viser dessuten at etablererne opplyser å ha behov for bedre kunnskap om ulike finansieringsmuligheter.

Når en ser bort fra Asea Brown Boveri (ABB), investerer multinasjonale selskaper i forholdsvis beskjedent omfang i norsk høyteknologisk produksjon.29

Ventureselskapene hadde ganske store tap på 1980-tallet. Etter å ha konsolidert seg har det vært en tendens til at disse selskapene går inn i mer modne foretak som ikke innebærer så høy usikkerhet. Også statlig venturekapital gjennom Norsk Vekst og egenkapitaldivisjonen i Statens nærings- og distriktsutbyggingsfond går hovedsakelig til litt eldre bedrifter.

7.6 Hva kan gjøres for å bedre Norges
innovasjonsevne?

Norge har en næringsstruktur som innebærer så vel relativt lite forskning og utdanning, som forholdsvis lite bruk av menneskelig kapital. Samtidig er det generelle kunnskapsnivået høyt, slik at det kan være muligheter for å satse mer på kunnskapsintensiv næringsvirksomhet. Dersom ressursene for å bygge opp mer høyteknologisk virksomhet og for å gjennomføre innovasjoner i den tradisjonelle virksomheten er til stede, hvilke skranker hindrer da større grad av nyskapingsaktiviteter og endringer i gjeldende næringsstruktur?

For å gi utfyllende svar på slike spørsmål, må man studere prosessene i enkelte bedrifter og eiermiljøer. Ut fra det foreliggende materialet vil vi imidlertid trekke noen foreløpige slutninger:

_ Skattepolitikk, arbeidsmarkedspolitikk, handelspolitikk, konkurransepolitikk, utdanningspolitikk og distriktspolitikk må ses som en del av næringspolitikken. De ulike politikkområdene må samordnes for at ulike tiltak ikke skal motvirke hverandre.

_ De tradisjonelle offentlige virkemidlene må vurderes i lys av økt mobilitet og globalisering i næringslivet. For det første må det overveies hvordan markedssvikten kan reduseres på billigst mulig måte.30 For det andre må det tas hensyn til hvem tiltakene hovedsakelig er til nytte for, kunder og produsenter i Norge eller kunder og produsenter i utlandet.

_ Statlig støtte til innovasjonsaktiviteter bør spesielt rettes mot virksomheter med positive eksterne virkninger for andre deler av næringslivet. Støtteformen må dessuten utformes etter hvilke aktiviteter som er de viktigste i den enkelte bransjen. I noen bransjer vil det være FoU, i andre investering i ny teknologi, osv.31

_ Kreativitet er viktig for å få til nyskaping. Utvikling av kreativ evne begynner i tidlig alder. I tillegg til oppbygging av «teknisk kunnskap», som ferdigheter i språk, matematikk og databehandling, må undervisningen vektlegge skapende prosesser.

Ungdom som får reise ut, blant annet for å studere eller arbeide i andre land, kan motta impulser, ideer og praktisk kunnskap som det ikke er mulig å lese seg til og som kan komme til nytte i senere virksomhet.

For å skape nye produkter eller design kan det tenkes å være hensiktsmessig med større grad av samarbeid mellom kunstnere og næringslivet.

_ Det må sørges for gode nok mekanismer for kompetanseoverføring mellom høgskoler/universiteter og bedrifter. Myndighetene finansierer flere tiltak som skal fremme kunnskapsoverføring over statsbudsjettet. Spørsmålet er om disse tiltakene er omfattende og målrettede nok. Et annet spørsmål er hva næringslivet selv kan gjøre bedre i denne sammenhengen, for eksempel ved at bedrifter øker sitt samarbeid seg imellom. Et mulig tiltak kan være ordninger for at kunnskapsrike og kreative personer veksler mellom ulike miljøer.

_ Kompetanse er viktig for å nyttiggjøre seg ny kunnskap. Et spørsmål som stiller seg er om det er samsvar mellom næringslivets kompetansebehov og befolkningens faktiske utdanning. Myndighetene bør ha ansvaret for en generell grunnutdanning, som også tar hensyn til endringer i økonomien og hvilke kompetansebehov dette medfører på sikt. I tillegg må det oppmuntres til mer bedriftsintern opplæring og videreutdanning.

_ Barn må i tidlig alder få kunnskap om og opplæring i bruk av den nye informasjons- og kommunikasjonsteknologien. Dette er trolig en viktig forutsetning for å kunne framstille, men også for å kunne være med og utvikle nye produkter i Norge.

_ Gode tiltak for beskyttelse av ideer til de er kommersialiserte i markedet er av betydning for at det skal satses på nyskaping. Norske foretak rapporterer at den beste metoden for å beskytte sine konkurransefortrinn, er å ha et forsprang på konkurrentene. Det er da viktig at offentlige instanser er «raske nok» med å gi støtte der dette er nødvendig. Et tungrodd byråkratisk system må ikke hindre at norske bedrifter vinner konkurransen om å være først.

_ Mangel på relevante kapitalmarkeder og kompetente eiere kan være en vesentlig årsak til at gode ideer ikke resulterer i gode produkter. Ved utvikling av ny og avansert teknologi, er risikoen ved å plassere penger i virksomheten svært høy om ikke investoren også har god kunnskap om teknologien. Det kan dermed tenkes å ikke være samsvar mellom utviklernes og kapitaleiernes kompetanse.32 Ordninger for bedre samarbeid mellom «såkapital» og universitetsmiljøet for kommersialisering av gode ideer, bør vurderes.

_ Et viktig spørsmål er hvordan staten kan oppmuntre til at privat «såkapital» finner veien til virksomheter med vekstpotensial. Staten kan også støtte teknologiutviklingen i små, nyetablerte bedrifter ved å være en krevende kunde, ved å bidra med egenkapital og ved å oppmuntre til nettverksdannelser. - Offentlig politikk kan tilrettelegges for å tiltrekke seg multinasjonale selskaper, som kan representere kompetente eiere i virksomheter, basert på ny teknologi.

_ Statlig næringspolitikk innebærer å sørge for at det finnes institusjonelle rammer som gir gode vilkår for entreprenørskap og langsiktig, kompetent eierskap. Rammevilkårene for næringsvirksomhet må være minst like gode i Norge som i andre land vi konkurrerer med om kompetent kapital.

- Eiermiljøene må ha så vel evne som vilje til å tilegne seg kunnskap om ny teknologi og hvilke muligheter denne gir. Slik evne bygges trolig opp over tid. Det er nødvendig å få bedre forståelse om dannelsen av kompetente eiermiljøer, og om hvilken betydning eierstrukturen, organisasjonsstrukturen samt koplingen mellom eierstruktur og organisasjonsstruktur har for næringslivets nyskapingsevne.