Privatisering av helsetjenester

Fafo-rapport 196

Sammendrag

Formålet med denne rapporten fra et forprosjekt om private helsetjenester er todelt. Formålet er dels å gjenreise den faglige debatten om spørsmålet, og dels å dokumentere hva vi vet og hva vi ikke vet om privatiseringen i norsk helsevesen på 1990-tallet. Rapporten drøfter privatiseringsbegrepet og tar for seg argumenter for og mot private helsetjenester. Den bringer opplysninger om forholdet mellom offentlig finansiering og privat egenbetaling, om veksten i det private legemarkedet, og om virksomheten til de tre private sykehusene i Norge, Volvat Medisinske Senter, Klinikk 8 og Røde Kors Klinikk.

Privatiseringsbegrepet har tre viktige dimensjoner: produksjon, styring/kontroll og finansiering. Strengt tatt er det bare på den første dimensjonen de tre sykehusene er fullt ut private. Gjennom sin godkjenningsmyndighet har staten kontroll over antall senger og den tekniske og faglige standarden ved de private sykehusene. Selv om brorparten av inntektene kommer fra private lommer, er ingen av sykehusene fullt ut privat finansiert. Alle de tre sykehusene har også inntekter av refusjon fra folketrygden og, i økende grad, fra fylkeskommunale oppdrag.

Til sammen har de tre sykehusene 59 senger og i overkant av 300 ansatte. Samlet omsetning i 1995 er knapt 200 millioner kroner. Volvat Medisinske Senter er desidert størst med en omsetning på nær 120 milloner kroner. De to siste åra har de tre sykehusene opplevd en samlet vekst i omsetningen på 27 prosent. Den prosentvise veksten var særlig stor ved Klinikk 8 og Røde Kors Klinikk, og skyldes i stor utstrekning et økende antall fylkeskommunale oppdrag.

De private sykehusenes aktivitet utgjør en forholdsvis liten del av det totale helsetilbudet på landsbasis. Dersom vi tar utgangspunkt i de inngrepene som utføres i de offentlige sykehusene i Oslo, øker imidlertid andelen betraktelig. Volvats andel av utvalgte inngrep går opp mot rundt 17 prosent av tilsvarende inngrep som foretas i de offentlige Oslo-sykehusene. På landsbasis ble hele 15 prosent av alle prøverørsgraviditeter i 1993 igangsatt ved Volvat. Prøverørsbehandling er nedprioritert i det offentlige systemet.

Mye av virksomheten ved de private sykehusene omfatter oppgaver som de offentlige sykehusene overhodet ikke prioriterer, for eksempel visse former for kosmetisk kirurgi, eller som er lavt prioritert, for eksempel prøverørsbefruktning. Veksten i fylkeskommunale oppdrag endrer imidlertid noe på dette. De pasientene fylkeskommunene kjøper operasjoner til, tilhører både prioriteringskategori 2, det vil si garantipasienter, og kategori 3. Vi kjenner ikke tallene i de to kategoriene. I praksis er det også ofte vanskelig å trekke et klart skille mellom de to prioriteringsnivåene. Det betyr antakelig at en del av de pasientene fylkeskommunene sender til de private sykehusene, er i gråsonen mellom prioriteringsnivå 2 og 3.

Det kan derfor se ut til at de private sykehusene har en avlastningsfunksjon, og at de fungerer som en buffer for det offentlige. De private sykehusene gjør dermed til en viss grad det samme som det offentlige helsevesenet. Fylkeskommunene kjøper operasjoner ved de private sykehusene dels for å unngå brudd på ventelistegarantien, og dels for å redusere ventelistene. Hvorfor fylkeskommunene ikke selv har tilstrekkelig behandlingskapasitet, kan vi ikke gi svar på, men to viktige forhold er antakelig at de finner det for dyrt, og at det er mangel på helsepersonell.

Det er imidlertid også klart at de offentlige og de private sykehusene har foretatt en arbeidsdeling. For det første utfører ikke de private sykehusene akutt kirurgi overhodet. De utfører bare såkalt elektiv kirurgi, det vil si inngrep som er planlagt på forhånd. De akutte tilfellene utgjør 65_70 prosent av virksomheten ved de offentlige sykehusene. For det andre ser det ut til at de private sykehusene tar enklere tilfeller med lav risiko for komplikasjoner, og som ikke involverer flere sykdommer.

Et av de viktigste «funnene» i forprosjektet er at vi mangler elementær kunnskap om hvordan privatiseringen i det norske helsevesenet utvikler seg. Rapporten avrundes derfor med å reise en del forskningsspørsmål, blant andre følgende:

• Hvordan er utviklingen av pasientbetalingen og veksten i det private legemarkedet?
• I hvilken grad ivaretar offentlige og private helsetjenesteytere likhetsverdiene i det norske helsevesenet?
• Er private helsetjenesteytere mer effektive enn de offentlige? Går det i retning av mer privat helseforsikring?
• Er det forskjell i kvalitet og pasientenes tilfredshet med offentlige og private sykehus?
• Er enkelte helsetjenester bedre egnet for privatisering enn andre?