Levekår på vandring

Velstand og marginalisering i Oslo

Fafo-rapport 2007:05

Sammendrag
Rapporten består av tre deler. Den første delen belyser levekår i Oslo gjennom tre perspektiver: Levekår som selvopplevd lykke, som muligheter til å leve trygge liv og som mangler på ressurser. Deretter gis en bredere analyse av helse, arbeid, inntekt og sosiale nettverk. I del tre vurderes Oslo kommunes kriteriesystem med hensyn til de antakelser om levekårsforskjeller som er bygget inn i dagens system.

Del I Levekårenes mangfoldighet
De aller fleste i Oslo har det bra. De opplever at Oslo er et sted de kan forme sine liv på selvbestemte måter, det er lett å finne arbeid og skaffe seg venner. Ni at ti sier de har det godt eller svært godt. Men seks av 10 mener byen er blitt mer utrygg, og like mange mener det er for mye fattigdom i Oslo. En firedel rapporterer mer begrensede muligheter samtidig som de også opplever Oslo som mer utrygg. Dette gjelder særlig blant de eldre innbyggerne i drabantbyene, - en gruppe som også har noe mer helseproblemer, høyere trygdeforbruk og lavere inntekt enn dem som ser mer optimistisk på livet. Folk preges av en god tilgang på sosiale nettverk; ensomhet er tungt for den som rammes, men ikke noe utbredt fenomen. Sammenhengene mellom materiell og sosial ressurssvakhet er ikke så sterk: Myten om den ensomme og fattige er ikke sann.

Befolkningens levekår, og leveårsproblemenes geografiske dimensjoner må forstås i lys av at Oslo vokser svært kraftig: Alle bydeler opplever sterk befolkningsøkning, og det er svært store flyttestrømmer internt i byen. Ni av ti nye innbyggere de siste 20 årene er av ikke-vestlig opprinnelse. Levekårenes geografiske variasjon mellom bydelene følger i betydelig grad bydelenes etniske sammensetning, og mer så jo yngre aldersgrupper vi betrakter. Særlig preges den indre bykjernen av svært stor gjennomstrømning.

Del II Levekår i Oslo
Den sosialstatistiske kartleggingen av befolkningens levekår viser fire hovedmønstre:

For det første har hovedstaden er en ressursrik og velhavende befolkning sett under ett. Svært høye nivåer på utdanning, sysselsetting, boligstandard og inntekt legger et solid fundament for den høye livskvaliteten. Halvparten av byens befolkningen har mer enn 180 tusen kroner i årlig disponibel inntekt per forbruksenhet. Åtti prosent av befolkningen har mer enn grunnutdanning. Fortsatt preges Oslo av at befolkningen i de vestlige bydelen har høyere nivåer på utdanning, inntekt, bolig og helse. Bydelsforskjellene mellom vest og øst forsterkes ytterligere av at ytre vest har en svært liten innvandrerbefolkning.

For det andre, det er lett identifiserbare segmenter av befolkningen som kjennetegnes av alvorlige levekårsproblemer. Disse problemene kan knyttes til to, til dels sammenvevde, forhold: helseproblemer og lav inntekt som følge av en eksklusjon fra arbeid. 72 tusen personer mottar en helserelatert inntektsoverføring som utgjør mer enn halvparten av deres inntekt; de er velferdsstatsavhengige. Selv om utdanningsnivået er høyt, er det fortsatt 75 500 personer med lav eller ikke-registrert utdanning. Selv om antallet sosialhjelpsmottakere har falt og nå stabilisert under 20 tusen personer, er det i underkant av 40 tusen personer som lever under fattigdomsgrensen til OECD. Omtrent like mange barn, 39 tusen, har en forelder som mottar en velferdsstatlig ytelse på grunn av helsesvekkelse. Yrkesdeltakelsen er svært høy, samtidig med at 20 tusen personer i yrkesaktiv alder ikke hatt noen kontakt med arbeidslivet i årene 2001-2005.

For det tredje, de geografiske mønstrene i levekårsproblemenes utbredelse formes i et samspill av fire faktorer: Aldring, arbeidsmarkedstilknytning, etnisitet og flyttemønstre. Aldringen slår ut på to, ganske ulike måter: I den norske befolkningen blir det flere som på grunn av svært høy alder får svekket funksjonsevne. For folk med ikke-vestlig bakgrunn betyr det at en større andel av dem ikke lenger er innvandrere, men består av barn som er født i Oslo av foreldre som har bodd her lenge. Innslaget av barnefamilier i innvandrerbefolkningen øker, - og med det en flytting motivert av ønsket om større bolig. Samtidig betyr det at andelen av byens yngste barn, nå vel en tredel, vokser opp i befolkningslag som, sammenliknet med majoritetsbefolkningen, har svakere levekår. Og fordi ulike innvandrergrupper har ulik grad av yrkesdeltakelse (og velferdsstatsavhengighet), - og har blitt tallmessig større de siste 10-15 årene, har de mer etnisk spesifikke levekårsforskjellene blitt tydeligere. De geografiske forskjellene i levekår avspeiler i stor grad innvandrerbefolkningens flyttemønstre, - men på en noe paradoksal måte. Når innvandrergrupper flytter ut fra indre by og mot nordøst er dette for dem et uttrykk for bedrede levekår: høyere sysselsetting og inntekt, bedre bolig og større sosiale nettverk. Men fordi sysselsettings- og inntektsnivåer hos flytterne er lavere enn i majoritetsbefolkningen, avtegner dette flyttemønsteret seg - i sosial-statistisk forstand - som svekkede levekår i bydelen. De geografiske levekårsforskjellene i Oslo blir mindre markert mellom ytre vest og indre øst, - og mer mellom vest og de nye drabantbyene.

For det fjerde, 'indre øst' kan ikke, på samme måte som for 15 år siden nyttes som stikkord for levekårsproblemer i Oslo. Visse områder av den østlige bykjerne karakteriseres fremdeles av en opphopning av personer og grupper med svake levekår. Samtidig har strømmene av andre grupper rundt dem økt: Det er blitt et større innslag av en ung, urban, i all hovedsak hvit, middelklasse på livsfasevandring.

Del III Fra behov til budsjett
Analysen av kriteriesystemets treffsikkerhet viser en høy grad av samsvar mellom de antakelser om hjelpebehovenes geografiske utbredelse som dagens system baserer seg på, og de variasjoner vi belegger gjennom våre indikatorer. Det er et stort potensiale for at dagens kriteriesystem kan forenkles, og av behovsvariasjonen kan fanges godt ved en sterkere vektlegging av kombinasjoner av informasjon om trygdebruk, husholdkjennetegn og inntekt. Tjenestebehovenes geografiske utbredelse kan fanges rimelig bra gjennom et fokus på to bosettingsmønstre: Til de aller eldste innbyggerne og til de ikke-vestlige småbarnsfamiliene. Kriteriesystemet legger til grunn at disse to gruppenes høyst ulike levekårsproblemer og tjenestebehov lar seg kombinere i samlemål på bydelsspesifikke levekårsindekser og inntektsrammer. Dersom det kommer sterkere juridisk formalisering av rettigheter til kommunale tjenester for disse gruppene, vil det kunne sette kriteriesystemets forutsetninger under press.