Næringslivets favorittkommuner 1996

Fafo-rapport 206

Kapittel 7 Avslutning

7.1 Næringslivets favorittkommuner

I dette avslutningskapitlet vil vi presentere en samlet indeks som omfatter både kommunal tjenesteyting, kommunal næringspolitikk, kommunale etater og beslutningstakere samt servicenivået i kommuneadministrasjonen. Indeksen er konstruert på følgende måte:

• Kommunal tjenesteyting (teller 2/6)
• Kommunal næringspolitikk (teller 2/6)
• Kommunale etater og beslutningstakere (1/6)
• Servicenivå i kommuneadministrasjonen (1/6)

I rapporten fra forrige undersøkelse (Hødnebø og Lund 1994) er det diskutert ulike typer problemer knyttet til rangering av kommuner. Det er verdt å minne om enkelte av disse også i denne oppfølgingsundersøkelsen. For det første gir bedriftsledere i samme kommune ulik vurdering av den kommunale tjenesteytingen, noe som betyr at det er betydelig variasjon i hvordan bedrifter i samme kommune vurderer en kommunal tjeneste eller tjenesteyter. For det andre er det foretatt forholdsvis få intervjuer i den enkelte kommunen (fra 35 til 100). Samlet fører dette til at det er ganske stor usikkerhet knyttet til den enkelte kommunens score, og at rangeringen må betraktes med forsiktighet. Det vil ikke være statistisk grunnlag for å si at det er forskjeller i tilfredshet mellom kommuner som ligger nær hverandre på totalrangeringen. Strengt tatt vil man bare kunne snakke om forskjeller mellom kommuner som befinner seg henholdsvis i øverste del, i midten eller i nederste del av indeksen.

Som i forrige undersøkelse har vi valgt å supplere totalindeksen med en «alternativ indeks» som tar utgangspunkt i stabiliteten i en kommunes rangering. Vi teller opp hvor mange ganger en kommune befinner seg henholdsvis i den beste og i den dårligste sjettedelen (det vil si blant de tolv beste eller de tolv dårligste) på alle de 24 spørsmålene som inngår i totalindeksen. Kommunen får ett poeng for en plassering blant de tolv kommunene med høyest score, og mister ett poeng for hver plassering blant de tolv med lavest score.

Tabell 7.1 Totalrangering av næringslivets favorittkommuner og alternativ rangering (antall plasser blant de tolv med høyest score minus antall plasser blant de tolv med lavest score)

Tabell 7.1 viser at Ullensaker har høyest gjennomsnittlig tilfredshetsscore, tett fulgt av Oppegård, Rana og Verdal. Disse kommunene kommer også best ut på vår alternative rangering, Ullensaker og Verdal er blant de beste kommunene i hele 14 av 24 spørsmål. Kommunen som toppet lista forrige gang, Steinkjer, havner lenger nede på rangeringen denne gangen. Rana og Verdal er blant kommunene med høyest score begge år.

Også denne gangen kommer storbyene dårlig ut; Bergen havner helt nederst og Oslo ikke langt unna. Dette kan i noen grad skyldes at i storbyene har en mindre andel av bedriftene i utvalget vært i kontakt med kommunen, og vi vet at det å ha brukt en etat, øker sjansen for å gi denne en positiv vurdering. Selv om slike forhold nok er med å påvirke plasseringen, er det neppe den eneste forklaringen på at de største byene kommer såpass dårlig ut. Disse byene står uansett overfor det problemet at næringslivet har et forholdsvis kritisk syn på kommunens tjenestetilbud, fortjent eller ufortjent!

Mange kommuner har endret sin plassering i rangeringen av «næringslivets favorittkommuner». Et eksempel er Steinkjer; «vinneren» i forrige undersøkelse plasserer seg denne gangen midt i utvalget. Det er også andre eksempler på kommuner med større endringer i plassering. Slike forskyvninger kan ha flere årsaker. For det første kan kommunens tjenestetilbud ha endret seg i positiv eller negativ retning. Bedriftenes vurderinger kan også påvirkes av aktuelle mediaoppslag eller andre lokale begivenheter. Men endringer i plassering kan også ha andre grunner. Det hefter alltid statistisk usikkerhet ved utvalgsundersøkelser. Videre er spørsmålene i denne undersøkelsen endret noe i forhold til den forrige. Dette gjelder særlig spørsmålene som omhandler det offentlige tjenestetilbudet (infrastruktur, velferdstjenester, osv). Denne typen tjenester teller også mindre enn forrige gang, denne gangen har vi lagt større vekt på næringspolitikk, kommunale tjenesteytere og kommunalt servicenivå når vi har konstruert totalindeksen. Bedriftene er også trukket fra et annet register enn ved forrige undersøkelse.

7.2 Hvor er det størst behov for forbedring?

En undersøkelse som dette fører lett til at man framhever en rekke områder som er viktige, og som har et behov for forbedring. I kapittel 3 så vi at mange bedrifter var opptatt av parkeringsplasser og lokale veier, og i kapittel 4 ble det pekt på at bedriftene legger stor vekt på næringspolitikken, og at mange ikke er tilfreds med kommunens innsats her. Et problem med vurderingen av såvel viktighet som tilfredshet samt med målet «kritiske brukere», er at bedriftene slipper å prioritere mellom ulike tjenestetyper, og at de slipper å veie bedre tjenester opp mot økte kostnader.

For å si litt mer om bedriftenes prioriteringer, skal vi avslutningsvis presentere svarene på et spørsmål hvor vi ba bedriftene oppgi det området som det, sett fra deres synspunkt, var viktigst at kommunen forbedret seg på. Dette ble stilt som et åpent spørsmål, men intervjuerne kodet svarene etter en forholdsvis omfattende liste med svaralternativer (se spørreskjemaet, vedlegg 2). Svar som ikke lot seg kode i de 14 gruppene som var valgt på forhånd, ble skrevet ned og kodet i etterhånd.

I tabell 7.2 ser vi at bedriftene nevner et forholdsvis vidt spekter av områder kommunen kan forbedre seg på. Blant dem som nevnes oftest, er bedre lokale kommunikasjoner som veier og parkering (17 prosent). Andre forhold som går inn under samlebetegnelsen lokal infrastruktur, er tomter/arealer (fem prosent) og tekniske tjenester (tre prosent). I alt oppgir 25 prosent av bedriftslederne forbedringsområder som er knyttet til kommunal infrastruktur. Et annet prioritert område som nevnes av forholdsvis mange, er bedre service/bedre informasjon i kommuneadministrasjonen (elleve prosent). Slår vi dette sammen med raskere/bedre saksbehandling, finner vi at 17 prosent ser det som viktigst å forbedre servicenivået i kommuneadministrasjonen.

Ulike oppgaver som faller inn under begrepet næringsutvikling/planlegging, nevnes av hele 29 prosent av bedriftene. En rekke ulike temaer er gruppert under denne samlebetegnelsen. Blant dem som nevnes, er større lydhørhet overfor næringslivets behov både generelt og i arealplanleggingen, og ønske om en mer offensiv næringspolitikk. Det kan være noe overraskende at bare om lag tre prosent mener det er viktigst med lavere kommunale avgifter. Dette er om lag den samme andelen som prioriterer bedre innkjøps- og/eller anbudspolitikk og effektivisering av kommunal virksomhet. Gruppen som er kodet under «annen næringspolitikk», omfatter en rekke temaer, blant annet ønsker om endringer i skjenkepolitikken og økt satsing på sentrum. Noen bedriftsledere ga også uttrykk for at kommunen burde satse mer på det etablerte næringslivet. Det er få som prioriterer bedre velferdstjenester, økt satsing på fritidsaktiviteter eller bedre arbeidsformidling. Det er også verdt å merke seg at om lag 17 prosent av bedriftene sier at de stort sett er fornøyd med kommunen.

Det er også visse geografiske forskjeller med hensyn til hva som prioriteres. Bedrifter i Oslo og Akershus skiller seg ut ved at de oftere enn andre prioriterer saksfelt knyttet til infrastruktur (veier, parkering, tomter, etc). Bedrifter utenfor det sentrale Oslo-området er i noe større grad opptatt av næringsutvikling og temaer knyttet til næringspolitikk.

Tabell 7.2 «Hvis du skulle peke ut det området som det for din bedrift er viktigst at kommunen forbedrer seg på, hva ville det være?». Alle bedrifter. Prosent

En oppsummering av opplysningene i tabell 7.2 viser at bedriftene vektlegger tre hovedområder; bedre næringspolitikk (29 prosent), bedre veier og parkeringsmuligheter (25 prosent) og bedre servicenivå i kommuneadministrasjonen (17 prosent). Blant temaene som er gruppert under bedre næringspolitikk, er ønsket om økt lydhørhet overfor næringslivets behov i areal- og reguleringsplanleggingen, bedre innkjøpspolitikk, bedre og mer langsiktig planlegging og effektivisering av kommunal virksomhet. Verken de sistnevnte forholdene eller bedre servicenivå i kommuneadministrasjonen, er områder som behøver å medføre store kostnader for kommunene. Det som etterlyses på disse områdene, er like mye en mer effektiv organisering av nåværende virksomhet, som at kommunen skal bruke mer penger. Ser man bort fra de bedriftene som sier at de stort sett er fornøyd med kommunens virksomhet, nevner en av tre bedrifter forbedringsområder som hovedsakelig innebærer at kommunen bør gjøre ting bedre eller mer effektivt, heller enn at den skal gjøre mer. Bedriftene ser dermed et forbedringspotensiale selv i kommuner som ikke har anledning til å bruke flere midler på næringslivsrettede tiltak.

7.3 Kommunale tilbud og andre lokaliseringsfaktorer

Tabell 7.1 viser blant annet at de største bykommunene kommer dårlig ut på totalrangeringen, som er basert på tilfredsheten med kommunale tjenester/tjenesteytere. Dette betyr imidlertid ikke at bedriftene i Oslo, Bergen og Trondheim generelt er misfornøyd med sin lokalisering. Bedrifter i hovedstaden vil være nær store markeder og leverandører, tilbudet av arbeidskraft er stort, og bedriftene er lokalisert nær store utdanningsinstitusjoner samt innen- og utenlandske kommunikasjoner. Næringslivet i Bergen og Trondheim vil være i noe av den samme situasjonen. Avslutningsvis vil vi derfor se på hvordan bedriftene i de ulike fylkene og i de største byene vurderer sin lokalisering ut fra andre faktorer enn kommunale tjenester.

Når vi ønsker å kartlegge lokaliseringsfaktorer som har å gjøre med beliggenhet og ikke med kommunale tjenester eller mer generell tilrettelegging i kommunen, kan følgende faktorer inkluderes i en «lokaliseringsindeks»:

• Nærhet til kvalifisert arbeidskraft
• Nærhet til marked/kunder
• Nærhet til leverandører
• Tilgang til tomter og lokaler
• Regionale og nasjonale kommunikasjoner (tog, fly, veier ut av kommunen)
• Kontakt og samarbeid i næringslivet
• Høyere utdanningstilbud

Indeksen konstrueres på samme måte som tidligere (gjennomsnittlig tilfredshetsscore legges sammen), og hvert av de sju momentene gis samme vekt. De fire største byene _ Oslo, Bergen, Stavanger og Trondheim _ behandles som egne enheter. Utover dette ser vi på fylkene.

Tabell 7.3 viser at Oslo kommer best ut på lokaliseringsindeksen, fulgt av Stavanger, Trondheim og fylkene Akershus og Troms. Lavest scorer Aust-Agder, Hordaland og Sogn og Fjordane. Gjennomgående er det forholdsvis små forskjeller mellom fylkene i tilfredshet med lokalisering. På kommunenivå er det ingen sammenheng mellom score på totalindeks og score på lokaliseringsindeks.

En kommune som kommer godt ut på lokaliseringsindeksen, men dårlig ut på totalindeksen, kan vurdere dette på to ulike måter. For det første kan man ta som utgangspunkt at sentral beliggenhet og et stort tilfang av markeder/kunder og arbeidskraft, gjør at kommunen kan prioritere annerledes enn om den var mindre «heldig» beliggende. Næringspolitikk og tilrettelegging for bedriftene kan være mindre viktig, siden disse allikevel vil oppfatte kommunen som attraktiv. Alternativt vil en slik beliggenhet være et godt utgangspunkt for å gjøre kommunen enda mer attraktiv gjennom en best mulig tilrettelegging av dens tjenestetilbud og servicenivå.

Tabell 7.3 Lokaliseringsindeks for fylkene og de fire største byene

På samme måte kan man argumentere for at kommuner som er «uheldige» med sin lokalisering, må kompensere for dette med økt kommunal tilrettelegging og satsing på næringspolitikk. Med unntak av storbyenes plassering finner vi imidlertid ikke noen systematisk variasjon i tilfredshet etter sentralitet; blant de kommunene som scorer høyt på totalindeksen, finner vi både Akershus- og Rogalandskommuner og kommuner fra mindre tettbygde deler av landet som Nordland og Nord-Trøndelag. Her er det grunn til å minne om at de fleste av kommunene i undersøkelsen må oppfattes som ganske store i norsk målestokk, og at mange vil være sentrale i sitt fylke eller sitt distrikt. Vi har derfor ikke noe grunnlag for å si noe om situasjonen i de kommunene som ligger minst sentralt til i forhold til større befolkningssentra.