Tema for dette notatet er arbeidsmarkedsbasert velferd, det vil si velferdsgoder som tilbys på den enkelte arbeidsplassen eller i bestemte deler av arbeidsmarkedet, og som supplerer det generelle, offentlige velferdstilbudet. Hovedvekten har blitt lagt på tjenestepensjon som den klart viktigste av denne typen ordninger. Vi har forsøkt å belyse dette temaet med utgangspunkt i tre ulike datakilder: offisiell statistikk, en bedriftsundersøkelse og en individundersøkelse, hvor begge de to siste er blitt gjennomført som ledd i dette prosjektet.
I denne avsluttende oppsummeringen vil vi trekke fram funn og resultater som vi mener er av betydning for debatten om tjenestepensjoner og andre velferdsgoder i det norske arbeidsmarkedet.
I kapittel 2 beskrev vi utviklingen i pensjonsordninger utenom folketrygden basert på offisiell statistikk for antall medlemmer, pensjonsutbetalinger og premier. Vi trakk fram viktige endringer i rammebetingelsene for tjenestepensjonsordninger, endringer som enten har blitt gjennomført eller ble varslet i forbindelse med Stortingets behandling av regjeringens Velferdsmelding, og endelig la vi fram noen beregninger som viser hva deltakelse i en tjenestepensjonsordning betyr for den enkelte i form av høyere pensjon og høyere indirekte avlønning.
Kapittel 3 presenterte resultatene fra en spørreundersøkelse rettet mot et utvalg av private bedrifter. Undersøkelsen tok sikte på å kartlegge utbredelsen av og kvaliteten til tjenestepensjonsordninger samt andre velferdsgoder i privat sektor.
Omtrent 60 prosent av bedriftene i utvalget oppgir å ha en pensjonsordning etter skatteloven, men kvaliteten på ordningene varierer sterkt. Elleve prosent av bedriftene oppgir å ha en pensjonsordning som sikter mot et høyere kompensasjonsnivå enn det som gjelder i de offentlige tjenestepensjonsordningene, mens det samtidig er 16 prosent som oppgir å ha en pensjonsordning som bare sikter mot 60 prosent kompensasjon eller mindre.
Utbredelsen av og kvaliteten på ordningene varierer sterkt etter bedriftsstørrelse og mellom næringer i privat sektor. Store bedrifter har langt oftere pensjonsordning enn små og mellomstore bedrifter. Bank- og forsikringsnæringen har tilnærmet 100 prosent dekning med svært generøse pensjonsordninger, mens næringer som detaljhandel og hotell- og restaurantbransjen har svært lav dekning.
Bedrifter som har tariffavtale med LO, ligger tett opptil gjennomsnittet for det private arbeidsmarkedet som helhet. Bedrifter og næringsgrener med en høy kvinneandel blant de ansatte, har meget lav pensjonsdekning, og det samme gjelder - i noe mindre utstrekning - for sterkt mannsdominerte arbeidsplasser.
Blant de bedriftene som har en pensjonsordning, er det bare vel en tredjedel som formelt eller uformelt har involvert de ansatte i beslutninger omkring ordningens etablering og utforming. 25 prosent av bedriftene med pensjonsordning oppgir at bestemmelser om ordningen er tatt med i det lokale avtaleverket ved bedriften.
Blant bedriftene med pensjonsordning oppgir omtrent halvparten at ordningen har blitt endret for å gi hel eller delvis kompensasjon for innstrammingene i folketrygden fra 1992, mens 30 prosent oppgir at det ikke har blitt gitt noen slik kompensasjon. Det er først og fremst bedrifter med mer generøse ordninger som har valgt å gi kompensasjon for innstrammingene i folketrygden.
Innstrammingene i folketrygden fra 1992 ser dermed ut til å ha hatt en dobbelt effekt i retning av å øke forskjellene i pensjonsvilkår mellom norske lønnstakere: Forskjellene har økt mellom dem som har tjenestepensjon og dem som ikke har det, samtidig som gapet mellom de beste og de dårligste tjenestepensjonsordningene ser ut til å ha blitt større.
Kapittel 4 beskriver resultatene fra denne undersøkelsen, der et utvalg av lønnstakere ble spurt om sin deltakelse i pensjonsordninger utenom folketrygden, og om sine holdninger og forventninger til sin økonomi som pensjonister.
Det er totalt sett 58 prosent som oppgir at de er aktive medlemmer i en tjenestepensjonsordning. Ytterligere elleve prosent oppgir å ha vært med i en slik ordning i et tidligere arbeidsforhold.
Undersøkelsen bekrefter bildet fra tidligere undersøkelser: at utbredelsen av tjenestepensjonsordninger er skjevt fordelt i den yrkesaktive befolkningen. Lavinntektsgrupper, lavt utdannede og kvinner er klart sjeldnere medlemmer i tjenestepensjonsordninger enn hva som er tilfelle for andre grupper. Sett under ett har LO-medlemmene en pensjonsdekning som ligger nært opp til gjennomsnittet for alle lønnstakere. Dette innebærer at LO-medlemmene ligger klart bedre an enn uorganiserte lønnstakere, men noe dårligere enn medlemmene av AF og YS. Forskjellene mellom hovedorganisasjonene skyldes at medlemsmassen er ulikt fordelt på sektorer og bransjer med ulik pensjonsdekning. Det er ingenting som tyder på at disse ulikhetene jevner seg ut av seg selv.
18 prosent av de intervjuede lønnstakerne oppgir at de har tegnet en privat pensjonsforsikring i løpet av de siste fem årene. Utbredelsen av individuell pensjonsforsikring følger noe av det samme mønsteret som deltakelsen i en tjenestepensjonsordning. Det er altså ikke slik at individuell pensjonsforsikring primært benyttes av personer som ikke er medlemmer av en slik ordning.
Det er en utbredt oppfatning blant lønnstakerne at folketrygdpensjonen ikke i seg selv vil være tilstrekkelig for å oppnå ønsket inntektsnivå i alderdommen. Tre av fire lønnstakere mener at de har behov for supplerende inntekter i alderdommen.
Derimot er de fleste medlemmene i en tjenestepensjonsordning jevnt over fornøyd med det pensjonsnivået de er sikret ved kombinasjonen av folketrygdpensjon og tjenestepensjon. Bare 25 prosent oppgir at den pensjonen de er sikret gjennom medlemskap i tjenestepensjonsordningen, er utilstrekkelig i forhold til egne ønsker og behov.
Stikk i strid med det en kunne forvente ut fra de faktiske forholdene, er offentlig ansatte (svakt) overrepresentert i den gruppen som ikke er fornøyd med egne tjenestepensjonsordninger. Offentlig ansatte er også mer tilbøyelige til å svare at de generelt er dårligere sikret i alderdommen enn lønnstakerne i all alminnelighet.
Et siste forhold som peker seg ut i gjennomgangen av spørreundersøkelsen, er at det er en klar preferanse i befolkningen i retning av lavere avgangsalder. Til tross for at myndighetene har som sitt uttalte mål å heve den faktiske avgangsalderen, er befolkningen interessert i å gå av med pensjon lenge før dagens ordinære pensjonsalder. En av hovedmålsettingene med arbeidslinje-politikken er å øke yrkesaktiviteten blant eldre arbeidstakere, og dersom vi skal ta svarene i denne spørreundersøkelsen på alvor, må det utvikles virkemidler som motiverer arbeidstakerne til å stå lenger i jobb _ ikke bare lenger enn de gjør i dag, men også atskillig lenger enn de selv ønsker.