Kommunesektoren har, gjennom sin satsing på fagopplæring, satt seg ambisiøse mål. Fra en situasjon ved årsskiftet 1995/96 da kommunesektoren samlet tok inn om lag 1300 nye lærlinger per år, ønsker man fra og med høsten 1996 å ta inn hele 5000 lærlinger per år. Ikke bare ønsker man å ta inn mange flere lærlinger enn man har hatt tradisjon for: Man ønsker i hovedsak å ta dem inn på arbeidsområder der det tidligere verken fantes fagopplæringstilbud eller annen formalisert opplæring på videregående skoles nivå. Det er i første rekke omsorgs- og oppvekstsektorene som er aktuelle for fagopplæring. Kommunesektoren har med andre ord stått overfor en situasjon der man både ønsker å innføre en ny opplæringsordning og etablere nye fagtradisjoner. Hittil er det i privat sektor denne opplæringsordningen har hatt et visst omfang. Nå ønsker altså også kommunal sektor å etablere de samme fagopplæringstradisjonene.
Kommunesektoren har mange ufaglærte arbeidstakere, særlig innenfor de nevnte arbeidsområdene, men også innenfor områder som merkantilt arbeid og renhold. Det er beregnet at om lag 90 000 ansatte kan betegnes som ufaglærte, det vil si er uten fullført videregående opplæring. Til sammen utfører disse 60 000 årsverk. Satsingen på fagopplæring kan derfor ses som en unik mulighet for en storstilt kompetanseoppbygging i kommunesektoren. Ikke bare ønsker man, både fra arbeidsgiver- og arbeidstakersiden, å legge til rette for at ungdom tar utdanning som er kommunerettet ved blant annet å tilby et visst antall lærlingplasser per år; man ønsker også at kommunesektorens egne ansatte benytter seg av fagopplæringsordningen til egen kompetanseheving. Den såkalte §20-ordningen innenfor Lov om fagopplæring i arbeidslivet gir en slik mulighet. Denne ordningen er ikke ukjent i kommunesektoren: Allerede ved årsskiftet 1995/96 tok om lag 3500 ansatte fagbrev etter denne ordningen, i hovedsak innenfor de nye kommunerettede fagene omsorgsarbeiderfaget og barne- og ungdomsarbeiderfaget, i et visst omfang også innen renholdsfaget; etterhvert vil trolig også kontorfaget få et visst omfang. Til forskjell fra lærlingordningen, der altså kommunesektoren har satt en konkret målsetting om 5000 lærlingplasser, er imidlertid fagopplæring blant ansatte ikke nedfelt som en forpliktende målsetting.
Mange forhold kan medvirke til at fagopplæringssatsingen i kommunesektoren blir vellykket, eventuelt at den ikke blir det. I rapporten har vi tatt for oss en del av de problemstillinger som reises når en ny opplæringsordning skal introduseres. Dels har vi drøftet disse på et generelt plan, ut fra foreliggende litteratur og dokumenter om fagopplæring (del 1). Dels har vi belyst noen av disse problemstillingene gjennom en spørreskjemaundersøkelse til ledelsen i alle norske kommuner og fylkeskommuner (del 2). Del 1 skisserer en del av de prinsipper fagopplæringsordningen tradisjonelt har fungert etter og drøfter noen av de utfordringer kommunesektoren kan tenkes å møte i sin fagopplæringssatsing. Del 2 kartlegger mer konkret hvor langt kommunesektoren var kommet i sin fagopplæringssatsing ved årsskiftet 1995/96, tre kvart år før de 5000 lærlingplassene skal stå klare høsten 1996 og hvilke planer man har for en videre satsing.
Fagopplæring har lange tradisjoner i deler av privat sektor, hovedsakelig innenfor industri- og håndverksfagene. Fagopplæring, og spesielt lærlingordningen, har blitt sett som en måte å rekruttere nye medarbeidere og sikre at bedriftene får arbeidstakere med de rette kvalifikasjonene. Også i offentlig sektor er man nå mer opptatt av den rolle et fagopplæringstilbud kan spille både i en kompetansehevingssammenheng, ikke minst for å bedre tjenestetilbudet overfor publikum, og som en måte å rekruttere arbeidstakere med de ønskede kvalifikasjoner. Både lærlingordning og kompetanseheving blant ansatte gjennom §20-ordningen kan ses i en slik sammenheng. Lærlingordningen kan bidra til at man sikrer tilgang på kvalifisert arbeidskraft; fagbrevavleggelse blant ansatte kan legge grunnlaget for en bedring av tjenestetilbudet overfor befolkningen, i tillegg til at kompetanseheving også er et gode for de ansatte ved at deres yrkesstatus og lønnsnivå kan heves og deres arbeidsforhold bedres.
Flere forhold har vanskeliggjort en kommunal satsing på fagopplæring. Et har vært at fagstrukturen innenfor fagopplæringssystemet i liten grad har vært tilpasset en kommunal oppgavestruktur. Et annet kan tilskrives kommunestørrelse: små kommuner synes å ha større problemer med å etablere en tilfredsstillende opplæringssituasjon enn større kommuner, blant annet fordi arbeidsoppgavenes art vanskeliggjør en fullverdig opplæring. Dessuten har manglende kjennskap til fagopplæring som opplæringsform nok vært en hindring i seg selv. I dag skulle flere barrierer mot kommunal fagopplæring være fjernet: nye kommunerettede fag er opprettet (de største er omsorgsarbeiderfaget, barne- og ungdomsarbeiderfaget, renholdsfaget, etter hvert også kontorfaget) og opplæringsordninger er etablert som både tar hensyn til arbeidsoppgavenes art og manglende kjennskap til og erfaring med denne opplæringsordningen (opplæringskontorer og opplæringsringer).
Kommunesektoren, blant annet representert ved KS, har selv spilt en aktivt rolle i den aktuelle fagopplæringssatsingen, både ved å bidra til utviklingen av nye kommunerettede fag og ved å nedfelle en målsetting om et visst antall lærlinger. En utstrakt informasjonsaktivitet har vært igangsatt for å møte kommunesektorens informasjonsbehov.
Satsingen på fagopplæring i kommunesektoren, og særlig lærlingordningen, er samordnet med gjennomføringen av reformen for videregående opplæring, Reform 94. Her har man lagt opp til en storstilt styrking av lærlingordningen, ved at man har nedfelt en målsetning om at en tredjedel av årskullene skal tilbys lærlingplass. For at denne målsettingen skal nås, må både privat og offentlig sektor bidra med lærlingplasser. Fagbrevavleggelse blant ansatte gjennom §20-ordningen inngår imidlertid som et viktig ledd i lærlingsatsingen, ved at de i neste omgang kan fungere som instruktører for lærlingene.
I Reform 94 gis elevene en større rett til fagvalg enn tidligere, ved at de har rett til å komme inn på én av tre valgte grunnkursretninger. Elevenes utdanningsvalg legger dermed føringer for grunnkursstrukturen: Skolesystemet må i sin tilbudsstruktur ta mer hensyn til elevønsker. For at skolesystemet ikke skal utdanne arbeidskraft uten tilstrekkelig etterspørsel i arbeidslivet, blir det desto viktigere å få til en god tilpasning mellom arbeidslivets behov for arbeidskraft og kompetanse og dimensjoneringen av fagene i videregående skole. Det viser seg at nettopp en del av de kommunerettede fagene i videregående skole, spesielt helse- og sosialfagene, er svært etterspurt blant ungdommen. Spørsmålet er om den store kapasiteten som her er utbygd innenfor skoleverket, er tilpasset arbeidskraftbehovet i kommunesektoren og om kommunesektoren har kapasitet til å skaffe læreplass til disse elevene.
Reformen vektlegger også i sterkere grad enn tidligere opplæringsaspektet ved lærlingordningen, ved at det ønskes at bedriftene tar inn lærlinger uavhengig av bedriftenes kortsiktige arbeidskraftbehov. Bedriftene har imidlertid ikke noen forpliktelse til å ta inn lærlinger, men kan på fritt grunnlag vurdere om de ønsker å stille lærlingplasser til disposisjon. I privat sektor har det vært vanlig å forklare lærlinginntak med at dette er i bedriftenes egen interesse: Ved å ta ansvar for egen opplæring, sikrer bedriftene seg at de får arbeidskraft med de ønskede kvalifikasjoner, enten disse kvalifikasjonene er av ferdighetsmessig karakter eller mer en oppøvelse i rollen som arbeidstaker. Når kommunesektoren skal satse på den samme opplæringsordningen, kan man også her forvente at kommunesektorens eget rekrutterings- og kompetansebehov vil være en viktig faktor. Men noen kommuner kan også ønske å tilby ungdom et opplæringstilbud i form av en lærlingplass av mer idealistiske grunner, blant annet for å beholde de unge i kommunen eller fordi man mener det er en oppgave for kommunen å bidra til at de unge sikres et arbeids- og opplæringstilbud som i neste omgang kan sikre dem fast arbeid.
Ved årsskiftet 1995/96 hadde vel halvparten av norske kommuner og de fleste fylkeskommuner lærlinger. Totalt fantes i kommunesektoren et antall lærlinger tilsvarende 1300 nye lærlinger per år. De fleste lærlingene var å finne innenfor omsorgsarbeiderfaget, institusjonskokkfaget og barne- og ungdomsarbeiderfaget. De fleste lærlingene var dessuten lærlinger utenfra; det fantes svært få ansatte med lærlingekontrakt.
Fagbrevavleggelse blant ansatte etter §20-ordningen var imidlertid mer utbredt enn lærlingordningen; kommunesektoren hadde totalt om lag 3500 påmeldt denne ordningen. Her var det omsorgsarbeiderfaget, barne- og ungdomsarbeiderfaget og renholdsfaget som var mest utbredt.
Mye tyder imidlertid på at den formen for intern kompetanseheving som §20-ordningen representerer, vil fases ut etter hvert som stadig flere ansatte får status som fagarbeidere. Det er dessuten ikke rimelig å forvente at alle ufaglærte ansatte ønsker å avlegge fagbrev.
Det viser seg å være de etter innbyggertall minste og de minst sentrale kommunene (som ofte overlapper) som før lærlingsatsingen høsten 1996 hadde minst erfaring med fagopplæring.
Intensjonen er at kommunesektoren skal opprette 5000 lærlingplasser fra og med høsten 1996 og hvert av de påfølgende år. Vi har forsøkt å kartlegge hvor realistisk det er at man når dette målet, basert på de planer for lærlingsatsing man hadde ved årsskiftet 1995/96.
Vårt anslag ga i underkant av 4000 lærlingplasser, med ander ord noe under det oppsatte målet. KS har gjort en egen undersøkelse høsten 1996 som viser at det ble etablert om lag 3800 plasser. Våre anslag, på basis av kommunesektorens eget forhåndstilsagn ved siste årsskiftet, slo dermed temmelig godt til. Vi synes imidlertid å registrere at en avmatningtendens gjør seg gjeldende for de påfølgende år; det planlegges etter våre funn ikke med like mange lærlingplasser de påfølgende år som i 1996.
Også for den videre lærlingsatsingen er det omsorgsarbeiderfaget, barne- og ungdomsarbeiderfaget og institusjonskokkfaget som er mest omfattende.
Vi har undersøkt om det er noen spesielle kjennetegn ved de kommuner som har de mest ambisiøse planene for lærlingsatsing. Her finner vi for det første at de minst sentrale kommunene er mer ambisiøse planer enn de mer sentrale kommunene, noe vi tolker som uttrykk for at disse kommunene, som ofte er fraflyttingskommuner, må anstrenge seg mer for å holde på ungdommen. Dette tolker vi igjen som støtte til den antakelse vi fremsatte innledningsvis i denne oppsummeringen, at kommunene ser fagopplæring, og spesielt lærlingordningen, i en rekrutteringssammenheng.
Videre finner vi at sekundærnæringskommuner er mer tilbøyelige til å planlegge lærlingplasser enn primær- og tertiærnæringskommuner, noe vi tror kan forklares med en overførings- eller lærlingseffekt fra privat til offentlig sektor: I de kommunene der håndverks- og industrivirksomheter i privat sektor har tradisjoner for fagopplæring, vil det være lettere for offentlig sektor å tilegne seg denne tradisjonen.
Det synes ikke som om kommuneøkonomi, målt ved størrelsen på de korrigerte frie inntekter, spiller noen rolle for en eventuell fagopplæringssatsing: Kommuner med god økonomi er ikke mer tilbøyelige til å planlegge lærlingplasser enn kommuner med dårligere økonomi.
Hvordan stiller så kommunesektoren seg, i sin fagopplæringssatsing, til valget mellom å prioritere inntak av lærlinger og oppkvalifisere egne ansatte? Her viser det seg at halvparten av kommunene mener at begge deler er viktig. Faktisk heller hovedtendensen i retning av at noe flere synes det er viktigere å skaffe lærlingplass til ungdom enn å oppkvalifisere ansatte. For fylkeskommunenes del er det en enda sterkere tendens i favør av ungdommen. Når de kommuner som hevder at det er viktig å gi de unge er opplæringstilbud, skal begrunne sitt syn, viser det seg imidlertid at om lag like mange sier at det i seg selv er viktig å gi ungdom et opplæringstilbud som å sikre kompetent arbeidskraft. Fylkeskommunene er her mer tilbøyelige til å peke på ungdoms eget behov. Mange hadde også vanskelig for å velge mellom de to svaralternativene, noe som kan tyde på at begrunnelsen ofte er todelt: Man ønsker både å ivareta de unges behov og sikre kommunesektorens arbeidskraftbehov.
Vel åtte av ti kommuner og de fleste fylkeskommunene hevder at de planlegger å styrke lærlinginntaket utover dagens aktivitet, mens under halvparten i både kommuner og fylkeskommuner vil styrke §20-ordningen. Mens altså §20-ordningen var mest utbredt på undersøkelsestidspunktet (årsskiftet 1995/96), er det lærlingordningen som synes å ville få mest oppmerksomhet i fremtiden.
To tredjedeler av kommunene og de aller fleste fylkeskommunene er dessuten i favør av lærlingordningen i den forstand at de ved ansettelse av en fagarbeider foretrekker en opplæringsbakgrunn fra bedrift heller enn skole.
Selv om altså lærlingordningen synes å få mer oppmerksomhet i fremtiden enn §20-ordningen, vil det likevel være et stort potensiale for fagbrevavleggelse etter denne ordningen. I 60 prosent av kommunene og om lag like stor andel av fylkeskommunene meldes det om at de ansatte viser stor interesse for å ta fagbrev, hovedsakelig innenfor omsorgsarbeiderfaget, barne- og ungdomsarbeiderfaget og renholdsfaget.
Den store interessen for fagbrevavleggelse blant ansatte motsvares
ikke helt av en tilsvarende tilrettelegging fra ledelsens side. Mindre
enn en tredjedel av
kommunenelederne hevder at de i stor grad legger forholdene til rette for
at ansatte kan ta fagbrev; de fleste kommuner gjør imidlertid noe
på dette området. Det er i hovedsak muligheter for tilleggspraksis
som nevnes som tilretteleggingstiltak: at ansatte kan komplettere sin arbeidserfaring
slik at de oppfyller innholdet i fagplanene. En del vil også gi lønnet,
eventuelt ulønnet permisjon for at ansatte kan ta teorikurset i
arbeidstiden. 60 prosent angir behov for økt kompetanse som grunn
for at de legger forholdene til rette for at ansatte kan avlegge fagbrev.
Også blant ledelsen er omsorgsarbeiderfaget og barne- og ungdomsarbeiderfaget populære i den forstand at det i første rekke er innenfor disse fagene man vil stimulere ansatte til å ta fagbrev, men også renholdsfaget finner bred støtte, selv om det er det to først nevnte fagene som volummessig vil spille den største rollen. I fylkeskommunene er renholdsfaget det som ledelsen nevner hyppigst, det samme gjør de ansatte.
På spørsmål om de to antatt største kommunerettede fagene, omsorgsarbeiderfaget og barne- og ungdomsarbeiderfaget, anses kompetansemessig nyttig, bekreftes dette av nærmere 90 prosent av kommunene. Begrunnelsen som gis er at de synes godt tilpasset kommunenes arbeidsoppgaver og at de kan bidra til mer fleksibel bruk av de ansatte.
Omsorgsarbeiderfaget vurderes som nyttig i halvparten av fylkeskommunene, mens to tredjedeler mener at barne- og ungdomsarbeiderfaget er nyttig. De fylkeskommunene som ikke vurderer omsorgsarbeiderfaget som nyttig, begrunner dette med at faget ikke er så godt tilpasset fylkeskommunens arbeidsoppgaver.
Det synes ut fra dette som om satsingen på fagopplæring, enten det dreier seg om inntak av lærlinger eller oppkvalifisering av ansatte gjennom §20-ordningen, finner gjenklang i et opplevd behov for kompetanseheving i kommunesektoren. Denne påstanden styrkes ytterligere ved det forhold at to tredjedeler av kommunene mener at kompetansehevingsbehovet er særlig stort på de lavere og tildels ufaglærte stillingsnivåene i kommunen. Men det skal også sies at en tredjedel av kommunene etterlyser kompetanseheving på ledernivå og halvparten på mellomledernivå.
På den annen side hevder mer enn fire av ti kommuner og en tredjedel av fylkeskommunene at de ikke har kartlagt kompetansebehovet, mens omtrent like mange hevder at de har gjort det i en viss grad. En slik kartlegging synes å være en forutsetning for at den fagopplæringssatsingen som nå planlegges, er godt begrunnet ut fra kompetansemessige kriterier.
Kostnadene ved å satse på fagopplæring har vært trukket frem som en mulig hindring for en slik satsing. Da tenkes både på kostnadene ved å lønne lærlinger og kostnadene ved å lønne en fagarbeider etter fagbrevavleggelse. To tredjedeler av kommunene og under halvparten av fylkeskommunene peker på kostnadene ved avlønning av lærlinger som en begrensning for å ta inn lærlinger. Det er en tendens til at det er de mest sentrale kommunene som påpeker denne begrensningen; de minst sentrale poengterer i mindre grad lærlinglønnen som et problem. Dette tolker vi som uttrykk for at mindre sentrale kommuner har en lavere terskel i forhold til å etablere lærlingplasser enn de mer sentrale kommunene fordi de mindre sentrale må anstrenge seg mer for å holde på de unge. De ser dermed utgifter til lærlinglønn som en nødvendig investering.
KS har anbefalt at lærlingene skal innpasses på de ordinære budsjetter. Vi finner at en tredjedel av kommunene og fylkeskommunene vil velge en slik strategi, mens en tredjedel av kommunene velger å benytte ledige lønnsmidler. Like mange velger å ta i bruk ulike tilleggsmidler. Dette tyder på at kommunesektoren _ i det minste foreløpig _ velger svært ulike strategier for den kostnadsmessige siden ved sin fagopplæringssatsing.
Det er også uklart hvordan kommuneledelsen vil velge når stillinger blir ledige. Vil man benytte disse til fordel for lærlinger eller vil man benytte anledningen til å oppjustere korttidsansattes stillingsandeler? Svarfordelingen er her svært spredt: Under 20 prosent vil oppjustere stillingsandeler, vel 10 prosent vil omgjøre stillingsandelene, mens en tredjedel vil gjøre begge deler. fire av ti kommuner har her ikke gjort seg opp noen mening. Svarfordelingen er her temmelig lik i fylkeskommunene.
På spørsmål om ansatte med avlagt fagbrev bør få fagarbeiderlønn, mener 40 prosent av de kommunale lederne at det ikke bør være noen automatikk i dette, men bør vurderes avhengig av arbeidsoppgaver, mens 20 prosent mener at det er rimelig at de får det. fire av ti kommuner har ikke vurdert spørsmålet. Fylkeskommunene synes å være noe mer restriktive med hensyn til lønn enn kommunene; to tredjedeler vil her holde en restriktiv linje.
En del av kostnadsspørsmålene knyttet til fagopplæring synes altså å være vanskelige avveininger for kommuner og fylkeskommuner; det velges da også ulike strategier i måten man løser dem på.
Selv om kommunesektoren ikke har særlig tradisjon for inntak av lærlinger, har det vært vanlig å stille opplæringskapasitet til disposisjon, i form av utplasseringsplasser for ulike elevgrupper fra videregående skole og høgskolene. Også utplasseringer fra arbeidsmarkedsetaten i form av praksisplasser har vært vanlig. Man kan anta at kommunesektoren har en begrenset opplæringskapasitet. Spørsmålet er om inntak av lærlinger kan komme til å fortrenge eksisterende grupper av utplasserte elever og arbeidsledige, om et nullsumspill gjør seg gjeldende i kommunesektorens opplæringsaktivitet. Halvparten av kommunene og en noe mindre andel av fylkeskommunene mener at en slik fortrengningseffekt er til stede, slik at de kan komme til å måtte avveie hvilken type opplæringsaktivitet man ønsker å støtte.
Opplæringssamarbeid, i første rekke i form av opp opplæringskontorer og opplæringsringer, er en måte å lette arbeidet med å ta inn lærlinger. Gjennom slikt samarbeid kan man både styrke kvaliteten på opplæringen og lette det administrative arbeidet. Ved årsskiftet 1995/96 hadde fire av ti kommuner og to tredjedeler av fylkeskommunene inngått slikt samarbeid i en eller annen form. Mest utbredt var opplæringskontorer. Over halvparten av kommunene hadde imidlertid ikke inngått slikt samarbeid; blant disse var de små kommunene noe overrepresentert, til tross for at det kanskje er de små kommunene som har mest å vinne på et slikt samarbeid.
Den mest utbredte samarbeidsrelasjonen finner vi mellom kommuner og fylkeskommuner, for eksempel i form av et fylkeskommunalt opplæringskontor der også kommunene kan delta; mer en 40 prosent av kommunene hevder å være involvert i et slikt samarbeid. 30 prosent av kommunene hevder at de samarbeider seg imellom, men 20 prosent samarbeider med private bedrifter. I fylkeskommunene er det samarbeidsrelasjoner med kommunene som er den desidert mest utbredte formen.
Halvparten av de kommuner som på undersøkelsestidspunktet ikke hadde etablert noe opplæringssamarbeid, har planer om å gjøre det, hvorav halvparten av disse igjen har planer om å gjøre det i løpet av 1996. Alle fylkeskommunene som ikke hadde etablert et opplæringssamarbeid, har planer om å gjøre det, i løpet av 1996. Vel 40 prosent av kommunene planlegger et samarbeid med fylkeskommunen; like mange planlegger et samarbeid med andre kommuner. I likhet med de etablerte ordningene, vil også de nye ordningene i hovedsak ha form av opplæringskontor.
Også fagopplæringskontoret er en viktig samarbeidsaktør, kanskje den viktigste, i kraft av sin kompetanse. Her skal man kunne søke veiledning og praktisk råd om de fleste spørsmål som angår fagopplæring. Men også for fagopplæringskontorene vil kommunesektoren ofte representere en ny samarbeidsaktør. Hva slags samarbeidsrelasjon har så kommunene hatt til denne instansen?
En fjerdedel av kommunene hevder å ha hatt et nært samarbeid med fagopplæringskontoret, men halvparten sier at de har hatt et visst samarbeid. De fleste fylkeskommune karakteriserer samarbeidet som nært.
De kommunene som i liten grad har samarbeidet med fagopplæringskontoret, har også i liten grad vært opptatt av fagopplæringsspørsmål; man må med andre ord tro at det manglende samarbeidet har sin årsak i kommunenes manglende interesse for det man skulle samarbeidet om.
Nærmere 70 prosent av kommunene hevder at fagopplæringskontoret viser stor eller middels forståelse for kommunenes situasjon i fagopplæringsspørsmål. To tredjedeler av kommunene ønsker dessuten et nærmere samarbeid med, og mer bistand, fra denne etaten.
På spørsmål om hvilken instans kommuner og fylkeskommuner særlig ønsker bistand fra, svares det at det er fagopplæringskontorets bistand som i første rekke etterspørres. Vel 50 prosent av kommunene hevder imidlertid at de kunne ønske mer bistand fra KS.
Disse funnene skulle tyde på at kommuner og fylkeskommuner er rimelig godt fornøyde med samarbeidet med sine respektive fagopplæringskontorer.
En av betingelsene for at kommunesektoren skal kunne satse på en ny opplæringsform, er at den har tilfredsstillende kjennskap til denne opplæringsformen. En undersøkelse gjennomført for få år siden viste at kunnskapsgrunnlaget var svært mangelfullt. I løpet av de siste årene har imidlertid en rekke ulike informasjonsaktiviteter vært rettet mot kommunesektoren. Vår undersøkelse tyder på at denne aktiviteten må ha virket: Nesten alle kommuner og fylkeskommuner hevder å ha kjennskap til de nye kommunerettede fagene vi nevnte over.
Likevel sier nærmere en tredjedel av kommunerespondentene og halvparten av fylkesrespondentene at de bare i en viss grad har fått tilstrekkelig informasjon om fagopplæringsordningen. Hele tre fjerdedeler av kommunene ønsker mer informasjon og da i første rekke informasjon om organiseringen av opplæringen, noe som vi tolker som et ønske om mer kunnskap om hvordan man praktisk organiserer opplæringen slik at den blir kvalitetsmessig best for den som er under opplæring og lettest mulig å administrere for lærebedriften.
I forhold til kommunenes kjennskap til fagopplæringsordningen for noen år siden, er altså kunnskapsnivået økt betraktelig. Likevel er det mange kommuner som etterlyser mer informasjon. Det er også mange som etterlyser mer praktisk bistand for å tilrettelegge fagopplæringssatsingen, i første rekke fra fagopplæringskontorene, mens også fra KS' side. Fylkeskommunene er for øvrig tilbøyelige til å foretrekke bistand fra KS fremfor fagopplæringskontorene, uvisst av hvilken grunn.
Det synes altså å være en relativt stor interesse i norsk kommuner og fylkeskommuner for å satse på fagopplæring, både i form av lærlinginntak og gjennom §20-ordningen, men mange synes nok at dette virker nytt og uprøvd og og etterlyser mer praktisk informasjon og støtte. Dette er trolig også ett av de mest sentrale spørsmål for å motvirke den avmatningstendensen i lærlinginntaket som vi synes å ha registrert for de påfølgende år, nemlig at et tilstrekkelig støtteapparat settes inn for å realisere det potensialet for fagopplæring vi mener å kunne dokumentere.