I 1990 hadde Norge 26 prosent færre industriarbeidsplasser enn i 1975. Dette er en utvikling vi deler med mange land i den vestlige verden. I likhet med praktisk talt alle industrialiserte land, har norske små og mellomstore bedrifter med under 100 ansatte (SMB) økt sin andel av sysselsettingen i industrien de siste 30 år. Slike endringer kan skyldes forhold på teknologi- og etterspørselssiden. Tendensen til økende betydning for SMB finner sted i de fleste industribransjene, men for enkelte sektorer er bildet mer nyansert. I nærings- og nytelsesmiddelindustrien er utviklingen den stikk motsatte.
I likhet med EU-landene (utenom Sverige) er det mikrobedriftene med under ti årsverk som har hatt den største relative økningen i sysselsetting. Tapet av arbeidsplasser fra 1970 til 1990 har vært like stort i alle størrelsesgrupper med over ti sysselsatte. Samtidig klarer relativt færre av de store bedriftene å ekspandere, mens relativt flere av mikrobedriftene klarer å utvide arbeidsstokken. Utviklingen mot større andel sysselsatte i mikrobedrifter forsterkes ved at over 95 prosent av nyetableringene har under ti årsverk.
Nyetableringsfrekvensen i industrien har i Norge ligget på om lag seks til åtte prosent mellom 1970 og 1990. Dette er noe høyere enn i Sverige (i hvert fall for perioden 1986-91), men antakeligvis lavere enn i industrien i USA, Frankrike, Storbrittania og spesielt Tyskland. Den totale turbulensen i form av nyetableringer, nedleggelser, innskrenkninger og ekspanderinger har i perioden vært fullt på høyde med de før nevnte landene. I den grad turbulens er et mål på fornyelse, så kommer i hvert fall industrien i Norge rimelig godt ut.
Overlevelsesevnen til nyetablerte industribedrifter er fullt på høyde med den vi finner i andre land. Ser vi alle bedrifter under ett, så overlever om lag halvparten de første syv, åtte årene. Ser vi på bedrifter med over ett årsverk (utenom eier/leder), så overlever halvparten en periode på 9-14 år. Det som synes spesielt for Norge, er at for bedriftene med over en sysselsatt synes overlevelsesevnen bare svakt å avhenge av størrelse.
Sysselsettingsveksten i nyetableringene er moderat. Veksten synes å være størst de første fire, fem årene, for deretter å avta og uvegerlig føre til en reduksjon etter alt fra 7-11 år. Det er de minste bedriftene, med under 20 ansatte, som gjennomgående kan vise til den største relative sysselsettingsutviklingen.
Både nyetableringsaktiviteten og overlevelsesevnen har vært bemerkelsesverdig stabil fra 1970 til 1991, selv om Norge i denne perioden har erfart store endringer i konjunkturene. Generelt synes det som makroøkonomiske forhold i liten grad kan forklare endringer i nyetableringsmønsteret, men at f. eks. en lokal økning i etterspørsel kan skape en nisje i markedet.
Det synes da også å være en sammenheng mellom antall nyetableringer og nedleggelser innenfor ulike bransjer og områder. Det ser ut til at bevegelser mellom næringer, f. eks. fra innskrenkende til ekspanderende bransjer, i liten grad kan forklare endringer i nyetableringsmønsteret. Når man inndeler industrien i ulike bransjer, finner man større nyetableringsaktivitet med økende størrelse, vekst og profittmuligheter i markedet. Men slike variable kan bare forklare deler av endringer i nyetableringsaktiviteten. Det ser ut til at aktiviteten er gjennomgående mindre i bransjer som er relativt konsentrerte og også der det stilles store (real-) kapitalkrav. Men i såkalt unge og nye bransjer, som også kan være kapitalintensive, regnes mindre nyetablerte foretak for å ha en innovativ fordel, spesielt utviklingen av nye produkter. Også i mer etablerte bransjer, som kan ha relativt mange store bedrifter, kan slike innovative, mindre foretak klare å etablere seg. Forøvrig er nyetableringsaktiviteten større i regioner/bransjer som har relativt mye småindustri. Samtidig viser det seg at entreprenører som tidligere har vært ansatt i småindustri, i større grad starter opp ny virksomhet.
Makroøkonomiske faktorer som endringer i konjunkturer (målt ved arbeidløshetsrate, vekst i BNP o.a.) ser i liten grad ut til å kunne forklare endringer i nyetableringsmønsteret og overlevelsesevnen til foretak i industrien. (Slike sammenhenger finner man i sterkere grad i deler av tjenesteytende sektor.) Dette kan være et tegn på at det er ulike typer nyetableringer som oppstår, f.eks. såkalte «push»- og «pull»-etableringer under henholdsvis lav - og høykonjunktur.
Nyetableringer i industrien er en meget heterogen gruppe. En viktig forklaring er at entreprenøren ofte er både eier og leder i mindre foretak, slik at avgjørelsene til én person får stor betydning. Ved siden av økonomiske forklaringsvariable, kan det fokuseres på faktorer som personlighet og holdning til risiko når valget om å starte opp en bedrift tas. Slike faktorer er naturlig nok vanskelig å måle, men er sentralt for å forstå hvorfor noen blir entreprenører.
Det kan se ut til at motivet bak (og forutsetningene for) nyetableringer endrer seg med konjunkturene. I nedgangstider ser det ut til å være relativt flere «push»- etableringer, ved at personer blir «dyttet» inn i entreprenørskap som følge av arbeidsløshet og manglende alternativer, men også pga. tilgang på billig realkapital (og arbeidskraft og teknologi). Dersom en del av disse oppnår et konkurransemessig fortrinn, kan dette igjen føre til flere nedleggelser av de mindre, allerede etablerte industribedriftene. (De større bedriftene trenger derimot ikke å være truet.) I oppgangstider oppstår det sannsynligvis flere «pull»- etableringer, ved at entreprenører blir tiltrukket av de nye mulighetene som oppstår. Slike bedrifter vil muligens være mer innovative og vil klare å etablere seg i små, spesialiserte nisjer.
For øvrig ser det ut til at økt utdannelse går sammen med økt mulighet for nyetablering. Det er også en viss tendens til at personer som starter nye bedrifter gjennomgående har større formue og arv. Majoriteten av små industriforetak nevner da også restriksjoner på kapitalsiden som den viktigste barrieren for ønsket drift.
Nedleggelsesmønstert ser heller ikke ut til å variere særlig med konjunkturene (som vekst i BNP, arbeidsløshet, lønnsomhet), men kan som tidligere nevnt forklares med varasjoner i selve nyetableringsfrekvensen.
Det er svært få foretak som kan vise til noe utover liten og moderat vekst. Den store nyetableringsaktiviteten som man finner spesielt blant mindre bedrifter, kan tyde på at det er relativt lett å etablere seg. Det er vanskelig å overleve, og det å kunne vise til vekst er bare noen få forunt.
Det er vanskelig å finne signifikante forklaringsfaktorer bak overlevelse og vekst. Økt utdanning ser ut til en viss grad å gå sammen med økt overlevelsesevne og vekst. Samtidig er det tegn på at «push»-etableringer som er startet ut ifra arbeidsledighet, i noe mindre grad klarer å vise til vekst. Mange entreprenører hevder at motivet for oppstart ikke først og fremst er vekst, men et ønske om et levebrød og/eller kontroll over sin arbeidssituasjon. Men det er bare en svak tendens til at økt motivasjon for vekst og tidligere erfaring som leder er av betydning for senere vekst.
At det er vanskelig å finne signifikante forklaringsfaktorer bak overlevelse og vekst, kan gi en viss støtte til seleksjonsmodeller som i Jovanovic (1982), der omgivelsene og entreprenøren selv er genuint usikre på nyetablererens evner. Det er først etter å ha vært i drift en stund, at man kan høste erfaringer om entreprenørens evner og hvilke foretak som vil lykkes og hvilke som vil måtte legges ned. Jovanovic' modell predikerer at yngre og mindre bedrifter har større, men mer varierende vekstrater. Dette stemmer med empiriske resultat for Norge, men tallene gir bare en svak støtte til at overlevelsesevnen øker med bedriftsstørrelsen. Årsaken kan være at det er fristende, men også kostbart, å satse stort. Nå er større bedrifter oftere en del av et flerbedriftsforetak. Dermed kan avgjørelsen om nedleggelse i større bedrifter oftere være knyttet til disposisjoner i «moder»- foretaket, som kan ha andre hensyn enn den enkelte bedriftens lønnsomhet. Samtidig vil et personlig eid (og dermed ofte mindre) foretak innebære større personlig økonomisk offer og dermed muligens større vilje til fortsatt drift (enn et aksjeselskap). Men blant de som overlever, er det til en viss grad relativt flere aksjeselskap og flerbedriftsforetak som vokser hurtig (kanskje pga. lettere tilgjengelig kapital).
De aller minste mindre nyetableringene viser store variasjoner i de ulike målene for lønnsomhet og soliditet. For de første årene viser resultatene at de noe større nyetableringene har en middels lønnsomhet, rimelig god likviditet og forholdsvis lave finansieringskostnader. Etterhvert ser det ut til at disse noe større småforetakene nærmer seg en egenkapitalandel og en andel kortsiktig gjeld som man finner i store etablerte foretak.
Økonomisk teori sier at god lønnsomhet er et viktig middel for at en nyetablering skal kunne få (gunstig) intern og ekstern finansiering av investeringer som er nødvendig for å vokse. Men resultatene her viser at nyetableringene de første årene står overfor en avveining mellom vekst og lønnsomhet. Dette kan skyldes at mens foretakene forsøker å vokse, så mettes markedet og konkurransen intensiveres. Videre vekst kan dermed bare oppnås ved å sette ned prisene og/eller øke kostnadene (f. eks. til reklame). Det er en viss tendens til at foretakene finansierer dette ved å ta opp kortsiktig gjeld. Alt dette fører til et negativt forhold mellom vekst og lønnsomhet.
Det er en tendens til at veksten er sterkere hos de yngre og noe mindre nyetableringene, mens de noe større og eldre små nyetableringene kan vise til bedre lønnsomhet. Resultatene viser også at det tar tid å få bygget opp egenkapitalen; mange må ha vært i drift i minst ti år for å kunne vise til samme soliditet som de store, etablerte foretakene. Andre undersøkelser viser også at foretakene på lengre sikt i større grad klarer å tilpasse seg effektivt til en høyere vekstrate. Det er sannsynlig at mange av disse «vellykkede» foretakene klarer å øke egenkapitalen istedenfor å måtte ta opp kortsiktige lån mens de vokser. På denne måten kan man få et positivt forhold mellom lønnsomhet og vekst på lengre sikt.