Sammendrag av Fafo-rapport 239. Kvinner i fagbevegelsen

Norske kvinners yrkesdeltakelse har økt dramatisk siden begynnelsen av 1970-tallet, og i dag utgjør kvinnene nesten halvparten av arbeidsstyrken. Også i LO-forbundene øker kvinneandelen blant medlemmene. Den som ser på LO i dag, ser likevel en organisasjon der toppvervene hovedsakelig er besatt av menn. Blant 28 forbundsledere finner vi bare tre kvinner, og per i dag har ingen av de store kvinneforbundene i LO kvinnelig leder. Det finnes imidlertid ingen samlet oversikt over kvinneandelen i andre typer verv og beslutningsorganer.

Denne rapporten har kartlagt kvinners andel av tillitsverv på ulike nivå i forbundene og på LO-nivå. I tillegg reises problemstillingen om hvilke forhold som kan påvirke kvinnelige tillitsvalgtes mulighet til å oppå sentrale posisjoner i eget forbund og på LO-nivå.

Undersøkelsen baserer seg hovedsakelig på to typer data. Datagrunnlaget for å se på faktisk kvinnerepresentasjon, er en kartlegging av antall kvinner i ulike typer verv og posisjoner i LO og i LOs medlemsforbund i 1995. Kartleggingen omfatter både sentrale og lokale verv. I tillegg har vi hentet inn opplysninger om kvinneandelen i utvalgte verv og posisjoner i andre arbeidstakerorganisasjoner og hovedsammenslutninger på arbeidstakersida. Den andre sentrale datakilden er en spørreundersøkelse blant nåværende og tidligere tillitsvalgte i åtte LO-forbund. Her har vi spurt tillitsvalgte kvinner og menn om deres egne verv, deres holdninger til tillitsvalgtarbeid og deres vurderinger av kvinners rolle i eget forbund og i LOs organer. I tillegg kommer et mindre antall informantintervjuer blant tillitsvalgte kvinner og menn.

Prosjektets oppdragsgiver er Landsorganisasjonen i Norge (LO).

 Kvinner og fagorganisering

De siste to-tre tiårene har antall kvinnelige medlemmer i LO økt raskt. I 1970 var 24 prosent av LOs medlemmer kvinner, i 1996 var kvinneandelen økt til 44 prosent. Også de to andre hovedsammenslutningene på arbeidstakersida har fått flere kvinnelige medlemmer. En viktig forklaring er den raske veksten i kvinners yrkesdeltakelse som har funnet sted siden begynnelsen av 1970-tallet. Lønnet arbeid er blitt vanlig blant kvinner i alle aldre, også blant gifte kvinner og blant småbarnsmødre. Samtidig har organisasjonsgraden blant kvinner økt siden 1970-tallet, og det er ikke lenger forskjeller mellom menn og kvinner når det gjelder medlemskap i en lønnstakerorganisasjon.

Andel kvinner i verv og posisjoner på LO-nivå

I kapittel 3 undersøker vi kvinneandelen i LOs valgte beslutningsorganer (kongress, representantskap og sekretariat), valgte ledelse og blant distriktssekretærene fra 1985 og fram til idag (tabell S1). Dette sammenholdes med kvinneandelen blant medlemmene.

Kvinneandelen er høyest i LOs valgte ledelse og i LO-kongressen, mens sekretariatet skiller seg ut ved lav kvinneandel. Totalt er 3 av 15 sekretariatsmedlemmer kvinner, og blant de 11 forbundsrepresentantene som i 1997 hadde fast plass i sekretatiatet er det bare en kvinne. Antall kvinner i sekretariatet har vært det samme siden 1985. Med unntak av sekretatiatet, har kvinneandelen i verv og posisjoner på LO-nivå økt raskere enn kvinneandelen i medlemsmassen.

 Tabell S1 Prosentandel kvinner i LOs beslutningsorganer, valgte ledelse, distriktssekretærer og medlemsmassen. 1985-1997.

* Tall fra 1996

 Hvorfor er kvinnene tilsynelatende godt integrerte i den daglige ledelse, men ikke i sekretariatet og blant distriktssekretærene? Kongressen består av delegater fra de enkelte forbund, og det er kongressen som velger den daglige ledelse. sekretariatet består på sin side av forbundslederne (og nestledere) i de største forbundene. Så lenge det er få kvinner i toppvervene i de største forbundene, fører dette til at dette organet blir mannsdominert.

Verv i forbundene

I kapittel 4 ser vi på kvinneandelen blant medlemmer, blant tillitsvalgte i foreninger/avdelinger og i verv på forbundsnivå, det vil si på landsmøter, landsstyre/representantskap, forbundsstyre og blant tillitsvalgte på forbundskontoret.

Det generelle inntrykket er at kvinner gjennomgående er underrepresentert i forbundenes vedtektsfestede beslutningsorganer (landsmøte, landsstyre forbundsstyre), når utgangspunktet er kvinners andel blant medlemmene. I de fleste forbundene er ikke underrepresentasjonen spesielt stor, og kvinnerepresentasjonen har også bedret seg over tid. Det er heller ingen systematiske forskjeller i kvinnerepresentasjon etter hvor «eksklusive» organene er i betydningen at det er få plasser å fordele.

Ser vi på forbundets tillitsvalgte på forbundskontoret, finner vi lav kvinneandel når det gjelder leder/nestledervervet. Sett under ett skiller imidlertid ikke kvinneandelen blant heltid tillitsvalgte på forbundskontoret seg fra andre organer på sentralt nivå.

Forbundene har også gitt opplysninger om kvinneandel blant styremedlemmene i foreninger/avdelinger. Blant forenings-/avdelingslederne er det fortsatt langt flere menn enn forventet ut fra kvinneandelen blant medlemmene. Når hele styret ses under ett, finner vi om lag samme kvinneandel som i sentrale beslutningsorganer.

I rapporten grupperer vi forbundene etter om de er mannsdominerte (under 33 prosent kvinner blant medlemmene) blandede (33-66 prosent kvinner) eller kvinnedominerte (mer enn 66 prosent kvinner). Hele 18 av LOs 28 forbund er mannsdominerte. Ser vi disse forbundene under ett, har kvinner om lag like stor andel av verv og posisjoner som det vi ville forvente ut fra kvinneandelen i medlemsmassen. Unntaket er ledervervene lokalt og sentralt. I disse forbundene vil imidlertid selv en forholdsmessig kvinnerepresentasjon bety ganske få kvinner i sentrale verv og posisjoner.

Fem av LOs 28 forbund har en blandet medlemsmasse, det vil si at både kvinner og menn er representert med minst 33 prosent i medlemsmassen. I disse forbundene finner vi gjennomgående noe lavere kvinneandel i lokale og sentrale verv og posisjoner enn vi ville forventet hvis disse organene gjenspeilte medlemsmassen. Også her ser vi at kvinner særlig er underrepresentert når det gjelder ledervervene.

Også i de kvinnedominerte forbundene finner vi jevnt over en noe lavere kvinneandel enn det vi ville forventet med utgangspunkt i medlemsstokken. I disse forbundene er det imidlertid kvinneflertall i de fleste beslutningsorganer. I kvinnedominerte forbund skiller ikke ledervervene lokalt og sentralt seg ut ved særlig lav kvinnerepresentasjon. Unntaket er forbundslederposten; fire av fem kvinnedominerte forbund har dag mannlig leder.

LO, AF, YS og svensk LO

LO og LO-forbundene sammenliknes med kvinners representasjon i svensk LO, AF og YS. I tabell S2 ser vi at kvinneandelen i LOs valgte beslutningsorganer ikke skiller seg vesentlig fra svensk LO og YS. Sett i forhold til medlemsmassen kommer dermed LO rimelig godt ut. Unntaket er LO-sekretariatet, de andre hovedorganisasjonene har høyere kvinneandel i sine tilsvarende organer. Man kan også merke seg at AFs styre i 1996 hadde en høyere kvinneandel enn det man ville forvente fra medlemsmassen. Alle de fire hovedorganisasjonene har kvinner i den valgte ledelsen. YS er imidlertid den eneste hovedorganisasjonen med kvinnelig leder.

 Tabell S2: Prosentandel kvinner i ulike organer og posisjoner i norsk LO, svensk LO, AF og YS. 1996 og 1997.

* Tall fra 31.12.1996

Det er vanskeligere å sammenfatte oversikten over kvinnerepresentasjon på forbundsnivå. Generelt kan man si at AF-forbundene kommer «best ut» i betydningen at kvinneandelen i forbundstyret (eller tilsvarende organ) i snitt er den samme som i medlemsmassen eller bedre. Sett i forhold til medlemsandelen, er kvinnerepresentasjonen i LOs forbund er gjennomgående noe bedre enn hva man finner i sammenliknbare YS-forbund og i forbundene i svensk LO. Ser man på antall kvinnelige forbundsledere er bildet ett annet. LO-forbundene skillerseg ut fra andre arbeidstakerorganisasjonene ved at det er få kvinnelige forbundsledere.

Trekk ved lokale tillitsvalgte kvinner og menn

Vi gjennomførte en spørreundersøkelse blant lokale tillitsvalgte i åtte forbund. De åtte forbundene var Norsk Kommuneforbund, Fellesforbundet, Handel- og Kontor i Norge, Norsk Tjenestemannslag, Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund, Norsk Arbeidsmandsforbund, Fellesorganiasjonen for barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere og Norsk Grafisk Forbund.

Innledningsvis i kapittel seks sammenliknes de tillitsvalgte med organiserte lønnstakere og med arbeidsstyrken totalt når det gjelder sosial bakgrunn og trekk ved arbeidsforholdet. Det er større likheter mellom tillitsvalgte og organiserte lønnstakere, enn mellom organiserte lønnstakere og lønnstakergruppen i alt. Dette tyder på at de tillitsvalgte på lokalt nivå stort sett er et representativt utvalg av medlemmene. Kvinnelige tillitsvalgte arbeider imidlertid oftere heltid enn kvinnelige arbeidstakere. Det er også flere mannlige enn kvinnelige tillitsvalgte som har barn under 12 år. Kvinnelige tillitsvalgte skiller seg imidlertid ikke fra organiserte kvinnelige lønnstakere ved sjeldnere å ha yngre barn; forskjellen kan forklares ved at småbarnsfedre synes å være noe overrepresentert blant tillitsvalgte.

Med utgangspunkt i de lokale tillitsvalgtes erfaringer søker vi å teste tre hypoteser som på sikt kan påvirke rekrutteringen av kvinner til sentrale posisjoner. For det første; møter kvinnelige tillitsvalgte større motstand i rekrutteringsfasen lokalt, slik at færre kvinner blir tillitsvalgte? Våre data støtter ikke en hypotese om at kvinner faller ut fordi de møter større problemer i forbindelse med rekrutteringen til det første tillitsvervet. Det vanlige er at tillitsvalgte rekrutteres til sitt første verv uten motkandidat. Motvilje mot, eller tap i, kampvotering er sannsynligvis ikke noen viktig forklaring på eventuell underrepresentasjon av kvinner i lokale verv. Det er heller ikke noe som tyder på at terskelen er særlig høy for kvinner i mannsdominerte forbund; kvinnelige tillitsvalgte i disse forbundene har generelt noe kortere medlemsansiennitet enn mannlige kolleger når de får sitt første verv.

For det andre spør vi om «karrieren» som lokal tillitsvalgt er annerledes for menn enn for kvinner. Hovedinntrykket at kvinner og menn likner hverandre; vi finner ikke store forskjeller i nåværende tillitsvalgtes erfaringer som kan forklare større ulikheter i mulighetene for å få mer sentrale verv. Visse ulikheter er det allikevel. Sammenliknet med sine mannlige kolleger har dagens kvinnelige tillitsvalgte kortere ansiennitet som tillitsvalgte. Mye tyder på at forskjellene delvis kan tilskrives kvinners inn- og utgang på arbeidsmarkedet. At kvinner raskere får verv kompenserer bare delvis disse forskjellene. Framtidig arbeidsmarkedsatferd blant yngre kvinner (og menn) vil avgjøre om mannlige tillitsvalgte fortsatt vil ha et forsprang på kvinner når det gjelder ansienniet. Det er heller ikke store forskjeller mellom kvinner og menn i andelen som (ut fra et hypotetisk spørsmål) ville si ja til verv på sentralt nivå.

Vi har også spurt om kvinnelige tillitsvalgte opplever sine verv som mer belastende enn det mannlige tillitsvalgte gjør. Både menn og kvinner opplever arbeidspress som den største belastningen ved å være tillitsvalgt. Andelen som oppgir arbeidspress som en belastning ved tillitsvervet øker jo mer omfattende vervet er. At mange i denne gruppen har en eller annen type frikjøpsordning synes ikke å være tilstrekkelig til at arbeidspress unngås. Vi ville også vente at kvinner i større grad opplever at vervet går på bekostning av hjem og familie. Mens to tredeler av gifte/samboende kvinnelige tillitsvalgte sier at de selv har hovedansvaret for husarbeid og omsorgsansvar, oppgir en like stor andel av de mannlige tillitsvalgte at ektefellen tar hovedansvaret hjemme. Til tross for de klare ulikhetene i ansvar for hjem og barn, sier to av tre tillitsvalgte kvinner at vervet ikke går på bekostning av andre enn seg selv. En forklaring kan være at når kvinner generelt har mindre tidkrevende verv, skyldes dette at kvinner ikke påtar seg tillitsvalgtoppgaver som er så tidkrevende at de ville gå på bekostning av hjem og familie. Hvis dette er riktig kan det på sikt påvirke kvinners muligheter for mer sentrale verv. En annen forklaring er at kvinnelige tillitsvalgte underdriver problemene ved å kombinere familie, jobb og verv for ikke å signalisere problemer med å takle ulike roller.

Lokale tillitsvalgtes holdninger til flere kvinner i ledende posisjoner

En problemstilling i prosjektet har vært spørsmålet om flere kvinner bør rekrutteres til sentrale posisjoner. Vi spurte de lokalt tillitsvalgte om de mente at det burde flere kvinner inn i sentrale posisjoner, og i såfall hvorfor (kapittel 7). Både mannlige og kvinnelige tillitsvalgte ønsker flere kvinner inn i slike posisjoner, og andelen er høyest i mannsdominerte forbund (tabell S3).

 Tabell S3: Prosentandel blant lokale tillitvalgte som ønsker flere kvinner inni sentrale posisjoner i forbund og i LO.

Den viktigste begrunnelsen for å få med flere kvinner er at kvinner bidrar positivt til forbundets ledelse, og at kvinners interesser er underrepresentert.

Vi spurte også de lokalt tillitsvalgte kvinnene hvorfor det ikke er flere kvinner i sentrale posisjoner. Den forklaringen som fikk størst støtte var at kvinner har større forpliktelser overfor hjem og familie. Andre forklaringer som en god del mente hadde en viss betydning var at kvinner ikke tror de er flinke nok og at kvinner skremmes bort av mannsdominansen i LO. Blant tillitsvalgte kvinner er diskriminering den forklaringsfaktoren som får minst oppslutning.

Tre LO-forbund har vedtektsfestet kvoteringsbestemmelser, og flere har diskutert dette. Forslag om innføring av kvotering har også vært diskutert på LO-kongressene de senere år. De tillitsvalgte er delt i synet på kvotering både når det gjelder eget forbund og til verv og posisjoner på LO-nivå. Noe overraskende finner vi ingen klare forskjeller mellom kvinner og menn i synet på kvotering når tillitsvalgtgruppen ses under ett. Mannlige tillitsvalgte i mannsdominerte forbund er den gruppen som er mest skeptiske til å innføre kvoteringsbestemmelser.

Utfordringer for LO

Avslutningsvis i rapporten pekes det på noen utfordringer for LO og LO-forbundene når det gjelder kvinnerepresentasjon i fagbevegelsens organer:

• Spørreundersøkelsen tyder på at tillitsvalgte menn og kvinner har flere fellestrekk enn ulikheter. Dette betyr sannsynligvis at kvinnelige tillitsvalgte – på samme måte som mannlige – etterspør opplæring og arbeidsbetingelser som gjør det mulig å gjøre en god jobb som tillitsvalgt. Slike tiltak vil komme kvinnelige tillitsvalgte til gode.
• Kvinnelige tillitsvalgte deler i beste fall husarbeid og omsorgsoppgaver med sine menn. En utfordring for forbundene, lokalt og ikke minst sentralt blir dermed: hvordan rekruttere og beholde kvinnelige tillitsvalgte som må kombinere sentrale verv med omsorg og familie. En slik tilpasning vil også komme menn til gode – framtidens mannlige tillitsvalgte vil være i en situasjon med arbeidsdeling i hjemmet.
• Kvinnerepresentasjonen i valgte beslutningsorganer på sentralt nivå, i avdelingsstyrer og blant tillitsvalgte på forbundskontoret er generelt ikke svært lav. Likevel er kvinner underrepresentert også i disse organene. En utfordring blir å sørge for at de neste årene preges av forbedringer, ikke stagnasjon eller tilbakeskritt.
• De fleste forbundslederne er menn. LOs viktigste organ, sekretariat, er mannsdominert. En sentral utfordring for fagbevegelsen er å bidra til at toppvervene får en jevnere kjønnsfordeling og dermed også bidra til flere kvinner i sekretariatet. Betydningen av å få flere kvinner understrekes av at menn dominerer i de mest innflytelsesrike posisjoner og beslutningsorganer.
• Undersøkelsen blant tillitsvalgte viser at både menn og kvinner ønsker flere kvinner i ledende posisjoner. Dette bør bety at grunnlaget for å arbeide for flere kvinner er tilstede. For forbundene og for LO vil en viktig utfordring være å omsette positive holdninger til økt kvinneandel i sentrale posisjoner.

Kvinnerepresentasjonen i LO og LO-forbundene er ikke så dårlig som mange tror. Bedre kjennskap til faktisk kvinnerepresentasjon er antakelig nødvendig for å bedre inntrykket av LO som mannsdominert.