[Innhold] [Søke] [Diskutere] [Neste>
Professor i sosiologi og sosialpolitikk ved Universitetet i Oxford, rådgiver ved Forskningsstiftelsen Fafo og medlem av styringsgruppen i Verdikommisjonen.
Den 20. september 1999 var politikere, teoretikere og praktikere, med nærvær av Kronprins Haakon Magnus, kalt sammen i Oslo for å diskutere demokratiets fremtid. Jeg åpnet konferansen med disse ord og spørsmål.
Deres kongelige høyhet, stortingsrepresentanter, kommunerepresentanter, mine damer og herrer.
Det tyvende århundre ble, til slutt, demokratiets århundre. Det satt langt inne, men ved overgangen til et nytt århundre står demokratiet seierrikt i verden uten troverdige alternativer i konkurranse. Derfor, mine damer og herrer, er demokratiet i fare! Det er i fare fordi vi fristes til å ta det for gitt, til å konsentrere oss om mer underholdene saken enn politikk, så som å tjene og bruke penger, fordi vi fristes til å feire vår vellykkethet snarere enn å analysere våre systemers mange ufullkommenheter.
Vi trenger å mobilisere til demokratiets forsvar. Vi trenger å finne nye arbeidsmåter for at det kan utvikles og forbedres. I det tyvende århundre har det skjedd mer enn sytti ganger at demokratier har kollapset og blitt trengt til side av autoritære regimer. Faktiske demokratier er svake - det er den historiske erfaring - og kommer veldig til kort i forhold til våre høye idealer. Vi er ikke ferdig med, men står ved begynnelsen av å puste liv i demokratiet i praksis.
Demokratiet er i fare fordi det alltid er i fare. Det er alltid i fare fordi det alltid er fristende for oss borgere, for hver enkelt av oss, å glemme at demokratiet forutsetter av vi, hver enkelt av oss, sterkt ønsker å leve i demokratisk frihet og derfor må gi demokratiet den oppslutning det trenger.
Det den britiske historikeren Erik Hobsbawm kaller 'det korte tyvende århundre' kom til sin slutt for ti år siden i disse dager da skammens mur falt i Berlin. Da startet vår nye tid. Omtrent samtidig slo den nye økonomiske revolusjon inn for alvor, revolusjonen til den globale informasjons- og kunnskapsøkonomien. Politiske og økonomiske praktikere, og politiske og økonomiske teoretikere, arbeider i dag med å få grep om den nye tids politisk-økonomiske system. Er det demokratiet og dets idealer om enkeltmenneskets rett og verdighet som skal være vårt styrende hensyn, eller er demokratiets rolle nå utelukkende å være støtteapparat for moderne kapitalisme?
Vi har nettopp hatt kommunevalg i Norge, med vel den laveste valgdeltagelse noen sinne. Det er en internasjonal tendens med lavere oppslutning ved valg. Borgerne i demokratiene er skeptiske og nølende til politisk medvirkning og til demokratiet selv. Ved Europavalgene i vår deltok knapt enn en tredjedel av velgerne. Det synes viktig at demokratiene bearbeider seg selv for å gjøre seg bedre, mer tiltrekkende og mer relevante for sine borgere.
I denne konferansen starter vi på det globale plan. Vi har for lengst en ny økonomisk verdensorden hvor økonomisk makt ikke lenger sitter i nasjonalstaten. Trenger vi også en ny politisk verdensorden?
Dernest retter vi blikket mot demokratiets kjerne, kommunene, og spør om det lokale demokratiets vilkår i sentraliseringens tid.
I det tyvende århundres historie, i demokratiets århundre, må vi konstatere at mange av våre skarpeste tenkere, i beste mening, har stått på diktaturets side mot demokratiet, eller i alle fall ikke på demokratiets side mot diktaturet. Hva har vi lært?
Forfatningen styrer politikkens form og innhold. I Norge har vi en fin gammel Grunnlov, verdens nest eldste gjeldende grunnlov. Er vår forfatning tidsmessig? Om vi ønsker å forbedre demokratiet, trenger vi da også å forbedre demokratiets instrument, forfatningen selv? Er vår grunnlov et tidsmessig instrument for moderne demokratisk styre, eller er den et historisk festskrift?
SPØRSMÅL
Få konferanser, og slik også denne, munner ut i klare og entydige svar. Formålet er oftest å stille spørsmål og filosofere over hvilken retning man kan gå for å søke svar. Jeg forsøker her først å trekke sammen noen inntrykk om hvor denne konferansen pekte. Dette er mine inntrykk. Andre kunne ha lagt vekt på andre forhold. Dernest vil jeg prøve å omforme disse inntrykkene til en del utfordringer for videre diskusjon og arbeid. Jeg baserer meg på foredrag og innledninger, men også på den viktige skjulte delen av en konferanse, de uformelle diskusjonene.
Demokratiets viktighet. Mitt første inntrykk er at konferansen markerte vår tro på og oppslutning om demokratiet. Ingen talte mot demokratiet. Ingen omtalte demokratiet som en luksus. Ingen fant det nødvendig å bringe til torgs den 'realisme' som vil ha det til at demokratiet er en sympatisk men svak styreform som ikke duger i forhold til de virkelig alvorlige utfordringene, for eksempel miljøproblemene i verden eller befolkningsveksten.
I mesteparten av vårt århundre ville en normal diskusjon om demokratiet hatt et sterkt innslag av anti-demokratiske ideer, av sikre herrer som med sikkerhet ville sagt at det er andre styreformer enn den demokratiske som er bedre og mer effektive for å sikre menneskenes interesser, og som derfor ville ha talt mot demokratiet. Den argumentasjon hører vi i dag lite til (selv om den sikkert kommer tilbake). Derimot hører vi ofte velmenende 'realisme' fra dem som nok vil være på demokratiets side, men som ikke tror det duger når det røyner på. Det gledet meg at vi denne gangen slapp de 'realistiske' advarsler. Faktiske demokratier har ufullkommenheter hvor vi enn ser, men når vi nå kan summere opp erfaringene fra demokratiets århundre er det ikke lenger en meningsytring, men sikker viten, å si at den demokratiske styringsformen er bedre enn neon kjente alternativer for både rettferdighet og effektivitet. Den gamle tesen om at demokratiet har et innebygd dilemma slik at det er sterkt for rettferdighet men svakt for effektivitet er avkreftet. Churchills sannhet gjelder: demokratiet er den dårligst tenkelig styreform, bortsett fra alle alternativene.
Demokratiets svakheter. Mitt andre inntrykk er at ingen la fingrene imellom i å peke på svakheter i demokratiet i praksis. Dette er naturligvis den beste måten å vise oppslutning om demokratiet.
Mye ble sagt om lav valgdeltagelse. Synkende valgdeltagelse er et tilbakeskritt i demokratiet. Men hva er problemet? Her gikk de fleste kommentarer i retning av at problemet ligger i demokratiet mer enn hos velgerne. Når færre velgere går til urnene, blir det for enkelt å si at folk er blitt egoistiske og likegyldige. Vi bør her som ellers respektere borgerne og regne med at om færre bruker stemmeretten, er det fordi flere ikke ser gode grunner til å bruke tiden på stemmedagen til å ta seg frem til valglokalene.
Hvor kan skylden legges? Minst tre forhold ble nevnt. Det ene ligger i stikkordet 'globalisering'. Når økonomisk makt glir ut av nasjonalstaten og inn i overstatlige arenaer, da berører nasjonale valg så og si en mindre del av makten i samfunnet. Stemmeseddelens kjøpekraft synker, ble det sagt. Slik sett er det en forståelig og forstandig reaksjon hos velgerne å legge mindre vekt på å bruke stemmeseddelen.
Dernest ble de politiske partiene nevnt. Det kom mange kommentarer under dagen om at partiene gjør en dårlig jobb for demokratiet. Særlig gjelder dette i lokalpolitikken. Dels passer partilandskapet dårlig med den verden mange mennesker opplever at de bor i. Unge mennesker, for eksempel, er opptatt av miljøproblemer og synes at partiene og partidiskusjonene er dårlig egnet til å få frem miljøsaker og miljøpolitikk, i alle fall ut over en uforpliktende skjønnhetskonkurranse i å være miljøvennlig. Dels har partiene en arbeidsform som mange kjenner seg fremmede fra. Partiene regisserer konflikter og motsetninger som show, ble det sagt. De driver profesjonell agitasjon med profesjonell reklame i regi av profesjonelle managers. De er blitt byråkratiske. De tilhører ikke folket og heller ikke sine medlemmer, men er mer og mer en del av et politiske sjikt i samfunnet som består av valgte politikere, partiansatte strateger, offentlig ansatte byråkrater og mediefolk. Dette er et sjikt som menige borgere og velgere kjenner seg utelukket fra. De kjenner at det er 'noen der oppe' som driver et spill som de selv ikke er eller er ment å være med i.
Så ble media nevnt, og i grunnen skåret over samme lest som partiene. Også media, ble det sagt, regisserer politiske spill for galleriet, for seg selv og for sine venner i det politiske sjikt. Et spill, igjen, som menige borgere står utenfor og kjenner seg utenfor. Det er god skole i politisk debatt å ikke skylde på media. Også i denne konferansen ble mye sagt om media som sikkert er uriktig og overflatisk. Men det påfallende var, synes jeg, at selv harde utfall mot media i sin store uspesifiserte allmennhet ble godt mottatt i denne velinformerte og sofistikerte forsamlingen. Her ligger det et problem, selv om det ikke er så liketil å se hva problemet er.
Kommunene. Den livligste diskusjonen var om kommunene og det lokale demokratiet. Men samtidig ble dette en diskusjon som kom kort og ble famlende. Innledningene var gode og diskusjonen engasjert, men vi kom ingen steds. Jeg satt igjen med en følelse av at vi har dårlig tak og grep på selve problemet. Hva ligger det i kommunalt demokrati? Er det noe vi bare snakker om uten å tro på? Hvilke formål skal det tjene? Hva er visjonen? Hvilke former kan det kommunale styret ta for å fremme sitt formål? Hva for jobb skal de politiske partiene gjøre lokalt, til forskjell fra nasjonalt? Hvordan kan andre organisasjoner og foreninger bringes inn i lokal politikk slik at vi unngår et skille mellom politikk og samfunnsengasjement i lokalmiljøene? Hva er lokalpressens vilkår? Hvordan skal vi organisere lokalvalg? Har vi for få og store kommuner eller for mange og små? Hva skal vi med fylkeskommunen? Hva, for den saks skyld, med fylkene, med fylkesmenn? Er fremveksten av administrative regioner som omfatter flere fylker en ytterligere form for sentralisering?
Problemstillingene kommer frem, men de har vanskelig for å utkrystallisere seg til en diskusjon om demokrati; det blir mest om administrasjon. Hos meg ble et spørsmål hengende igjen om vi er i ferd med å miste troen på lokalt demokrati, på kommunene som byggsteinene i det demokratisk byggverket.
Ikke for første gang måtte Kommunenes Sentralforbund (KS) tåle en og annen kritisk bemerkning. Jeg deler en følelse av frustrasjon over den organisasjonen. Vi har en stolt tradisjon i Norge for 'kommunalt selvstyre'. KS beskyldes for å være for ensidig opptatt av penger. Det er kanskje urettferdig. Den ville ikke gjøre jobben sin om den ikke tok vare på pengene. Derimot synes jeg vi kan spørre om KS har særlig evne til å se forbi og utover de teknisk-administrative spørsmål. Om KS skal være det kommunale demokratiets vokter i Norge, må organisasjonen klare å snakke så det er historisk sus i det den sier. Jeg lyttet til debatten - frisk men famlende, engasjert men rotete - og ønsket meg mer enn vi fikk av Kommunenes Sentralforbund - mer ledelse, mer perspektiv, mer visjon.
Men så blir igjen spørsmålet hva det er som forklarer at KS ikke snakker mer kraftfullt om det kommunale demokratiet. Organisasjonen taler for sine medlemmer. Om kommunene ønsket at den skulle tale om demokratiet, ville den formodentlig gjort det. Ser kommunene seg som administrative mer enn som politiske enheter? Er vi borgere likegyldige til kommunen som demokratisk arena bare vi får mest mulig av kommunale tjenester?
Mykt despoti. Det er sikkert en overdrivelse å si at demokratiet er i fare, om vi med det mener fare for diktatur. Men om det er demokratiets innhold vi tenker på, og dets evne til fornyelse, bør vi utvise varsomhet med selvgratulasjon. Demokratiet har overlevd trusselen fra diktaturet - for denne gang - og er i fremgang i verden, men det følger ikke av dette at demokratiene er i fremgang i kvalitet. Kanskje er det riktigere å si at demokratisk forankret makt svekkes, at borgerne er spørrende og usikre på demokratiets fremtidige relevans, og at det politiske spill er i ferd med å anta en anstrengt og desperat form som går borgere forbi.
Demokratiets formålet er til syvende og sist å trygge menneskenes frihet til å leve sine liv slik de selv ønsker å leve, i alle fall innenfor rimelige grenser for forstand og anstendighet. Vi ble minnet om at det er en lang tradisjon i politisk tenkning som ser dette formålet som utsatt ikke bare fra det råe diktaturet, men også fra det som den store franske filosofen Alexis de Tocqueville kalte 'mykt despoti'. Er det farer i demokratier av norsk type for mykt despoti? Svaret må være at det er det.
Statsmakt er alltid farlig! Om det er velferdsstat aldri så mye, om staten gjør seg aldri så nyttig for gode og aktverdige formål, er staten også en fare for menneskenes frihet. Vi har i Norge tradisjon for tiltro til staten, helt fra det opplyste eneveldets tid da småkårsfolk kunne appellere til kongen mot futer og embetsmenn. Tillit er en forutsetning for godt statsstyre. Vår tradisjon for tillit skal vi ta godt vare på. Det er forstandig av borgere å vise styresmaktene tillit. Men tillit skal ikke være blind, den skal være kritisk. Har vi i Norge for stor og naiv tiltro til staten og til statlige styresmakter? Fristes vi til blind tiltro til vår overmåte pengegenerøse stat? Hvordan står det til med vår tiltro til demokratiet lokalt? Tror vi for godt om staten og for dårlig om kommunene? Kan en sterk statsmakt som ikke er tvunget til å balansere mot sterke kommuner, bli en ensidig og overmektig statsmakt?
Det kan også bli tilløp til mykt despoti ved at selve det demokratiske byggverket svekkes. Dette byggverket skal knytte sammen menige borgere og deres styrende representanter. Her er det avgjørende at rommet mellom borgerne og representantene er fylt av livskraftige mellomliggende institusjoner som tjener borgernes frihet og deres mulighet til å holde sine representanter under kontroll. Vi har et rikt foreningsliv i Norge tuftet på stort og bredt engasjement, men til dels - særlig lokalt og særlig hos de unge - kan det se ut til at folkets engasjement står utenfor og ved siden av politikken.
I diskusjonene på konferansen fikk to mellomliggende institusjoner hard medfart, igjen de politiske partiene og dernest media. Partiene skal tjene som kanaler for å mobilisere folkets interesser inn i politikken. Mange synes tilsynelatende at de gjør dette dårlig, at de mer står i veien for enn oppmuntrer folkelig engasjement, at de trekker inn i politikken folk av feil kaliber og holder de beste utenfor. Nok en gang: det var særlig lokalpolitikken det ble snakket om med uro.
Media har til oppgave å opplyse borgerne om sitt samfunn og sin omverden, de skal holde den demokratiske debatten ved like, og de skal holde makta, den politiske og den økonomiske, i ørene. Gjør de det? Min egen opplevelse er at det i Norge i så måte står bra til, men jeg hørte en annen stemning i forsamlingen. Media, og dets presteskap ble det sagt, ser det ikke som sin fremste oppgave å formidle kunnskap og informasjon, men søker å gjøre seg til deltagere og maktmeglere i politikken. I avisene trenger kommentarer ut reportasje og skillet mellom de to formene blir visket ut. Spekulasjoner serveres som fakta med svak kildekritikk. De avisene som står sterkest på kravet om innsyn i andre institusjoners virksomhet, motsetter seg sterkest innsyn i egen virksomhet og skyver i dette pressefriheten foran seg.
Grunnloven. Gjennom dagens diskusjoner kom det på ulike vis frem kommentarer om vår forfatning og grunnlov. Det ble minnet om at forfatningen er én ting og Grunnloven noe annet. 'Forfatning' er en fellesbetegnelse for de regler og sedvaner vi styrer og styres etter. Grunnloven er et dokument som med større eller mindre autoritet sier noe, men ikke alt, om forfatningen. I Norge er det usedvanlig stor avstand mellom forfatning og Grunnlov, mest tydelig i den merkverdighet at Grunnloven foreskriver maktfordelingsprinsippet mens gjeldende forfatning er parlamentarisk.
Det var overraskende mye kritisk som ble sagt om forfatningen. Norge har et uavklart og forvirret forhold til Europa og europeisk integrasjon. Kommentarene her gikk fra at vi kan leve godt med vårt forhold til Europa som det er, til at Norges fremtid som Europeisk kulturnasjon er truet. Her fikk vi, som man kunne vente, ingen klargjørende diskusjon. 'Europa' er et tabu-begrep i norsk politiske kultur. Utvilsomt har vi et identitetsproblem i det nye Europa som vi hverken klarer å konfrontere eller løse.
Det ble sagt at den norske forfatningen gir et dårlig grunnlag for trygt økonomisk styre. Økonomien ser god ut i dag, men det ble minnet om at vi hadde økonomisk krise både ved slutten av 1970-tallet og slutten av 1980-tellet. Det ble nevnt gjennomgående uklarheter i norsk økonomisk lovgivning og svakheter i våre institusjoner for å beskytte markedseffektivitet og ærlighet.
Det ble reist spørsmål om vi bør justere valgordningen med tanke på å moderere de politiske partienes makt og for å stimulere sterkere regjeringer. Det ble nevnt potensielle problemer ved rådgivende folkeavstemninger som lett kan føre oss ut i dyp forfatningskrise. Det råder stor forvirring om ansvarsfordeling mellom stat, regioner, fylker, fylkesmenn, fylkeskommuner og kommuner. Det ble nevnt at Grunnloven gir individet og dets rettigheter svak beskyttelse, særlig de som tilhører minoriteter. Menneskerettighetene er svakt befestet i norsk forfatning. Fra Grunnloven er det ikke mulig å se at Norge er et flerreligiøst og flerkulturelt samfunn. Vår forfatning gir ikke minoriteter samme sikring for sin kulturelle frihet som den gir flertallet, for eksempel samme rett og mulighet til fri religionsutøvelse.
Den amerikanske grunnlovens far, Thomas Jefferson, ville (så sa han i alle fall i teorien) ha forfatningsrevolusjon hvert tyvende år. Det er det nok ikke mange som tror på i dag. Men vår tids fremste kjenner av demokratiet, statsviteren Robert Dahl, har nylig modifisert Jeffersons standpunkt dit at det nok kunne være fornuftig i et demokrati å foreta en evaluering av forfatningen omtrent hvert tyvende år. Selv om det i Norge lenge har ligget grunnlovsuro i overflaten, har det vært liten apetitt for grunnlovsreform. Mitt inntrykk av diskusjonen var at den peker ganske sterkt mot et behov for å se litt skarpere på Grunnloven. Kanskje har vi gjennom nølende konservatisme tillatt vår fine Grunnlov å skrante?
UTFORDRINGER
Troen på demokratiet. Den første utfordringen for oss som lever i demokratiske land er å opprettholde vår oppslutning om demokratiet, å bevare vår tillit til det, og å dyrke vår sikre tro på at demokratiet og dets idealer er kjernen i det verdisystemet vi ønsker at våre samfunn skal ordnes omkring.
Troen på demokratiet er under trussel fra mange hold. Vi kan komme til å ta det for gitt og oppfatte det som en selvfølge. Vi kan komme til å glemme at om demokratiet skal bestå, kan det aldri stå stille men må alltid utvikles og forbedres. Demokratiet er oss ikke gitt av Guds nåde; skal vi ha det må vi ønske det, skal det bestå må det dyrkes, skal det forbedres må det forandres. Vi kan bli offer for moderne verdier som får oss til å vende ryggen til samfunnsengasjement og til det britene kaller public service, for en ny kultur av kompetitiv individualisme. Vi kan komme til å se i demokratiet bare en stor og velvillig stat som en pakke av goder som hver enklet må sikre seg størst mulig andel av; vi kan gjøre oss til demokratiets forbrukere fremfor dets borgere. De som har økonomisk makt i den moderne kapitalismen kan bli overmodige og se seg hevet over fellesskap, samfunnsansvar og demokrati.
Borgerne venter seg mye av demokratiet, med rette. Det skal gi oss frihet, trygghet, orden og gode livsvilkår. Men demokratiet krever også mye av oss. Kritiske borgere representerer en konstant utfordring til samfunnets institusjoner, men skal også være selvkritiske og rette sin utfordring til seg selv. Det er fristende for hver enkelt å si at demokratiet klarer seg uten meg, at jeg kan ta for meg, at det lille jeg gjør betyr ingen ting for systemet. I dette har hver enkelt rett, men om mange nok ser seg selv utelukkende som demokratiets forbrukere slik til at dette blir rådende norm, råtner demokratiet på rot. Vi borgere må gi demokratiet vår oppslutning. Vi kan ikke vende det ryggen og skylde på andre.
Kommunalt demokrati. Hva skal vi gjøre med kommunene? Er kommunene i klemme både nedefra og ovenfra? Fra borgere som er samfunnsengasjerte, men som ikke ser lokalpolitikken som en interessant eller meningsfull arena for engasjement. Fra staten som driver overstyring slik at kommunene reduseres til forvaltningsorgan under statlig direktiv med et ferniss av selvstyre? Fra kommunepolitikere som ikke bryr seg om annet enn administrasjon?
Alle klager på statlig overstyring, men for meg virker dette for enkelt. Det er uten tvil riktig at staten styrer for mye, men det ser også ut til at kommunene ber om overstyring så snart det passer og at lokale aktører løper til staten og vil ha overstyring så snart de taper i lokal politisk kamp.
Tilfeldigheten ville at det dagen etter konferansen dukket opp en historie fra Gol hvor de lokalt hadde bestemt å sette opp en spilleautomat på et av bygdas hoteller for å skaffe penger til vedlikehold av Gol stavkirke. Men Justisdepartementet og Ringerike Politidistrikt bestemte at kirkelige formål ikke kan finansieres av overskudd fra spill. Det kan være ulike meninger om saken, men dette måtte da vært et utmerket stridsspørsmål for lokal politikk! Hadde vi hatt tro på lokalt selvstyre så hadde loven været slik at Justisdepartementet skulle ha sagt at dette får dere sloss ferdig om på Gol.
På sett og vis går denne lille historien til sakens kjerne. Lokalt selvstyre betyr lokale forskjeller. Det betyr forskjeller mellom kommunene i hvordan de prioriterer i politikken og i hvordan de driver sin forvaltning. Klarer vi ikke å akseptere forskjeller, blir det ingen realitet i lokalt selvstyre og lokal politisk kamp. Om staten standardiserer alt, blir det ingen ting igjen å bestemme lokalt. Om kommunene, eventuelt taperne i lokal politisk kamp, krever standardisering, blir det ingen ting å bestemme lokalt. Kjernen i den norske tradisjonen med kommunalt selvstyre er forskjeller: tingene skal forvaltes ut fra lokale forhold. Etterhvert har presset for standardisering, fra kommunene like mye som fra staten, bidratt til å undergrave realiteten i det kommunale selvstyret.
Jeg slutter meg til dem på konferansen som mener vi har for få og for store kommuner. Nasjonalt er det for mye statlig styring. Lokalt er det for mye forvaltning i fylkeskommunen, i fylket og hos fylkesmannen og for lite i kommunene. Tendensen til større kommuner og utarmingen av ansvar og autoritet lokalt betyr en forvitring av den viktigste politiske arena hvor vanlige borgere kan være deltagere. Når det blir færre kommuner, blir det også færre valgte representanter i norsk demokrati og større avstand mellom borgere og representanter.
Jeg slutter meg til dem som vil ha flere og mindre kommuner. Jeg ville avvikle fylkeskommunen. Jeg ville gi kommunevalgene større viktighet ved å ha indirekte valg til fylkes- eller regionting. Jeg ville at disse skulle velges av og blant valgte representanter til kommunestyrene.
Her må utfordringen gå til Kommunenes Sentralforbund, til å sette det kommunale demokratiet på dagsorden. I Storbritannia, hvor jeg bor, ligger det kommunale demokratiet i grus, i praksis avviklet på grunn av kommunalt vanstyre og statlig overmakt. Ved siste kommunevalg i England og Wales, i juni 1999, var valgdeltagelsen 27 prosent. Vi er på vei dit også i Norge.
Internasjonalt demokrati. Må demokratiet gjøres internasjonalt om det skal bevare sin relevant? Det synes å være enighet om at vi har et demokratisk underskudd i en verden av global økonomi og nasjonal politikk. Makten sitter utenfor det området som politikken når. Nok skal vi være varsomme med slagordet 'globalisering'. Mye er ved det gamle: investeringer på tvers av grenser, arbeid på tvers av grenser, nasjonal avhengighet av internasjonal handel. Men når det gjelder selve kapitalen - og derved makten - lever vi i en ny verden hvor kombinasjonen av elektronisk teknologi og internasjonal avregulering har skapt en sann verdenskapitalisme.
Denne kapitalismen er kraftfull og produktiv, men også vilkårlig. I en verden som flyter av velstand, lever en stor del av befolkningen i unødvendig fattigdom. Den internasjonale finansverden trenger standarder slik at det ikke skal være mulig for dem som er uten skrupler å få overtaket og bestemme spillets regler - det være seg aktører på spekulasjonstokt eller land som gjør seg til skatteparadis og undergraver internasjonal økonomisk moral. Behovet for standarder er for lengst akseptert i nasjonale økonomier, men vi har ennå ikke en tilsvarende forståelse i internasjonal økonomi.
Den gode nyheten er at det ikke ville være vanskelig å få etablert standarder om vi forsto og aksepterte nødvendigheten. Vi trenger ikke nødvendigvis nye og kompliserte politiske ordninger. For mange formål ville det være tilstrekkelig at noen land, de økonomisk sterkeste, snakket sammen og ble enige om noen enkle regler som de så påtvinger andre. For andre formål ville det være tilstrekkelig med fortsatt og eventuelt utvidet internasjonalt samarbeid i vante former.
Den dårlige nyheten er at viljen mangler. Skal de gamle metodene gjøre jobben, må de sterkeste land - det vil i praksis si USA - gå foran. Det gjør de ofte ikke. Og når de går foran, er det ikke alltid i riktig retning. Trolig gjelder det internasjonalt, som vi har erfart nasjonalt, at en kapitalisme med menneskelig ansikt forutsetter makt til de svake, det vil si demokratisering. Dessuten er det lite tiltrekkende at vi skulle ha kjempet oss til demokrati nasjonalt for så å se det forvitre i en udemokratisk internasjonal orden hvor de sterke bestemmer. Om vi tror på demokratiet, og om vi ser økonomisk makt gli ut av demokratiets hender, må vi spørre hvordan vi skal klare å forfølge den makten med demokratisk motmakt.
Denne diskusjonen hindres av vanetenkning. Mange vil instinktivt tro at nasjonalt demokrati beskyttes om det skjermes mot internasjonal innflytelse. Man vil tro at det nasjonale demokratiet svekkes i det øyeblikket og like meget som det gir fra seg innflytelse til internasjonale organer. Dette er feil. Økonomisk makt er blitt internasjonal; det er det ikke noe a gjøre med. Om ikke demokratiet forfølger den makten, blir det lite igjen av demokratisk motmakt. Det nasjonale demokratiet blir irrelevant fordi det ikke rører ved makten der den sitter. Dette er i ferd med å skje, og dette er grunnen til at borgerne legger mindre vekt på å delta i demokratiet og at færre bryr seg om å stemme. De vet at stemmeseddelen er i ferd med å miste kontakten med makten der den sitter, og at det de stemmer på mer og mer er symbolsk og mindre og mindre er makt.
I Norge er vi sterkt belastet med Europa-kompleks. Så langt har den oppfatningen vunnet at norsk demokrati beskyttes ved å skjermes mot internasjonal innflytelse. Sikkert kan Norge klare seg uten å være med i EU, men den ideen som ligger til grunn er feilstått og farlig, nemlig at vi beskytter norsk demokrati ved å tviholde på dets forankring i nasjonalstaten.
Viser den europeiske modellen vei mot internasjonalisering av demokratiet? Nå er det vel ikke helt klart hva denne modellen er, men noen ser for seg en utvikling mot fullt utviklede politiske institusjoner på europeisk nivå - parlament, regjering, domstol - med demokratiet inn gjennom direkte valg til Europa Parlamentet. Denne modellen fikk et alvorlig skudd for baugen i europavalget sist vår. Ikke bare var valgdeltagelsen katastrofal lav, f.eks. 23 prosent i Storbritannia, men siden siste valg, mens europeisk integrasjon var fordypet, gikk valgdeltagelsen tilbake.
Problemet med den europeiske modellen, sett med borgernes øyne, er at den har som konsekvens en svekkelse av landenes egne nasjonalforsamlinger og derved av demokratiets relevans nasjonalt. Borgerne plasserer sin lojalitet der de ser at deres sikkerhet og frihet har beskyttelse, og det er i nasjonalstaten. I Europa er det for mye som skiller - historie, kultur, livsstil, språk - til at vi kan se for oss en europeisk demos, et følelsesfellesskap, som kan være grunnlag for demokratisk styre. Derfor ser vi ingen samling om den europeiske modellen, men strid og polarisering. Om denne modellen har tvilsom relevans i Europa, er den naturligvis ennå mer tvilsom som grunnlag for global demokratisk makt.
Det synes hverken ønskelig eller realistisk å se for seg overnasjonale politiske maktorganer med demokratiske forankring gjennom direkte valg. En alternativ modell kunne være å sikre den demokratiske forankringen gjennom, og ikke ved siden av, nasjonale parlamenter. Dette skulle kunne samle dem som legger vekt på behovet for overnasjonal autoritet og dem som legger vekt på de nasjonale parlamenters autoritet. I Europa, for eksempel, kunne Europaparlamentet velges av og blant medlemmene i de nasjonale parlamentene slik at de kunne tjenestegjøre samtidig i Europa og nasjonalt. Dette kunne gi et effektivt europaparlament og samtidig bidra til å styrke, snarer enn å svekke, de nasjonale parlamentene. De nasjonale valg ville øke i relevans i borgernes øyne fordi en direkte forbindelse ville knyttes mellom deres stemmeseddel og politisk regulering av internasjonale maktforhold. Dette er en modell som kunne brukes for å gi også globale institusjoner demokratisk forankring, for eksempel for miljøreguleringer, for regulering av arbeideres rettigheter og arbeidsforhold, for finanslivet, muligens for internasjonale fredsbevarende styrker, muligens for økonomisk virksomhet i verdensrommet, og kanskje for FN selv.
Partiene. Hva skal vi gjøre med de politiske partiene? Hva skal de gjøre med seg selv? De regisserer politikken som show, blir det sagt. De er ute av kontakt med sin samtid, blir det sagt, og dårlige til å målbære folks interesser. Det er ikke vanskelig å kjenne seg igjen i dette. Mange av oss som er interessert i politikk, er lite interessert i partipolitikk. En venn av meg var på vei til nominering på sikker plass til Stortinget inntil han på et valgmøte plutselig opplevde hele diskusjonen som kunstig, som en forestilling, som teater for publikum. Han hoppet av og ga opp politikken.
Hvis det er slik at partiene oppleves av borgerne som snarere å stå i veien for enn å oppmuntre politisk engasjement, må vi be dem gå i seg selv. Partiene er mektige organisasjoner som, som alle organisasjoner, gjør det de kan for å beskytte seg selv. Men hvis partiene er i ferd med å bli akterutseilt i forhold til borgernes samfunnsengasjement, må vi utfordre dem. Hva skal vi med så menge partier som vi har, to på hver fløy og tre i midten? Det er i alle fall ikke av hensyn til demokratiets livskraft at vi trenger så mange partier. I lokalpolitikken, hva skal vi med partier overhode? Ville det ikke styrke det lokale demokratiet om det var mulig for foreningslivet, som tiltrekker seg borgernes engasjement, å være kanal for politisk deltagelse og valg?
Partisystemet bestemmes til dels av valgordningen. Vår valgordning med forholdstallsvalg gir godt rom for småpartier. Er dette formålstjenlig for et livskraftig demokrati? Går det ut over styringseffektivitet? Blir det svake regjeringer og direkte styring fra Stortinget. Så kaster Stortinget bort tid og energi på dag-til-dag politikk, og ingen har overskudd til å se ut over hverdagen og bekymre seg for de store spørsmål og de lange linjer. En valgordning med forholdstallsvalg gir partiene full kontroll med nominasjonene og med koalisjonsdannelsene etter valgene. Velgerne har lite å si. De har ingen innflytelse over personvalget. Koalisjonsdannelsene etter valget kan godt gå på tvers av valgresultatet. Ved siste stortingsvalg tapte Senterpartiet valget, men vant regjeringsmakten. Ved siste kommunevalg tapte Arbeiderpartiet valget, men vant kampen om ordførerjobbene. Slik skal det ikke vare i et demokrati. Når velgerne straffer et parti, skal det tape og ikke høste gevinst.
Alternativet til forholdstallsvalg er flertallsvalg. Den valgordningen har sine egen problemer, men har også fordeler, særlig ved å skape større nærhet mellom velgere og representanter og ved å gi velgerne mer innflytelse over personvalget og kontroll over valgutfallet. Vi bør overveie flertallsvalg i Norge, eventuelt en kombinasjon av forholdstallsvalg og flertallsvalg. Vi bør reflektere over og diskutere saken. Partiene vil sette seg imot, men de bør utfordres. Det er mange alternativer å vurdere, for eksempel kombinasjoner av flertallsvalg og forholdstallsvalg.
Hvis borgerne kjenner seg fremmede overfor politikken, bør vi kanskje vurdere andre måter å gi borgerne mer de skulle ha sagt. En side ved profesjonalisering av partipolitikken er at grasrotsengasjement, sett fra partienes side, blir unødvendig og forstyrrende. Der politikken foregår gjennom reklame og fjernsyn, har partiene simpelthen ikke bruk for trofaste slitere i nabolagene og lokalsamfunn. Snarere er slike folk grus i maskineriet som kan finne på hva som helst og forstyrre partistrategenes opplegg. Dette har sammenheng med det tiltagende pengeveldet i politikken (og den da uunngåelige korrupsjon), mindre utviklet i Norge enn i enkelte andre land, men godt under veis også her.
Pengeveldet truer demokratiet. Det plasserer makt hos dem som har penger og dem som kan skaffe seg penger, og kobler vanlige borgere ut. Det finnes en enkel måte å få kontroll med pengeveldet og samtidig gi borgerne makt i forhold til partiapparatene. La borgerne kontrollere pengene! Det kunne gjøres slik: Det settes en øvre grense for hvor mye penger partiene har lov å bruke i valgkamp. Dette omregnes til et totalbudsjett. Dette budsjettet bevilges av Stortinget og fordeles til borgerne som kuponger som det så er opp til dem å gi videre til partier, organisasjoner eller politikere. All annen valgkampfinansiering ville være å betrakte som korrupsjon. Derved ville borgerne bli, som de skal være, partiene og sine politikeres mestre, og partiene ville måtte lytte til borgernes interesser og ønskemål.
Media. Hva skal vi gjøre med media? Det er alltid feil å skjære alle media over en kam. Likevel skal ikke mediafolk av denne grunn kunne unndra seg innsyn i og diskusjon av sin virksomhet.
Det er ustemning i norsk demokrati mellom borgere og media. Dette berører ikke alle typer media. Det berører ikke lokalpressen. Det ser heller ikke ut i nevneverdig grad til å berøre radio og fjernsyn, merkelig nok kanskje siden dette er de politisk sett mest kraftfulle media. Derimot ser det ut til å berøre den nasjonale pressen.
Hva er problemet? Er det at tabloidavisene driver brutal journalistikk? I så fall tror jeg vi skal svelge vår ergrelse. Her snakker jeg ut fra britisk erfaring hvor det nettopp er kombinasjonen av gode kvalitetsaviser og brutale tabloider som gjør pressen så god som den er. Også i Norge har vi den kombinasjonen. De som blir tabloidenes offre liker det dårlig, forståelig nok, men det ville bli en svakere presse om tabloidene forsvant. I et livskraftig demokrati er det ikke nok med kvalitetsaviser. Noen må også stå for nødvendig muckraking.
Jeg tror problemet er et annet og at det berører kvalitetsavisene mer enn tabloidene. Avisene har måttet tilpasse seg radio og fjernsyn. Vanlig nyhetsstoff er nå av liten verdi for en avis. Nyhetene er kjent når leseren får sin morgenavis eller kjøper med seg en tabloid på vei til jobben. Avisene må ha noe annet å by på. De må grave opp egne nyheter selv, 'eksklusivt'. I den politiske journalistikken byr de på kommentar fremfor reportasje. Dette er vanskelige former for journalistikk.
Hva er riktig balanse mellom beskrivende og analyserende eller kommenterende journalistikk? Når vanlig nyhetsstoff betyr lite, har vanlig beskrivende journalistikk liten prestisje. Rent beskrivende journalistikk er naturligvis kjedelig, men analyser og kommentarer uten skikkelig beskrivelse er manipulasjon. Svekkes den journalistiske respekt for fakta og sannhet? Er det gamle fyndordet blant garvede journalister om ikke å sjekke i hjel en god historie opphøyet fra kynisme til norm?
Når det er analyser og kommentarer som teller, må journalistene produsere analyser og kommentarer. Når det er eksklusive nyheter som teller, må journalistene finne eksklusive nyheter. Hva så med kildene; er de solide? Hvilken innsikt og informasjon har journalisten å bygge på i sine analyser? Hva er redaksjonenes motiver for sine kommentarer? Her kan det være kort vei fra eksklusive nyheter til oppdiktede nyheter, fra analyse til spekulasjon, fra kommentar til manipulasjon. I pressen ser vi mye av historier uten kilder, eller med påståtte fortrolige kilder. Vi ser redaktører som driver politikk - noen ganger tilsynelatende for å utøve makt mer enn å støtte en flagget politisk kurs. Vi ser at avisene skaper historier som de kjører videre med referanse til hverandre og som ikke har noe liv utenfor avisoppslagene selv. Vi ser kjappe oppslag og spekulasjoner som ikke har annet grunnlag enn at avisen har sitt på det tørre ved å kunne henvise til at spekulasjonen tidligere har vært nevnt i en annen avis (kall det 'Monica Lewinsky syndromet'). Vi ser at grensen blir borte mellom reportasje og kommentar. Vi som driver samfunnsforskning vet at det er et veldig skritt å gå fra beskrivelse til årsaksanalyse; i pressen går det lett. Men hva vet journalistene om de kompliserte årsaksanalysene de lettvint strør om seg?
Leserne har problemer med moderne journalistikk. De vet ikke hva de står overfor: reportasje eller kommentar, sannhet eller dikt, nyheter med eller uten kilde? Hva vet en skriveknekt som sitter i en redaksjon og stirrer ut i luften, eller tar noen telefoner, om det maktspillet han kommenterer bak børsens bevegelser? Ingen ting, kan man mistenke; han bare later som. Og leserene vet ikke hva som er sant og har ingen mulighet for å kontrollere det. De vet ikke om de kan stole på det som står i avisene.
Forfatningen. Hva skal vi gjøre med Grunnloven? Vår Grunnlov er et rotete sammensurium av stort og smått som kan skape sjelsuro hos et ordensmenneske. Men det kan vi leve med. Det er ingen presserende oppgave i seg selv å skape orden i Grunnloven. Spørsmålet er om den gjør jobben.
En god grunnlov skal gjøre tre ting. Den skal, for det første, trygge borgernes sivile rettigheter. Den skal fastslå hvert menneskes like rett til verdighet og frihet og gi disse rettighetene utvetydig beskyttelse. I et flerreligiøst og flerkulturelt samfunn, som Norge nå er, skal den i særdeleshet trygge minoritetenes rettigheter. I forlengelsen skal den også bestemme borgernes grunnleggende plikter.
Grunnloven skal, for det andre, gi styringsregler til beskyttelse av demokratiet, holde statsmakten under kontroll og trygger borgerne mot despoti, herunder mykt despoti. Den skal gi selve forfatningen beskyttelse slik at den ikke kan misbrukes eller manipuleres av tilfeldige regjeringer eller flertall i Stortinget.
For det tredje skal Grunnloven gi fortolkning og inspirasjon til grunnleggende felles verdier og normer for nasjonens samliv.
Intet av dette gjør den norske Grunnloven særlig bra. Menneskerettighetene i moderne definisjon gis nå gyldighet i norsk lov, men ikke grunnlovsbeskyttelse. Minoriteters rettigheter er ikke trygget. Det er en vederstyggelighet at vi i det flerreligiøse Norge har en Grunnlovsfestet statskirkeordning som diskriminerer medlemmene i mindre trossamfunn i fri og like religionsutøvelse.
Til illustrasjon av Grunnloves svakhet i å trygge minoriteters rettigheter, ta den såkalte 'Sameparagrafen', §110(a): 'Det paaligger Statens Myndigheter at lægge Forholdene til Rette for at den samiske folkegruppe kan sikre og udvikle sit Sprog, sin Kultur og sit Samfundsliv.' Denne paragrafen kom inn i grunnloven i 1988. Det var en historisk viktig begivenhet og en sterk markering av den forbedrede rettsstilling for samene i Norge. Slik oppleves også paragrafen med rette hos samefolket selv. Likevel er det en ytterst svak paragraf. Den gir ikke samene rettigheter - ingen rett til å utøve noe som helst - og pålegger ikke staten noen konkrete plikter. Samene figurerer utelukkende som et kollektiv; ingen same, ingen person, har ved denne paragrafen noen rett. Den ligger i etterkant av gjengs teori om menneskerettigheter, hvor rettigheter er og oppfattes som personlige. For eksempel er FNs barnekonvensjon en konvensjon om barnets rettigheter og ikke - analogt med 'den samiske folkegruppe' - om barns eller barnas rettigheter.
Grunnloven er så godt som irrelevant hva gjelder styringsregler i norsk demokrati: det som stå gjelder ikke, og det som gjelder er i strid med det som står. Grunnloven ble skrevet i en annen verden enn vår - en før-kapitalistisk verden, en før-internasjonal verden, en verden uten velferdsstat, en verden uten anerkjente minoriteter. For vår verden, med vår veldige statsmakt, trenger vi regler om maktfordeling mellom styringsorganer: lokale, nasjonale og overnasjonale. Om det skulle være slik at det lokale selvstyre forvitrer og at staten blir stående egenmektig uten konkurrerende makt i kommunene eller andre lokale enheter, og om vi skulle se dette som en farlig glidning mot mykt despoti, ville vi da kunne mobilisere Grunnloven til beskyttelse? Neppe. Vi trenger styringsregler for standarder i moderne kapitalisme. Vi trenger regler for borgernes sosiale rettigheter og deres medfølgende sosiale plikter.
Endelig er Grunnloven foreldet som inspirasjon for verdier og normer. Den samfunnsborger som beskrives i grunnloven er undersåte mer enn citizen. Grunnloven beskriver ikke en forfatning bygget rundt det frie, selvstendige, myndige og fornuftige mennesket. Den beskriver ikke et samfunn bestående av en mangfoldighet av mennesker og grupper med ulike religioner, kulturelle identiteter og livsformer, og ikke et samfunn åpent mot verden med både innvandring og utvandring. Grunnloven gir ikke moderne borgere veiledning i det moderne borgerskapet, eller om rettigheter, plikter og forventninger i et moderne og pluralistisk samfunn.
Det er sikkert ikke nødvendig å gå til Grunnloven for å utbedre enhver svakhet i norsk forfatning. Minoriteters rettigheter kan sikres i vanlig lov. Det kan også demokratiske styringsregler. Verdier og normer kan dyrkes på andre måter. Men jo mer vi gjør av de facto endringer i forfatningen uten å justere Grunnloven, jo større blir avstanden mellom Grunnlov og forfatning, og jo mer blir Grunnloven et festskrift for bruk utelukkende på 17. mai. Hvis vi mener at Grunnloven skal være mer enn et festskrift, at dens oppgave er å gi rettigheter og styringsregler bindende beskyttelse og grunnleggende verdier autoritet, og at norsk demokratiet trenger en Grunnloven som gjør dette, er det nå trolig nødvendig å sette til side vår grunnlovskonservatisme og ta fatt i selve Grunnloven for å redusere avstanden mellom skreven lov og faktisk forfatning.
[Innhold] [Søke] [Diskutere] [Neste>
