Temaet for denne rapporten er bruken av lokale særavtaler i norske kommuner og fylkeskommuner. Vi har undersøkt hvor mange lokale særavtaler kommuner og fylkeskommuner har, hvor disse er hjemlet, hvilke tema som reguleres, og hva som kjennetegner kommunenes arbeid med og vurderinger av slike avtaler. Datagrunnlaget er kvalitative intervjuer i 55 kommuner og fylkeskommuner samt gjennomgang av de lokale særavtalene som disse kommunene og fylkeskommunene har inngått. KS er oppdragsgiver for rapporten.
I denne rapporten ser vi på bruken av lokale særavtaler i et utvalg av norske primærkommuner og fylkeskommuner. Lokale særavtaler er tariffavtaler som inngås mellom kommunen eller fylkeskommunen på den ene siden og en arbeidstakerorganisasjons lokale ledd på den andre siden. Disse avtalene kan ikke stride mot det sentrale avtaleverket inngått mellom KS og forbundene. Ikke alle avtaler eller protokoller som inngås av partene lokalt, er særavtaler. Avgjørende for klassifiseringen er om de oppfyller arbeidstvistlovens definisjon av hva som er en tariffavtale, se § 1 bokstav e. Ut fra vårt datamateriale, er det vanskelig å foreta en endelig vurdering av om avtalene faktisk er særavtaler, og vi har i stor grad basert oss på kommunenes egen klassifisering.
Rapporten bygger på kvalitative intervjuer med kommuner og fylkeskommuner. I tillegg har vi studert og systematisert særavtaler tilsendt fra informantene sammen med særavtaler som ligger åpent tilgjengelig på kommunenes hjemmesider.
Fra de 59 kommunene som er inkludert i vårt datamateriale, har vi totalt fått tilgang til informasjon om 367 særavtaler. Vi ser her bort fra lokale særavtaler med hjemmel i sentral særavtale. Det har ikke i alle tilfeller vært mulig med sikkerhet å fastslå om avtaler og protokoller faktisk er særavtaler, derfor er vår opptelling delvis basert på skjønn ut fra avtalenes utforming og hva informantene klassifiserer dem som. Det varierer fra kommune til kommune hvor mange særavtaler som er inngått. Det mest vanlige er å ha mellom én og fem særavtaler, noe 32 av kommunene hadde. Åtte kommuner hadde ingen særavtaler, mens 19 kommuner hadde seks særavtaler eller flere. Hvor mange avtaler kommunene har, sier ikke nødvendigvis noe om hvor mange ulike tema som reguleres. Noen kommuner har for eksempel regulert flere tema i samme særavtale, mens andre har regulert samme tema i flere særavtaler, for eksempel én avtale for hver enhet.
I mange av avtalene er det ikke oppgitt hjemmel til hvilken bestemmelse i det sentrale avtaleverket særavtalene bygger på. Det gjelder for 159 avtaler. Dernest er det 74 avtaler som er hjemlet i hovedavtalen § 4-5. Dette er en bestemmelse som fastsetter når en særavtale kan inngås. Den store andelen som mangler hjemmel, kan tyde på at de temaene som er regulert, ikke er knyttet til en særlig hjemmel i hovedtariffavtalen, eller at partene ikke har ansett det som nødvendig eller tenkt på å knytte særavtalen til en spesifikk hjemmel. Mange av avtalene er hjemlet i bestemmelser i hovedtariffavtalen som ikke gir hjemmel for å inngå særavtaler.15 av avtalene er hjemlet i hovedavtalen § 4-6 som gir de lokale parter anledning til å inngå forsøksordninger som fraviker det sentrale avtaleverket. I overkant av 40 avtaler er knyttet til hovedtariffavtalen kapittel 4 eller underliggende bestemmelser. Foruten det sentrale lønnsregulativet regulerer kapitlet lokale forhandlinger med mer. Mange av kommunene har signert protokoller eller inngått avtaler i forbindelse med disse forhandlingene, som ikke klassifiserer til å være særavtaler. Etter vår vurdering er det imidlertid flere av protokollene og avtalene som framstår som særavtaler.
Vi har sett på hvilke tema som reguleres av lokale særavtaler. Her har vi tatt utgangspunkt i de avtalene og protokollene som er tilsendt i forbindelse med våre intervjuer. Gjennomgangen viser at flertallet av de lokale særavtalene er konsentrert om kjente tema i tariffsammenheng. Det er lite som tyder på et frislipp i betydningen at kommuner og fylkeskommuner – og deres motparter på arbeidstakersiden – bryter ny grunn ved å regulere saksfelt som tidligere har vært uregulert.
Undersøkelsen viser at kommunene i hovedsak har et pragmatisk forhold til å inngå lokale særavtaler. Omfanget av avtaler er i mange tilfeller relativt begrenset og synes ikke å ha stor betydning i den daglige drift i form av at de diskuteres eller på andre måter kommer på dagsordenen. Kommunene understreker at de ikke ønsker flere særavtaler enn nødvendig. Det vises likevel til at man har behov for lokal tilpassing på enkelte områder, og at det da er hensiktsmessig å ha denne muligheten.