Publikasjoner

Rapportsøk

Seinkarrierer
Arbeid og pensjonering i privat sektor etter pensjonsreformen

Tove Midtsundstad

Fafo-rapport 2022:10

Last ned nettutgave

Forskningstema: Pensjon, Seniorpolitikk

Prosjekt: Sliterproblematikk og seinkarrierer

Forskere på Fafo: Tove Midtsundstad

Rapporten gir en bred oversikt over pensjoneringsadferd og arbeidstilpasning etter fylte 60 år i privat sektor. I undersøkelsen sammenlignes adferd før og etter pensjonsreformen, og vi spør:

  • Hvordan ser de typiske seinkarrierene ut i dag, og hvordan avviker disse fra tidligere typiske karriereløp?
  • I hvilken grad og for hvem medfører tilpasningene skifte av arbeidsgiver og jobb?
  • Hva påvirker pensjoneringsadferden? Hva kan enten direkte eller indirekte relateres til pensjonssystemet, og hva kan relateres til andre forhold?
  • Hvordan vurderes pensjonen av dem som har gått av og kun lever på pensjonsinntektene?

Datagrunnlaget er en surveyundersøkelse blant fem kohorter arbeidstakere og pensjonister i privat sektor født i 1947, 1950, 1952, 1954 og 1957. Undersøkelsen ble gjennomført vinteren 2021 og omfatter 2500 personer, 500 i hver kohort. Alle som deltok i undersøkelsen, var yrkesaktive som 60-åringer og ble intervjuet da de var mellom 63 og 74 år og fortsatt yrkesaktive eller pensjonert.

 

Utgitt: 2022 Id-nr.: 20812

Sammendrag

Rapporten gir en bred oversikt over pensjoneringsadferd og arbeidstilpasning etter fylte 60 år for ulike grupper av arbeidstakere.Hensikten er å gi et nyansert bilde av hvilke årsaker som ligger bak de valgene den enkelte gjør i seinkarrieren, ved å spørre dem det gjelder. De spørsmålene rapporten tar sikte på å belyse, er blant andre:

  • Hvordan ser de typiske seinkarrierene ut i dag, og hvordan avviker disse fra tidligere typiske karriereløp?
  • I hvilken grad og for hvem medfører tilpasningene skifte av arbeidsgiver og yrke / type jobb?
  • Hva påvirker pensjoneringsadferden? Hva kan enten direkte eller indirekte relateres til pensjonssystemet, og hva kan relateres til andre forhold?
  • Hvordan vurderes pensjonen (økonomien) av dem som helt har sluttet å jobbe (gått av) og kun lever på pensjonsinntektene?

Problemstillingene belyses ved hjelp av data fra en surveyundersøkelse blant fem kohorter arbeidstakere og pensjonister i privat sektor født i henholdsvis 1947, 1950, 1952, 1954 og 1957. Undersøkelsen ble gjennomført vinteren 2021 og omfatter 2500 personer, 500 i hver kohort. Alle som deltok i undersøkelsen, var yrkesaktive som 60-åringer og ble intervjuet da de var mellom 63 og 74 år og fortsatt yrkesaktive eller pensjonert.

Tilpasninger i seinkarrieren

Med seinkarrieren menes yrkeskarrieren etter den alder hvor en har rett til å ta ut pensjon. I Norge vil det si etter fylte 62 år. En seinkarriere kan innebære at en fortsetter i samme jobb på fulltid eller redusert tid, i kombinasjon med pensjon eller uten pensjon, at en skifter til en annen jobb, fast eller midlertidig, hos samme eller en annen virksomhet, at en blir selvstendig næringsdrivende, eller at en blir såkalt løsarbeider, hvor en jobber når en får et tilbud/oppdrag og selv ønsker det.

Flere jobber til en høyere alder

Som ulike registerbaserte analyser har vist, velger færre å gå av som 62- og 63-åringer etter enn før pensjonsreformen. Den største endringen finner en i andelen som velger å kombinere arbeid og pensjon. Den har økt betydelig. Det samme gjenfinnes i vårt surveymateriale. Det betyr likevel ikke at flertallet kombinerer pensjonsuttak med redusert arbeidsinnsats. I vårt utvalg er det bare én av fire som jobber færre enn 30 timer per uke når de er under 67 år. Resten fortsetter som før selv om de har tatt ut pensjon.

Lønnstakere går av, de selvstendige fortsetter

En stor andel av de sysselsatte over 60, og særlig over 67 år, er selvstendig næringsdrivende. At flere er selvstendige næringsdrivende, betyr ikke at det er vanlig å skifte fra å være ansatt til å bli selvstendig i 60-årene. Det vanlige er å fortsette i arbeid utover 67 år, og endog etter 70 år, om en i utgangspunktet er selvstendig og har vært det fra lenge før fylte 60 og endog 50 år.

Færre fast ansatte med fulltids stilling etter fylte 67 år

Ser vi nærmere på deres arbeidstilknytning, ansettelsesvilkår og arbeidstidsordning, viser undersøkelsen at det er store forskjeller etter alder. Andelen som er midlertidig ansatt eller har en «løsere» arbeidstilknytning, er liten for yrkesaktive mellom 62 og 67 år. Andelen som trapper ned eller velger en løsere arbeidsmarkedstilknytning, øker primært etter passerte 67 år, og særlig etter fylte 70 år, hvor nesten halvparten jobber kort deltid eller har en løs tiknytning til arbeidslivet.

Få skifter jobb – og jobbskiftet er som regel ufrivillig

Generelt er det få seniorer som skifter stilling/yrke og/eller arbeidsgiver tidlig i 60-årene, og gjør de det, skyldes det i de fleste tilfeller nedbemanninger eller nedleggelse av tidligere arbeidsplass. For hovedandelen synes dermed jobbskifter å være ufrivillige, selv om noen også oppgir at de byttet jobb fordi de flyttet, ikke ønsket å pendle eller ville ha en jobb med større frihet og mindre ansvar eller en jobb som i større grad gjorde det mulig å styre når og hvor mye de ville jobbe. Noen få viste også til at de hadde måttet forlate den tidligere stillingen på grunn av den bedriftsinterne aldersgrensen.

Mange kombinerer arbeid og pensjon

Etter omlegging av pensjonssystemet har en stor del valgt å ta ut pensjon tidlig, selv om de fortsetter i arbeid. I 1950-kohorten gjaldt dette dobbelt så mange som i 1947-kohorten. Mens nærmere tre av ti fortsatte i arbeid etter tidlig pensjonsuttak i 1947-kohorten, gjaldt det seks av ti i 1950-kohorten. De som kombinerer arbeid og pensjon etter reformen, gjør det imidlertid over færre år enn tidligere. Det gjelder derfor primært de yngre seniorene, det vil si 62–65-åringene.

Gamle avgangsmønstre gjenfinnes, men er svekket

Det er fremdeles stor forskjell i avgangsmønster etter yrke og utdanning, ansiennitet, helse og arbeidsevne.

Forskjellene i yrkesgruppenes adferd er tydeligst ved fylte 62 år, hvor en langt større andel lavere funksjonærer, service- og omsorgsansatte (STYRK 4 og 5) og ansatte i tradisjonelle arbeideryrker (STYRK 6-9) enn ledere og akademikere (STYRK 1-3) velger å gå, om enn færre enn før reformen. Akademikere og ledere synes fortsatt i stor grad å vente med avgangen til de er 67 år. Etter den alder er yrkesaktiviteten ganske lik for henholdsvis ledere og akademikere og ansatte i tradisjonelle arbeideryrker, selv om andelene som deltar nå er høyere.

Når en starter i arbeidslivet, og hvor lenge en har jobbet som 62-åring, påvirker også avgangsmønsteret. Det ser en både hos før-reform-kullet og hos etter-reform-kullet født i 1950: De med lengst ansiennitet som 62-åringer går av tidligst, men i mindre grad etter enn før pensjonsreformen.

Det samme ser vi når det gjelder helse og arbeidsevne. Mens rundt halvparten av dem med helseproblemer og svært redusert arbeidsevne gikk av som 62-åringer eller tidligere i 1950-kullet (et av etter-reform-kullene), gjaldt det nærmere 70 prosent i 1947-kullet (før-reform-kullet). Den samme tendensen finner også for de øvrige etter-reform-kullene. Flere av dem med dårlig helse fortsetter derfor i arbeid nå enn tidligere. En nærmere analyse indikerer at mange av disse ikke har rett til AFP og dermed ikke tilfredsstiller kravene til tidlig pensjonsuttak. En langt større andel av dem med helseproblemer og svært redusert arbeidsevne enn dem uten helseproblemer og/eller redusert arbeidsevne oppgir også at de fortsatte i arbeid fordi de trengte arbeidsinntektene for å klare seg økonomisk.  I tillegg indikerer analysene at muligheten til å kombinere delpensjon og deltid og det å få arbeidsoppgavene og arbeidstempoet tilpasset egne behov kan ha en viss betydning, da flere av dem vektlegger dette som begrunnelse for å fortsette enn det enn finner blant dem uten helseproblemer /redusert arbeidsevne.

Før pensjonsreformen var AFP-rett det eneste som ga mulighet for tidlig uttak av pensjon, om en ikke hadde et yrke med særaldersgrense. Men også etter reformen har AFP betydning for tidligpensjonsmulighetene, da det øker sjansen for rett til tidlig uttak av pensjon. En ser da også at andelen som går av som 62-åringer, er noe høyere blant dem med rett til AFP enn dem uten AFP, selv om sammenhengen er svekket.

Færre yrkesaktive seniorer planlegger å jobbe til de er over 70

Mellom halvparten og tre fjerdedeler av de yrkesaktive seniorene har en klar formening om når de vil forlate arbeidslivet, og planene samsvarer i stor grad med det faktiske avgangsmønsteret hos de eldre kohortene. Svært mange av 63-åringene planla for eksempel å gå av som 65-åringer, noe som framstår som en ny trend, da flere i de eldre kohortene også har valgt det. Det er imidlertid færre av 63-åringene som ser for seg at de skal jobbe etter fylte 70 år, enn hva som faktisk var tilfelle i de eldre kohortene.

Planlagt avgangsalder varierer med yrkestilhørighet. Det er færre blant ledere og akademikere som planlegger å forlate arbeidslivet som 64- og 65-åringer, enn blant øvrige yrkeskategoriene. Det er også svært få i de tradisjonelle arbeideryrkene og nesten ingen blant lavere funksjonærer og service- og omsorgsansatte som ser for seg at de skal stå i jobb etter fylte 67 år. Bare en håndfull sier de ønsker å jobbe til langt opp i 70-årene.

Det er også tydelige kjønnsforskjeller i pensjoneringsplanene. Selv om flere kvinner enn menn har gått av før de runder 63 år, er det flere kvinner enn menn av dem som er igjen i arbeid, som har tenkt å vente litt med å gå av. De færreste både blant menn og kvinner har imidlertid planer om å jobbe etter fylte 70 år.

At færre planlegger å jobbe til høy alder, kan være et uttrykk for endrede preferanser hos yngre kohorter, men kan også skyldes at preferanser naturlig endrer seg med alderen. Men det kan også ha sammenheng med at det først og fremst er de som vil gå av tidlig, som har en klar pensjoneringsplan. Det kan selvfølgelig også skje uforutsette ting en ikke overskuer tidlig i 60-årene, knyttet til helse, økonomi, familie- og parforhold, som gjør at planene naturlig endres. Endrede forhold på arbeidsplassen, som ny ledelse, nedbemanninger og omstilling, vil i tillegg kunne bidra til at valget blir annerledes enn en først så for seg.

Hvordan har seniorene det på jobb?

De som velger å fortsette å jobbe i høy alder, er generelt svært fornøyd med arbeidssituasjonen og trives med det sosiale miljøet på arbeidsplassen. Litt overraskende er andelen som mener de får ekstra energi av å jobbe, høyest hos de eldste. Det betyr likevel ikke at det å jobbe i høy alder gir økt energi hos arbeidstakere flest, men trolig heller at de som får mer energi av å jobbe, er de som i første rekke fortsetter. Ulikheter i opplevd arbeidsmiljø og trivsel blant ansatte over 60 og 70 år, hvor de eldste synes å være mer fornøyde enn de yngste, skyldes nok derfor i stor grad seleksjon.

Verdsettes av nærmeste leder

Flere undersøkelser har vist viktigheten av å føle seg verdsatt om en skal velge å fortsette i jobb til høy alder. Det er da også 85–95 prosent av seniorene som har valgt å fortsette i arbeid, som rapporterer at nærmeste leder verdsetter dem. Andelen er lavest blant de yngste seniorene, 62–63-åringene, og høyest blant 66–69-åringene, før andelen igjen faller noe blant de over 70 år. Det kan indikere at det er de som føler seg verdsatt, som primært velger å bli i jobben.

Føler seg kompetente

Nesten alle de yrkesaktive seniorene mener at det er en fordel å være godt voksen og ha lang erfaring i den jobben de har. Det gjelder mellom 80 og 90 prosent. De fleste opplever heller ikke at deres kompetanse er utdatert. Det gjelder kun 15–25 prosent og er mer utbredt blant de yngste enn de aller eldste seniorene, mens det er motsatt for vurdering av fordelen av å ha lang erfaring. Som tidligere nevnt må nok disse forskjellene etter alder også i stor grad tilskrives seleksjon, det vil si at de som er mest tilfredse og opplever færrest begrensninger, er de som i første rekke fortsetter.

Kan oppleve arbeidet som stressende, men ikke fysisk tungt

Spør en de yrkesaktive seniorene om jobben er fysisk tung og/eller psykisk stressende, er det en langt større andel som sier de opplever jobbstress, enn at arbeidet er fysisk tungt. Andelen som opplever jobben som stressende, er også ganske lik på tvers av alder, selv om de aller yngste yrkesaktive noe oftere opplever jobbstress enn de eldre. Andelen som oppgir at de er psykisk utmattet etter jobb, er også høyest blant de yngste og de aller eldste.

Når det gjelder vurderingen av arbeidet som fysisk tungt, er situasjonen tilsvarende som for opplevelsen av jobbstress. Det er det flest av de yngste som rapporterer at arbeidet er fysisk tungt. Det er da også flere yngre enn eldre yrkesaktive seniorer som føler seg fysisk utmattet etter endt arbeidsdag. Det er også litt flere yngre enn eldre seniorer som føler at de ikke lenger mestrer kravene i jobben.

Mindre overskudd etter endt arbeidsdag

Selv om de fleste yrkesaktive seniorene i 60–70-årene trives på jobb og føler seg verdsatt, kompetente og oppdaterte, rapporterer mellom 30 og 50 prosent at de ikke orker å gjøre så mye som før etter endt arbeidsdag. Andelen som merker at overskuddet er noe redusert, er høyest blant de yngste og lavest blant 70–71-åringene. De som har opplevd at arbeidet tapper dem for energi og overskudd, har derfor antakelig alt gått av med pensjon før de fyller 70 år. Men forskjellen i opplevd overskudd kan også komme av at færre jobber fast og har en fulltidsstilling etter fylte 67 år og særlig 70 år. Svært mange i denne alderen jobber mindre enn 30 timer per uke, og har kun en midlertidig stilling, et verv eller jobber som ekstrahjelp, ringevikar, sesongarbeider e.l. De kan derfor i større grad velge å jobbe når de har lyst, og så mange timer de har overskudd til.

De som gikk av tidlig, opplevde jobben som mer belastende

At ulik vurdering av arbeidsmiljø og arbeidssituasjon etter alder kan ha sammenheng med seleksjon, understøttes også av de forskjellene en finner i vurdering av jobben mellom dem som gikk av tidlig, og dem som ble i jobbene. Selv om de aller fleste mente de var eller hadde vært særlig godt skikket for jobben, at de erfarte å bli satt pris på av nærmeste leder og opplevde det sosiale miljøet på arbeidsplassen som godt, var andelen som ga uttrykk for dette, høyere blant dem som hadde fortsatt, enn blant dem som hadde gått av.

De som hadde valgt å gå av, hadde også oftere hatt fysisk tunge jobber enn de som fortsatte. Flere av dem hadde følt at kompetansen begynte å bli utdatert, og at kravene i jobben ofte var større enn de mestret. Flere synes også å ha vært misfornøyd med lønna. Det var i tillegg få av dem som hadde opplevd at jobben ga dem ekstra energi. Sammenlignet med dem som fortsatte i jobben, hadde også flere av tidligpensjonistene følt seg fysisk utmattet etter endt arbeidsdag, og flere oppga at de ikke hadde orket å gjøre så mye som før når de var ferdig med arbeidet.

Ulike yrker – ulike belastninger

STAMIs arbeidsmiljøanalyser viser stor variasjon i eksponering for ulike potensielt skadelige arbeidsmiljøfaktorer mellom yrkesgrupper (STAMI 2021). Selv om det her benyttes en langt grovere yrkesinndeling og enklere arbeidsmiljøindikatorer, viser resultatene at seniorer i ulike yrker også opplever arbeidssituasjonen og arbeidsmiljøet forskjellig. Det er særlig markant med hensyn til hvor fysisk tungt arbeidet er eller oppleves å være, og om en kjenner seg fysisk utmattet etter endt arbeidsdag. Langt færre i leder- og akademikerstillinger rapporterer for eksempel at de har en fysisk tung jobb, at de føler seg fysisk utmattet og/eller ikke orker så mye etter endt arbeidsdag, enn lavere funksjonærer, service- og omsorgsansatte og ansatte i tradisjonelle arbeideryrker. Det er da også flere blant ledere og akademikere som opplever at jobben gir dem ekstra energi, enn det en finner i øvrige ansattgrupper.

Hvorfor går noen av tidlig?

Analysene viser at før-reform-kullet (født i 1947) og etter-reform-kullene (født i 1950, 1952, 1954 og 1957) vektlegger mange av de samme faktorene når de begrunner sin tidlige avgang, som behov for mer fritid, at helsa ikke lenger var så god, og at de følte seg slitne, at det var vanlig på bedriften å gå av så snart en har rett til det, at partneren var pensjonert eller snart skulle gå av, og/eller at arbeidet var fysisk og/eller psykisk belastende. Begrunnelsene er slik sett gjenkjennelige fra tidligere undersøkelser i privat sektor (Midtsundstad 2002).

Multivariate analyser viser også at sannsynligheten for å gå av tidlig (som 62-åring) øker om en har mange år i arbeid ved fylte 62 år, om en har helseproblemer som i stor grad går ut over arbeidsevnen, om en opplever arbeidet som stressende, og om en ikke opplever å få videre energi av jobben. I tillegg indikerer analysene at menn kan ha en noe høyere sannsynlighet for å gå av tidlig enn kvinner, og at de som føler at kompetansen begynner å bli utdatert, har en noe høyere sannsynlighet for tidligere avgang enn de som ikke opplever det slik. Disse to sistnevnte variablene er imidlertid ikke signifikante på 5-prosentnivå.

Ulike yrker – ulike begrunnelser

Ulike yrkesgrupper begrunner tidligpensjoneringen sin ulikt. Mens ansatte i tradisjonelle arbeideryrker i første rekke vektlegger arbeidsbelastninger og dårlig helse, vektlegger ledere og akademikere i større grad tap av jobbmotivasjon og et ønske om å gå av fordi partneren er pensjonist eller snart blir det. Også blant lavere funksjonærer, service- og omsorgsansatte er arbeidsbelastninger en viktig begrunnelse, men i mindre grad enn hos tradisjonelle arbeidergrupper. For dem er helseproblemer og slitenhet en langt viktigere begrunnelse, i tillegg til ønsket om å gå av fordi partneren er pensjonert. Disse forskjellene er også gjenkjennelige fra tilsvarende analyser av avgangen fra privat sektor i 2000 (Midtsundstad 2002). Et ønske om mer fritid vektlegges likevel av den største andelen i alle grupper. Bak et slikt utsagn kan det imidlertid også ligge et ønske om å slippe fra et belastende arbeid, fordi en har helseproblemer og er sliten, eller et ønske om mer tid sammen med en pensjonert ektefelle/partner.

For én av seks hadde det også stor betydning for avgangsbeslutningen at virksomheten de jobbet i, nedbemannet eller ble nedlagt. De mistet med andre ord jobben. Det gjaldt 12 prosent av lederne og akademikerne, 15 prosent av de lavere funksjonærene, service- og omsorgsansatte og 16 prosent i de tradisjonelle arbeideryrkene.

Kvinner påvirkes mer av forhold knyttet til privatsfæren og familien

Menn og kvinner begrunner tidligpensjonering ganske likt, med noen unntak. Begge kjønn legger for eksempel stor vekt på helseproblemer, selv om litt flere menn enn kvinner relaterer tidligpensjoneringen til et fysisk og psykisk belastende arbeid, og litt flere menn enn kvinner oppgir tap av interesse for jobben som en viktig grunn til avgangen.

Resultatene indikerer også at kvinner noe mer enn menn påvirkes av forhold og faktorer knyttet til privatliv og familie, da en større andel kvinner enn menn begrunner avgangen med at partneren alt er pensjonert, med omsorgsforpliktelser og med at de ikke lenger trengte inntektene fra arbeid. Sistnevnte indikere at familiens økonomi er like viktig eller viktigere for kvinners tilpasninger i seinkarrieren enn egen inntekt. Hele 43 prosent av kvinnene la også vekt på at de trengte mer fritid, mot 27 prosent blant menn. Det kan også være en form for familietilpasning, da mer fri gir mer tid til å ta seg av eller være sammen med familien/partneren.

Hvorfor fortsetter noen i arbeid?

Det flertallet av de yrkesaktive seniorene oppga som avgjørende for beslutningen om å fortsette i arbeid, er kjente faktorer som at «jobben fremdeles var interessant og givende», og at de «trivdes godt i lag med arbeidskameratene». Det gjaldt uavhengig av hvor gamle de var da de ble spurt, og hvor lenge de hadde jobbet etter fylte 62 år, og uavhengig kjønn og yrkeskategori. Det avgjørende for mange synes å være individuelle faktorer, som sterk jobbmotivasjon og interesse for det arbeidet de utfører, i kombinasjon med arbeidsmiljøfaktorer, som et godt sosialt arbeidsfellesskap. Begge faktorene indikerer at arbeidsglede, enten det knyttes til selve jobbinnholdet eller til det sosiale og kollegiale fellesskapet, er en særdeles viktig faktor for mange som fortsetter i jobb til en høy alder.

Mange la også vekt på at arbeidsgiver hadde behov for dem. Særlig tilla menn og ledere og akademikere dette stor betydning. Flere tidligere undersøkelser har også vist at det å oppleve å bli sett og etterspurt av arbeidsgiver og av ledere kan være viktig for den enkeltes beslutning om å fortsette.

Ikke overraskende er det å ha god helse en viktig forutsetning for mange av dem som velger å jobbe etter fylte 62 år. Helseproblemer er da også en av de aller viktigste årsakene til at mange arbeidstakere må legge inn årene tidligere enn de kanskje ønsker. Til tross for at helsa tillegges stor vekt, er det overraskende få som mener at eventuelle opplevde arbeidsbelastninger har hatt stor betydning. Det kan enten bety at arbeidet deres ikke er særlig belastende og derfor ikke vektlegges, eller at arbeidet er belastende, men at de har god helse og mestrer belastningene godt, eller at de rett og slett ikke har mulighet til å ta hensyn til eventuelle arbeidsbelastninger på grunn av andre, mer tvingende omstendigheter – som for eksempel økonomi.

Overraskende mange, sett i forhold til tidligere studier, la også vekt på at det var viktig at de hadde kunnet kombinere deltidsarbeid og pensjon, og at de hadde hatt mulighet til å tilpasse arbeidstida, arbeidstempoet og/eller arbeidsoppgavene til egne behov. Mange av de eldste yrkesaktive jobbet da også redusert tid og hadde valgt å gå over til midlertidige eller mindre forpliktende stillinger, ekstrajobber, et vikariat o.l.

Det var derimot overraskende få som sa de hadde valgt å jobbe lenger for å sikre seg en høyere pensjon. De økonomiske insentivene som er innbakt i pensjonsreformen, kan dermed synes å ha langt mindre å si for den enkeltes beslutning enn hva reformatorene kanskje kunne ønsket seg. En forklaring kan være manglende kunnskap om pensjonsreglene (Østhus 2019) eller at andre forhold, som inntektsbehov nå, til syvende og sist er det utslagsgivende.

En relativt stor andel oppgir også at de fortsatte i jobb fordi de trengte lønnsinntektene. Det gjelder flere kvinner enn menn og flere blant lavere funksjonærer, service- og omsorgsansatte enn ansatte i tradisjonelle arbeideryrker og ledere og akademikere. Det kan indikere at en relativt stor andel i dag ikke ser seg råd til å gå av tidlig. At det primært gjelder lavere funksjonærer, service- og omsorgsansatte, har nok sammenheng med at disse yrkesgruppene er kvinnedominert, og at kvinner oftere har lavere pensjonsopptjening og dermed ikke har råd og/eller rett til å gå av tidlig.

Overraskende få legger vekt på det å koordinere avgangen med ektefellen/samboeren, selv om over to av tre i utvalget er i et parforhold. Det er også relativt få som sier at vurderingen av mer eller mindre fritid er en viktig faktor bak beslutningen. Det er i tillegg få som tillegger arbeidsplassens pensjoneringskultur særlig vekt, det vil si hva kollegaene velger.

Ja, takk begge deler

Pensjonsreformen har gjort det enklere å kombinere arbeid og pensjon i seinkarrieren. Det er likevel få av dem som fortsetter etter å ha tatt ut pensjonen, som velger å redusere arbeidsinnsatsen. De fleste ønsker både-og, selv om det økonomisk og pensjonsmessig kunne ha vært lønnsomt for dem å vente med pensjonsuttaket, slik at de årlige pensjonsutbetalingene ble høyere når de først valgte å gå av.

Flertallet begrunner valget med at pensjonspengene er deres. De vil, med andre ord, ha hånd om pengene selv. På den måten sikrer de seg også at det er dem, og om de skulle falle fra tidlig, etterkommerne, som får glede av pengene. Drøyt halvparten vektlegger også det fine ved å kunne ha litt ekstra god økonomi før de slutter helt å jobbe og blir pensjonister. At det kan være viktig for en del, kom også fram i to kvalitative studier av seniorer i industrien og bussnæringen (Midtsundstad 2018; Midtsundstad & Bogen 2017). For arbeidstakere med lav inntekt vil den doble inntekten (pensjon pluss lønn) innebære at de, kanskje for første gang, har noen kroner igjen etter at de faste utgiftene er betalt. De får dermed økonomisk frihet til å unne seg en ekstra feriereise, en ny bil, hytte eller anledning til å gi barn og barnebarn en ekstra gave eller pengesum, noe de kanskje ikke hadde tidligere.

Når vi spør dem, oppgir likevel de aller fleste at de sparer pensjonspengene, enten direkte ved å sette dem i banken eller indirekte gjennom å betale ned på lån eller ved å investere i formuesoppbygging som oppussing av bolig og/eller kjøp av hytte o.l. Men det er også en god del som sier de har brukt noe av midlene på reiser, kjøp av bil, båt eller lignende. En del oppgir at de har gitt særlig barn, men også barnebarn, forskudd på arv.

Endringer i helse og økonomi etter pensjonering

Hvilken økonomi og helse en har i alderdommen, vil til en viss grad avhenge av de valg en gjør i 60-årene, både når det gjelder tidspunkt for uttak av pensjon, og hvor mye og hvor lenge en velger å jobbe. Som vist er valgene som foretas i seinkarrieren, svært ulike. Det samme gjelder den pensjonen en har rett på.

Tre av fire er fornøyd med økonomien som pensjonister

Det store flertallet av pensjonerte seniorer er fornøyd med sin økonomiske situasjon. Det gjelder tre av fire og flere menn enn kvinner. Én av ti pensjonister er likevel misfornøyde. Det gjelder flere kvinner enn menn og litt flere av dem som tok ut pensjonen og sluttet å jobbe som 62-åringer, enn dem som ventet noen år med å gå av. En betydelig andel av disse oppgir da også at de har en relativt lav pensjon: under 20 000 kroner utbetalt per måned etter skatt.

Tidligpensjonistene rapporterer oftere om bedret helse

Ser vi på hvordan helsa påvirkes av arbeidstilpasningene i seinkarrieren, indikerer svarene fra seniorene at det har begrenset betydning for flertallets helse, da de aller fleste ikke opplever at helsa har endret seg vesentlig fra fylte 62 år. Det gjelder både dem som gikk av tidlig, og dem som fortsatte å jobbe. Det er likevel slik at flere av dem som gikk av som 62-åringer, enn dem som valgte å fortsette, opplever at helsa har bedret seg etter fylte 62, mens noe færre av tidligpensjonistene enn av dem som fortsatt er yrkesaktive, har opplevd at helsa har forverret seg etter de fylte 62.