Nyheter

Portrett av Jon Erik Dølvik

Dolvik portrett balltegningMandag 22. oktober mottok Fafo-forsker Jon Erik Dølvik Eilert Sundts forskningspris. I den forbindelse har vi skrevet et portrettintervju om alt fra forskningen på arbeidslivet i Norden og EU til den uunngåelige fotballen.



* * *

Å drible på lag

Jon Erik Dølvik har vært en sentral formidler av det norske arbeidslivets problemer og muligheter. Likevel var det fotballens språk som skulle lede en sint urokråke over i samfunnsforskningens kjølige analyser.



Stig inn i en 150 år gammel murbygning. Opp to etasjer og nedover en korridor. Stopp foran en dør prydet med en lett bulkete fotball, tegnet av barnehender. Åpne døra og stig inn i et kontor. Hva vil du se?

Bortsett fra vinduet, hvor Grønland kirke fyller utsikten, og den obligatoriske PC-skjermen, vil de øvrige 360 grader være sterkt preget av bøker og øvrige trykksaker. I hyllene finner vi titler som Making solidarity work again og Trade unions in Europe.

Det er vel derfor ingen overraskelse at det er nettopp en forsker og sosiolog som vi finner i kontorstolen. Forskeren heter Jon Erik Dølvik. 63 år gammel. En nestor innen forskning på arbeidsliv og fagbevegelse, både nasjonalt og internasjonalt.

 

Hvorfor her nå?

Nei, visitten er ikke tilfeldig. Mandag 22. oktober mottar han Eilert Sundts forskningspris av Oslo Arbeidersamfunn.

– En pris fra Einar Gerhardsens gamle partilag – det var jo en kjempehyggelig overraskelse. Ingen tenker på å få pris for jobben sin, sier han, og legger til:

– Men det er jo for arbeidet jeg har bidratt til sammen med kollegene på Fafo og andre forskningsmiljø rundt i Norden og Europa. Som gammel fotballspiller vet jeg jo at du kan bidra vesentlig og utfolde deg individuelt kun i den grad du klarer å samhandle og få med resten av laget.

Begrunnelsen for prisen var særlig forskningen på det som kalles «den norske modellen». Vi skal komme tilbake til mer om både dette og stikkordene «kollektiv» og «fotballspiller». Men det første først.

Et flir bryter ut i kontorstolen når Dølvik skal oppsummere sin lange yrkeskarriere.

– Jeg har jo vært her fra begynnelsen. Om man hadde sagt den gang at denne institusjonen kommer til å bestå i fire tiår, ville jeg ikke tatt det alvorlig, sier han, med en gest rettet mot arbeidslokalet.

Vi åpner døra på gløtt til forsker Jon Erik Dølviks kontor

SLO RØTTER: Tidlig i karrieren flyttet Dølvik og Fafo en rekke ganger. Borggata har holdt stand som begges base i 25 år.


Bak maktens fasader

At han i dag skulle sitte her bak murveggene til forskningsinstituttet som skulle ende med navnet Fafo – med sitt navn på hundrevis av rapporter, artikler, utgreiinger og andre forskningsmessige produkter – nei, det ville nok ikke slått den unge masterstudenten da han banket på ei loftdør over Arbeidernes Bok- og Papirhandel på Youngstorget, en høstdag i 1982.

I avrundingen av studiene ble han del av LOs nye forskningsavdeling. Ironisk nok: Syttitallets radikaler – som gjennom verv i Sosialistisk Ungdom hadde bjeffet mot «makta», også den som lå i nevene på de to bautaene på Youngstorget, LO og Arbeiderpartiet – skulle nå forske på nettopp det han og kumpanene hadde kritisert som «toppfolkenes partnerskap».

– Å få jobbe med å studere arbeidslivet og hvordan partsforholdene fungerte ble en formativ opplevelse, både faglig og politisk. Selv om verdigrunnlaget mitt nok er omtrent det samme, har synet på hvordan man best kan forandre samfunnet endret seg en god del fra syttitallet til i dag, understreker 2018-versjonen.

Det var ikke småtterier å ta fatt på. Arbeiderbevegelsen og sosialdemokratiet var i krise. Markedstenkning hadde vind i seilene. Høyrebølgen bruset. Reagan og Thatcher. Spørsmålstegn ble satt ved velferdsstatens nytte og framtid. Kollektive avtaler ble sett på som antikvert og gammeldags.

Fafos unge forskere skulle skaffe kunnskap for å fornye arbeiderbevegelsens rolle i et samfunn i rask endring:

– Dette skilte oss fra mange tradisjonelle forskningsmiljø, der fokus lå på de svakeste gruppene – å påvise avmakt og elendighet. Aktørene vi forsket på kunne derimot ha makt til å påvirke samfunnsendringene. Og forskningen måtte være relevant.

Lydhør «jam»-tid

Navet i denne gründerperioden var Terje Rød Larsen og Gudmund Hernes. De var mindre opptatt av linjeorganisering enn «jam sessions» med visjonær høyttenkning, der veikartet ikke var pekt ut på forhånd.

– Et spennende sted å være og en fantastisk forlengelse av studietiden. Unge Fafo var ikke i nærheten av å være en institusjon slik som i dag, med avdelinger, forskningsområder og regulerende tariffavtaler. Vi begynte på bar bakke. Prosjektpenger måtte vi ut og hente inn selv. Det gjorde oss utadvendte og lydhøre for kunnskapsbehovene brukerne hadde, forteller han.

En så lettbeint stil og såpass uavklart organisatorisk forhold til fagbevegelsen kunne ikke vare i all evighet. Fafo ble i 1993 omgjort til en egen uavhengig stiftelse. Dølvik ble forskningsleder for arbeidslivsavdelingen.

– Under boligkrisa bevilget LO midler til å kjøpe og pusse opp eiendommen her i Borggata rimelig, etterfulgt av et «nå får dere klare dere på egen hånd». Det var et framsynt grep. LO forsto at de trengte uavhengig kunnskap for å utvikle arbeidslivspolitikken – og at forskningsinstitusjoner trenger organisatorisk armslag.

Tidlig stabsfotoUNG-FAFO: Dølvik var med på (det som etter hvert skulle hete) Fafo fra starten. Her er et tidlig foto etter flytting til Lilletorget, trolig fra 1984, hvor noen av Fafos første ansatte så vel som publikasjoner er samlet. En bebartet Dølvik nest lengst til høyre. Terje Rød-Larsen (med pekestokk) og Gudmund Hernes (første til høyre for plansjen) var de sentrale drivkreftene i denne perioden.



Lærkule-læra

Er man glad i kategorisering, kan man fint peke på en «dølviksk retorikk». Som regel er det ikke noe tvil om at det er han som holder en presentasjon. Digresjonene kommer løpende og lysark og forklaringer er gjerne krydret med ulike metaforer og andre språklige bilder.

Særlig ett metafor-univers går igjen, slik tegningen på døra var et varsel om: fotball.

Etter Fafo-virksomheten er det på den grønne gressmatta han har brukt mest engasjement og tankekraft. Dels som spiller på ulike nivåer, men også som trener for både godt voksne karer og ungjenter. Og selv om han nå har lagt fotballskoene på hylla og trenerfløyta … hvor enn den ender sine dager, har altså ikke de språklige bildene fulgt samme skjebne.

Yrkesløpet på Fafo ser han på som en forlenga fotballkamp. Han har insistert på å være ute på bana, mer som en spillende trener enn manager. Høste ny læring og inspirasjon ute i feltet. Nettopp derfor, forteller han, har han alltid takket nei til forespørsler om lederstillinger øverst i hierarkiet, hvor administrasjon ville ta en stor del av tiden.

Drillobok 200px

I tillegg til «alle tings iboende motsetninger» – fotballens dialektikk – er det særlig dette med lagånd han vektlegger, i tråd med Nils Arne Eggens go’fot-teori.

– Å sitte i en munkecelle og være verdens beste forsker gir ingen mening. Det samme gjelder for de aller fleste situasjoner. Man får ikke utretta noe uten medspillere man kan spille trekanter eller vegg med; utveksle ideer, støtte og kompetanse. Individets frihet er fullstendig avhengig av de strukturelle og kollektive rammene – som fotballspiller så vel som samfunnsborger, argumenterer Dølvik.

Hangen til å benytte fotballen som metafor for arbeids- og organisasjonslivet har til og med blitt publisert, som et kapittel til antologien Fotball - mer enn et spill, hvor Egil «Drillo» Olsen satt i redaktørstolen.

Dølvik humrer:

– Det var jo dels på spøk, men likevel: Noen kolleger mener at alt jeg noen gang har sagt om kollektiv organisering i arbeidslivet er hentet fra den artikkelen om fotball.

 

Rullesko og jubelbrus

Fotballen har gått utover leddene, men formen er ellers god. Dølvik ses gjerne susende rundt på skøyter over islagte vann i Oslo-marka eller på rollerblades-maraton i Europas hovedsteder. Mange kolleger har tilbudt en støttende arm og åpen inngangsdør når han kommer rullende inn i arbeidsdagen, med hjulsko og stavers begrensa bremsemuligheter.

– Så lenge rundetidene går ned og jeg slår yngre brødre på 10 000-meter er det ingen fare, betrygger han.

Den største sportslige tabba kom derimot som trener for jentelaget Koll.

–  Jentene hadde kommet helt til finalen under Dana-cup og allerede slått ut den beste motstanderen. Kvelden før tenkte vi de bare burde fylle opp med væske og lot dem drikke så mye cola som de bare ville. Det gikk ikke så bra. De gikk søvnløse rundt hele natta. Og 0–1-tap dagen etter.

Dolvik portrett vegg

RULLEDØR: Dølvik er aktiv rollerblades-løper – i tett konkurranse med søsken. Bildene på døra viser blant annet en innspurt med skadet rulleskøyte og oppskrapet hud. Han er ellers godt bevandret i en rekke andre sportsgrener.



Norske byggeklosser

Svarene arbeiderbevegelsen fant fram til på åtti- og nittitallet er noe som de fleste nordmenn i dag tar for gitt. Velferdsstaten og fagorganisering har bred støtte. Men, som vi vet: Stille er det ikke nå heller. Nye store spørsmål har inntatt Dølviks forskningspapirer.

Nordmod sluttrapportForsøket på å granske dagens hodepiner ledet da også Dølvik til en sentral rolle i forskningsprosjektet «NordMod 2030», som Fafo utførte på vegne av Samak, arbeiderbevegelsens nordiske samarbeidskomité.

Under Fafos prosjektledelse gjennomgikk en rekke nordiske forskere utfordringene som arbeiderbevegelsen i Norden står overfor: stagnasjon i arbeidsstyrken, dalende fagorganiseringsgrad, økt (arbeids)innvandring, populisme og ulikhet – for å nevne noe.

Rollen i dette høyprofilerte prosjektet – seremonielt avsluttet i 2014 med både den svenske, danske og norske sosialdemokratiske partilederen på første benkerad – var nok en sentral årsak til at Dølvik fikk Eilert Sundts forskningspris.

– At vi fikk dette oppdraget, som representant for lillebror-landet Norge, var utrolig morsomt. Dette er også en illustrasjon på at en god kollektiv ramme rundt det å være samfunnsforsker gjør at man får til mer enn som enkeltforsker. Jeg kunne aldri søkt om å få NordMod-prosjektet, men Fafo kunne.

Kollektiv krise

Om vektleggingen av kolleger og inspirasjonskilder er en «yrkesskade» eller en grunnleggende personlig egenskap man bør ha for å jobbe med nettopp kollektive ordninger – det får stå ubesvart.

Dølvik skal trappe noe ned, men har iallfall ingen planer om å skifte klubb.

– Det kollegiale miljøet er en av Fafos store styrker. Til forskjell fra universitetssektoren, hvor mange sitter hver for seg med sine «tellekanter», har vi hatt en kollektiv interesse for det vi har holdt på med. Og så heier vi på hverandre, sier han.

Som individ og oppdragsforsker er det likevel ikke bare gull alt som glimrer i karrieren, hverken på Fafo eller andre steder. Som så mange andre forskere har han gått på en smell.

Feilvurdering, uflaks eller begge deler: For rundt ti år siden ledet han et stort internasjonalt bokprosjekt om utviklingen i de nasjonale sosiale modellene i Europa siden 1990-tallet. Mange av de ypperste forskerne fra en rekke land var med på laget. Så kom finanskrisa og rystet Europa – og manuset – i grunnvollene.

– Alt kom i flux. Alle bidragene måtte skrives om – og så skrives om igjen. Manuset ble først klart i 2014, tre–fire år forsinka. Dette var samtidig som jeg arbeidet med NordMod-prosjektet og hadde ansvaret for et strategisk instituttprogram for Arbeidsdepartementet. Tre store prosjekter som alle skulle landes samtidig.

Europa bok150Og landet gjorde de. Dølvik sukket takknemlig og begynte på nye forskningsprosjekter. Men noe var gærent. Han var fullstendig tappet for energi. Etter flere års 24/7-arbeid møtte han den beryktede veggen. Sykmelding og en tids gradert arbeid.

– Man kan si mye om hvor privilegert man er som forsker. Men oppdragsforskning kan også være hardt. I siste instans er det du som har ansvaret for resultatene av det du har tatt på deg. Progresjonen er ikke alltid så lett å kontrollere. Mye kan balle på seg. Og så er man jo gjerne optimistisk og sier «ja».

Han blir ettertenksom, før han peker bort på en tittel i hylla: «European social models – from crisis to crisis».

– Men boka kom ut. Og den er jævla fin.

Europa kaller

Som boktittelen antyder: Dølvik har også gjort europeisk integrasjon til et sentralt tema i sin forskergjerning. Engasjementet tok til allerede på åttitallet. En av arkitektene bak Fafo, Jan Balstad, etterlyste kunnskap om hva «det nye Europa» ville bety for fagbevegelsen.

Dølvik fulgte opp, og skrev sin doktoravhandling om europeisk faglig samarbeid ut fra et opphold i Brussel fra 1992 til 1993. Imens våknet EU-kampen til liv. Fram mot folkeavstemmingen i 1994 skjerpet frontene seg også i fagbevegelsen. Følelser og meninger ildnet.

Da LO ønsket nøytral kunnskap om følger ved ulike former for norsk EU-tilknytting gikk oppdraget til Fafo. Dølvik var en av dem som ble sendt ut på matta.

– LO-ledelsen respekterte vår integritet, men fra «nei-sida» ble vi anklaget for å være for EU-vennlige. Mange av de verste sklitaklingene kunne være vanskelig å forsvare seg mot. Kunnskap og fakta ble underordnet. Men analysene vi skrev den gang står seg godt mot tidens tann, mener han.

Dølviks kompetanse om EUs arbeidslivspolitikk har siden vært etterspurt, blant annet som medlem i den regjeringsoppnevnte Europa-utredningen og som ekspertvitne i høyesterett i den såkalte verftssaken.

Dette skjedde i ordnede former. En mer turbulent affære var den såkalte Valla-striden. Den begynte med en rapport som evaluerte 10 års EØS-tilknytning. Dølvik var hovedforfatter.

– Å bidra som forsker om tema som inngår i en grunnleggende politisk strid er vanskelig. Du spiller med hendene på ryggen. Vi må holde oss til sakens fakta, mens kritikerne kan kommentere fritt. Jeg har deltatt i debatter i LO-systemet som har krevd rak rygg, for å si det sånn. Men jeg har alltid likt å stå i strid. I konflikter. Mange vil nok synes det er for tøft, men pussig nok har dette for meg i hovedsak være inspirerende og livgivende, bemerker han.

Den utvalgte Brochmann

Kamp og konflikter, ja. Om man skal drive slektsforskning, vil Jon Erik Dølvik her kunne finne inspirerende symboler på farssiden i slektstreet. Farfaren, Sverre Dølvik, var ordfører for Arbeiderpartiet i Kirkenes på 1930-tallet og var med på å ta imot de sovjetiske styrkene ved Grense Jakobselv i 1944, på vegne av sivilsamfunnet.

Faren var aktiv AP-mann og antagelig den eneste legen i Norge som var med i Norsk Kommuneforbund – senere Fagforbundet – og visstnok den første mannlige gynekologen som fronta kravet om selvbestemt abort.

På vegne av sitt eget generasjonsledd har Jon Erik også tatt ansvar. Han har to barn med et ikke ukjent navn: Grete Brochmann, professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo. Hun har blant annet ledet de offentlige utvalgene om innvandringens konsekvenser for velferdsstat og den norske modellen som ofte har blitt referert til med hennes navn.

Spørsmål à la «fortell om åssen dere møttes, da!» og litt mer klissete personlige spørsmål har de visst blitt enige om at de skal unngå å svare på. Men at ekteskapet også har en yrkesrelevant side kan Dølvik la seg lure til å bekrefte.

– Sånn sett er det ikke mangel på samtaletema rundt kjøkkenbordet. Vi er jo også faglige sparringpartnere for hverandre, leser hverandre tekster og har også skrevet flere forskningsartikler sammen, forteller Dølvik.

Øst for EU

I 1994 endte LO-kongressen med et hårfint nei til EU-medlemskap. Ledelsen avsto fra å benytte press. Som kjent ble det også nasjonalt et knapt nei-flertall, kanskje nettopp av den grunn.

Kompromisset – «regulert utenforskap» gjennom EØS – hadde i liten grad merkbare konsekvenser i dagliglivet. Det vil si, fram til 2004, da EU ble kraftig utvidet østover. Innbyggerne i land som fram til begynnelsen på nittitallet hadde vært gjerdet inne bak jernteppet, og hvor lønninger lå tiår bak Vest-Europa, kunne nå fritt søke lykken i alle andre EU- og EØS-land.

For Norges del førte dette til brå vekst i antallet arbeidsinnvandrere – og nytt behov for Dølvik.

– Plutselig ble den kunnskapen jeg hadde utvikla om arbeidslivspolitikken i EU – den sosiale dimensjonen og hvordan det hele var skrudd sammen – presserende viktig stoff for norsk arbeidsliv. Arbeidsinnvandringen ble et stridsspørsmål på veldig mange arbeidsplasser. Den ballen snappet vi fort opp, sier han.

Fafo Østforum ble opprettet i 2004 – og holder på fremdeles. Her samles engasjerte aktører til faglig opplysning og debatt om arbeidsinnvandringen.

– Ved å koble sammen kunnskap om EU og norsk arbeidsliv ble vi raskt det ledende forskningsmiljøet på området.  Jeg vil hevde at forumet har vært en sentral premissleverandør for debatten om arbeidsmigrasjon, lavlønnskonkurranse, arbeidskriminalitet og alle de andre positive og negative effektene av arbeidsmigrasjon, sier han.

VIDEO: Et innlegg fra en workshop i Brussel i 2017 oppsummerer mye av det Dølvik har holdt på med innen EU-forskning. (Holdt på engelsk)



Kollektiv hodepine

Selv om han tenker å «gjeninnføre åttetimersdagen» har ikke Dølvik tenkt å gi seg som Fafo-forsker med det første. Retter han blikket mot framtida er det imidlertid både med pessimisme og optimisme for de fagområdene han har fulgt gjennom karrieren:

– Når jeg snakker med barn, svigerbarn, deres venner eller unge i fagbevegelsen gir mange av de tilbakevendende temaene resonans hos meg. Ikke minst når det gjelder hullene i det norske opplæringssystemet og i arbeidslivets organisering.

Forståelsen for motkreftene – hvorfor det norske arbeidslivet bygger på kollektiv organisering og bred politisk samordning – forvitrer i deler av samfunnslivet, advarer han.

– Den historiske bevisstheten og kunnskapen er på vikende front. Da blir vi dårligere rustet til å hindre at åttitallets bobler gjentar seg og sprekker. En ny generasjon bedriftsledere vokser fram, formet av internasjonale «business schools». Flinke folk, men de mangler kunnskap om den norske modellen. De har lært at arbeidsmarkedet bør være mest mulig fleksibelt og at fagforeninger og tariffavtaler er avleggs. Her må noen hull fylles, råder han.

Parten i arbeidslivet er nok flinke til å lære opp sine medlemmer, vektlegger Dølvik. Samtidig vokser nye bransjer fram der partene er nærmest fraværende.

I dag er bare 1 av 3 i privat sektor fagorganisert, påpeker han:

– Jeg er bekymra for at organisering og avtaler i viktige deler av arbeidslivet vil dø ut. Det ville bli et tap for begge sider. Også for myndighetene, som da mister samarbeidspartnere som trengs for å håndtere viktige problemer.

Krise 2.0

I så fall risikerer også virksomhetene å kaste over bord noe som kan være et fortrinn, mener Dølvik. Han nevner en episode fra finanskrisa i 2008–09, da den økonomiske proppen spratt ut fra mange bedrifter. Dølvik og en kollega foretok intervjuer ved en stor industribedrift ved Oslofjorden. Der var det full stans, og man hvisket om en gjentagelse av trettitallet.

En ung og sympatisk bedriftsleder ble spurt: «Hvordan takler der dette her? Hva gjør dere?»

– Han sa at erfaringen var sjokkartet for ham. Dette hadde det ikke stått noe om i lærebøkene. Men hadde det ikke vært for at ledelsen hadde drevne tillitsvalgte på motsatt side som hadde opplevd krisene på åtti- og nitti-tallet ville de vært fortapt. Partssamarbeid og kloke tillitsvalgte sikret at de både taklet situasjonen og at dette skjedde på en relativt rettferdig måte. Man fikk tatt vare på folk.

Teknologisk endring er ikke noe nytt, men i dag er det den digitale revolusjonen det snakkes om i styrerommene. Den kan legge til rette for helt nye måter å organisere arbeidet på – blant annet ved såkalt plattformøkonomi, hvor arbeidsgiveransvaret fort oppløses i den digitale skya.

Mye tyder også på at automatisering kan ramme hardest i de yrkesgruppene hvor fagforeninger og partssamarbeidet står sterkest.

Dette er spørsmål som Dølvik blant annet vil fortsette å arbeide med gjennom det store prosjektet «Fremtidens arbeidsliv – utfordringer og muligheter for den norske modellen».

– Mange har en forestilling om at akselererende digitalisering vil utradere store deler av arbeidsmarkedet. Konsekvensene av hvordan vi tar i bruk teknologien og fordeler gevinstene tas det ikke høyde for. Heldigvis har den nordiske fagbevegelsen alltid vært positive til ny teknologi – og sterk nok til å sikre at gevinstene kommer flest mulig til gode. Spørsmålet nå er om omfanget og tempoet i endringene vil underminere institusjonene i arbeidslivet. Det gjenstår å se og er mye opp til partene selv.

Støttepasning mot talemål

La oss avslutte noe mer personlig. Fotball er nemlig ikke bare en metafor for Dølviks retoriske liv og levnet. Det var rett og slett en inngangsport. Som liten gutt var nemlig noe galt fatt. Ironisk nok, igjen, kommer dette fram på tampen av en times uanfektet talestrøm i beste jam-stil.

Den fire år gamle Jon Erik kunne ikke snakke. Om han prøvde, kom det bare et uforståelig språk ut av munnen på ham. Kaudervelsk.

Ingenting hjalp. Ble han sendt til melkebutikken (jo da, han har levd noen tiår), måtte han ta med seg lapp fra foreldrene.

At han ikke kunne uttrykke seg gjorde ham sint og aggressiv. Men på løkka fant han råd. Fotball kunne han spille uten et eneste ord. Og her var han god.

– Derfor sitter nok fotball-metaforene dypt i mine instinkter. Nei, alle er nok ikke like forståelige. Jeg har skjønt jeg må begrense dem litt. Men fotball har altså vært en grunnleggende måte å tilegne meg verden, fortolke sosiale fenomener og samhandle. Rett og slett fordi dette i noen år var det eneste sosiale språket jeg hadde.

Før skolestart knakk han likevel koden, og da hadde han til gjengjeld mye på hjertet. Og 60 år lenger ned langs livets talestrøm kan man konstatere at det slettes ikke har gått så gærent hverken med Fafo-laget eller nr. 10 Dølvik.

På tampen vender da også temaet tilbake til dette med prisen fra Oslo Arbeidersamfunn. Et øyeblikks andektighet lister seg inn på kontoret. Det viser seg at den nok ikke bare har betydning for kollektivet, men også for ham, kun, som menneske:

– Om fatter’n oppi skya hadde visst at den håpløse, ville guttungen og ungdomsraddisen skulle motta en pris fra Gerhardsens gamle partilag ... ja, det hadde han likt.

 

Fafokonferansen 2 018

PODIUMSTRENT: Dølvik er en av Fafos mest drevne foredragsholdere. Her fra Fafo-konferansen i 2013.

 

 * * *

Tekst og 2018-foto: Alf Tore Bergsli/Fafo

Skriv ut: