Tradisjonelt har arbeiderbevegelsen og venstresiden i norsk politikk vært mest opptatt av sosial ulikhet. Norsk fagbevegelse har i over hundre år jobbet for å redusere klassemotsetninger. De siste tiårene har klasse stort sett vært fraværende i den offentlige debatten.
Spørsmål om klassetilhørighet har blitt stilt i valgundersøkelsene siden 1970-tallet. Det ble også stilt spørsmål om klasse og klassetilhørighet i Tom Colbjørnsens undersøkelse «Variasjoner i arbeidsvilkår» fra 1982. I forbindelse med årets Fafo-konferanse har vi bedt Respons Analyse om å gjenta noen spørsmål fra denne undersøkelsen, for å se hvordan oppfatning av klasse har endret seg på førti år.

For det første har vi spurt om folk mener at klasseforskjellene har forsvunnet i Norge. I 1982 var over 60 prosent enige i dette. Når vi stiller det samme spørsmålet i dag, svarer bare 15 prosent det samme.

For det andre har vi spurt om folk mener de selv tilhører en samfunnsklasse. Alt i alt regner tre av fire seg som tilhørende en klasse i årets undersøkelse. I 1982-undersøkelsen var den tilsvarende andelen bare én av fire. Når det gjelder hvilken klasse man identifiserte seg med, svarte 60 prosent at de tilhørte arbeiderklassen i 1982. I 2022 svarte 29 prosent det samme. De som identifiserer seg med middelklasse har økt fra 29 til 48 prosent, mens de som identifiserer seg med den øvre middelklasse har steget fra to til tolv prosent.

Selv om det er et tydelig høyre/venstre-skille, svarer det store flertallet av alle velgere i dag at klassetilhørighet er et relevant fenomen. Blant dem som ville stemt Rødt, SV eller Ap dersom det var stortingsvalg i morgen, er færre enn én av ti enige i at klasseskillene er borte. Blant dem som ville stemt Høyre eller Frp, er om lag 25 prosent enige i dette. Vurderingen av at man selv tilhører en klasse gjenfinnes også over hele det politiske spekteret.

En større bevissthet om klasseforskjeller trenger ikke å bety at man er urolig for at det blir for store forskjeller mellom folk. Men våre tall tyder på en uro i befolkningen. I en  Fafo/Responsundersøkelse fra 2019 oppgir over halvparten at de er bekymret for at de sosiale forskjellene skal øke. Nesten like mange er bekymret for økt fattigdom. Stadig flere mener også at myndighetene bør iverksette tiltak for å redusere den økonomiske ulikheten. I 2013 var en drøy halvpart enige i behovet for tiltak. I 2022 har andelen økt til åtte av ti. Det er forskjell mellom høyre- og venstresiden i dette spørsmålet, men blant alle partienes velgere er det flere som vil ha tiltak nå enn i 2013. Uansett parti, er det et flertall av velgerne som vil ha tiltak.
Den mest opplagte forklaringen på funnene er at holdninger gjenspeiler samfunnsutviklingen. Det har vært en svak, men jevn økning i inntektsulikhet. Andelen barn som vokser opp i vedvarende lavinntekt har firedoblet seg fra 1999 til 2020. De som har størst formue drar av gårde med en stadig større andel av landets totalformue. Som en kuriositet kan det nevnes at det i 2021 for første gang i historien bare var milliardærer på Kapitals liste over landets 400 rikeste.

En annen forklaring er at store kriser og andre hendelser har synliggjort sprekker i likhets-Norge. Øst-utvidelsene av EU i 2004 og 2007 medførte stor innvandring av billig arbeidskraft. Dette har aktualisert ulikhet knyttet til lønns- og arbeidsvilkår.

Selv om finanskrisa i 2008/2009 rammet Norge i mindre grad enn mange andre land, medførte krisa økt oppmerksomhet om ulikhet på europeisk og globalt nivå. Koronapandemien i 2020 viste med all tydelighet at kriser rammer skjevt. Ifølge FHI rammet pandemien personer med lav utdanning og lav husholdningsinntekt hardere enn resten av befolkningen. Studier fra Frischsenteret synliggjorde at de som i utgangspunktet sto svakt på arbeidsmarkedet hadde størst risiko for å bli permittert eller miste jobben.

Nok en forklaring er at befolkningen har blitt mer oppmerksomme på hvordan konsekvensene av økonomisk ulikhet kan ramme hele samfunnet. I Frankrike har (blant annet) sosiale forskjeller vært opphavet til gule vester-opprøret. I USA oppsto Occupy Wall Street-protesten i 2011 som en reaksjon på økende økonomisk ulikhet. Det er godt dokumentert at økonomisk ulikhet samvarierer med helse, livstilfredshet, tillit og kriminalitet.

Uavhengig av forklaringer, finner vi indikasjoner på at folk oppfatter ulikheten som urettferdig. Når vi spør om folks økonomiske posisjon er et resultat av innsats, eller om det heller skyldes flaks og tilfeldigheter, mener så mange som fire av ti det siste.

Dette, sett i sammenheng med at en jevnt økende andel mener at myndighetene må iverksette tiltak for å redusere ulikheten, gir grunn til å spørre om de politiske partiene er i takt med velgerne sine. Det er ikke tvil om at de sosiale forskjellene er mindre i Norge enn i de fleste andre land. Det er heller ikke tvil om at mange institusjoner og virkemidler i den norske modellen bidrar til å holde ulikhetene nede. De siste regjeringene i Norge har alle rettet oppmerksomheten mot sosiale forskjeller og lavinntektsproblemer, men våre tall antyder at et stort flertall av befolkningen ønsker kraftigere tiltak for å redusere ulikhet. Ønsket om kraftigere tiltak kommer i en tid der vi står overfor nye kriser, som klimakrisa og krigen i Ukraina. Når vi vet at kriser rammer de antatt svakeste, er det god grunn til å være urolig for framtida.