Er det slik at anerkjennelse av kulturelle uttrykk hindrer utjevning? I Norge er det eksempler på politikk som begrenser minoriteters kulturelle rettigheter. Anne Britt Djuve tar utgangspunkt i introduksjonsordningen for nyankomne innvandrere når hun drøfter hva som er problematisk å anerkjenne i lys av økonomisk utjevning. Artikkelen er publisert i Agora.
Artikkelens abstract:
Denne artikkelen handler om utfordringer knyttet til multikulturalisme i Norge. Det tas utgangspunkt i Nancy Frasers begreper anerkjennelse (recognition) og utjevning (redistribution). Disse begrepene griper rett inn i sakens kjerne, men Frasers valg om å definere anerkjennelse som noe som tilhører moralens domene alene – det vil si at hun utelukkende forholder seg til anerkjennelse av alles rett til å delta som fullverdige samfunnsborgere og ikke til anerkjennelse av kulturelle (gruppe)rettigheter – skaper noen utfordringer for å anvende begrepene i en norsk kontekst. Jeg foreslår et alternativ til Frasers velkjente firefeltstabell for klassifisering av henholdsvis utjevnings- og anerkjennelsespolitikk, der etikkdimensjonen tas inn igjen. Dette gir mulighet til en eksplisitt drøfting av hvilke kulturelle uttrykk som er problematiske å anerkjenne, nettopp i lys av målsettinger om økonomisk utjevning. En avgrensing av minoriteters kulturelle rettigheter skjer i Norge i en viss utstrekning i form av økonomiske sanksjoner, gjennom aktiveringspolitikkens krav om deltakelse i kvalifiseringstiltak for innvandrere. Dette leder over i et annet sentralt tema, nemlig hvilke legitimitetsutfordringer vi står overfor i situasjoner der majoriteten beslutter obligatoriske virkemidler som utelukkende treffer medlemmer av minoritetene. Dette siste temaet belyses ved hjelp av Frasers drøfting av «hvem» i politikken: Hvem er det som legitimt har en plass i beslutningsprosessen når det skal bestemmes hva innholdet i politiske tiltak skal være? Jeg bruker tiltaket «introduksjonsordningen for nyankomne innvandrere» som bakteppe for diskusjonen.