Franchise og konsern
Omfang og særtrekk i privat tjenesteyting

Anne Mette Ødegård, Bård Jordfald, Vegard Salte Flatval, Jørgen Steen og Elin Svarstad

Fafo-rapport 2021:08

Last ned nettutgave

| English summary

Forskningstema: Lønns- og arbeidsvilkår, Organisering og tariffavtaler

Prosjekt: Organisering i franchise og konsern

Forskere på Fafo: Anne Mette Ødegård, Bård Jordfald, Elin Svarstad

Denne rapporten kartlegger ulike driftsformer innenfor tjenesteytende del av privat sektor.  Vi har undersøkt likheter og forskjeller i lønnsomhet, omsetning og arbeidstakernes situasjon innenfor konsern, franchise og frittstående virksomheter. Analysene har rettet seg særlig mot detaljhandel, hvor franchise er en betydelig driftsform og som sysselsetter mange ansatte.  Blant de butikkansatte viser det seg at tariffavtaledekningen har gått ned de siste årene – og det gjelder i alle driftsformene. Å jobbe i en butikk med tariffavtale påvirker også lønnsnivået til de ansatte, og særlig ser det til å påvirke om man oppnår kompensasjon for uregelmessige forhold.

Utgitt: 2021 Id-nr.: 20774

Sammendrag

I denne rapporten har vi kartlagt særtrekk ved organisering av virksomhet gjennom franchiseavtaler og konsern, og mulige effekter for arbeidstakernes situasjon. Bakgrunnen for utredningen var følgende vedtak i Stortinget:

«Stortinget ber regjeringa greie ut omfang og særtrekk ved organiseringar som franchise, konsern og liknande, med vekt på arbeidsgivaransvar og arbeidstakar sine rettar samt franchisetakar sin posisjon overfor franchisegivar» (Dokument 8:204 S (2017-2018).

En fellesnevner for konsern og franchise er at andre enn arbeidsgiver, som morselskap og franchisegiver, indirekte kan styre organiseringen av arbeidet. «Konsern» er betegnelse på en gruppe av selvstendige selskaper som er en økonomisk enhet. Det er tilstrekkelig med to selskaper for å danne et konsern. Det avgjørende er at det er et morselskap som har bestemmende innflytelse over et annet selskap (aksjeloven § 1-3).

Det er ingen offisiell definisjon av franchising. Men det kan omtales som en forretningsmodell der en person med en forretningsidé lisensierer varemerker, produkter og forretningsmetoder til en forretningsutøver (franchisetaker) mot en avtalefestet avgift (NOU 2010: 01). Forholdet mellom franchisegiver og franchisetaker reguleres gjennom en kontrakt og en håndbok/manual for forretningskonseptet (franchisepakken).

Aller størst innslag av franchise som driftsform finner vi innenfor detaljhandelen, som omfatter både dagligvare og faghandel.

Omfang: virksomheter og sysselsatte

De tre driftsformene som analyseres i dette prosjektet er konsern, franchise og frittstående virksomheter innenfor den tjenesteytende delen av privat sektor. Det har så langt ikke eksistert en samlet offisiell oversikt over omfanget av franchise i norsk arbeidsliv. I forbindelse med dette prosjektet er det for første gang utarbeidet et skille mellom franchisetakere og andre virksomheter ved hjelp av regnskapsdata.

Virksomheter som er omfattet av analysene, har en omsetning på minimum 2 millioner kroner og lønnskostnader på minimum 500 000 kroner (2016-nivå). Virksomheter som ikke fyller disse kriteriene, er utelatt i vår studie.

Det er relativt få virksomheter som er organisert som franchise sammenliknet med øvrige driftsformer, dersom vi ser hele tjenesteytende sektor under ett. Det er identifisert 3600 franchisevirksomheter per 2019, hvor drøyt 2800 av dem er i detaljhandelen. Antall konserntilknyttede virksomheter er 43 000, og de frittstående teller 32 000 virksomheter i tjenesteytende sektor.

Målt i sysselsetting, er virksomheter tilknyttet konsern de største, med i gjennomsnitt 13 sysselsatte årsverk per virksomhet i 2019. Franchisevirksomheter og frittstående virksomheter sysselsatte i 2019 i gjennomsnitt henholdsvis sju og åtte årsverk. Innenfor detaljhandelen er virksomheter innenfor franchise og konsern omtrent like store med hensyn til sysselsetting, mens de frittstående er betydelig mindre.

Gjennomsnittsstørrelsen var, totalt sett for tjenesteytende sektor, stabil for franchise- og konsernvirksomhetene i perioden 2008–2019, men noe mer varierende for de frittstående.

Omsetning og lønnsomhet

Innenfor tjenesteytende sektor omsatte franchisevirksomhetene for 137 milliarder kroner i 2019. Dette er mer enn en dobling fra 54 milliarder i 2008. Konsernvirksomheter og frittstående virksomheter omsatte for henholdsvis 2068 milliarder og 859 milliarder kroner i 2019. Franchisevirksomhetenes andel av omsetningen utgjorde dermed 4 prosent i tjenesteytende sektor sett under ett i 2019.

De siste ti årene har omsetningen i franchise- og konserntilknyttede virksomheter hatt en positiv utvikling. For frittstående virksomheter er den gjennomsnittlige omsetningen mindre, og den er noe redusert i samme periode.

Innenfor detaljhandelen er omsetningen mer enn halvert blant de frittstående i perioden fra 2008 til 2019, mens den har hatt en kraftig økning innenfor konsern og franchisevirksomheter. Det er med andre ord et tydelig skifte fra frittstående virksomheter til franchise og konsern innenfor detaljhandelen.

Driftsmarginen er et godt lønnsomhetsmål (driftsresultat i prosent av driftsinntekter). Konsern og frittstående virksomheter har i 2019 begge om lag 5 prosent driftsmargin, mot franchise sin driftsmargin på i underkant av 3 prosent. For franchisevirksomhetene er driftsmarginen redusert fra 4,6 prosent i 2008 til 2,7 prosent i 2019. For de to andre driftsformene er lønnsomheten stabil på rundt 5 prosent i denne perioden.

Innenfor detaljhandelen har franchisevirksomheter en noe mer negativ utvikling i lønnsomheten i perioden 2008–2019, sammenliknet med konsern og frittstående virksomheter. Hvorvidt denne utviklingen skyldes forskjeller i driftsform eller markedsforhold, er det vanskelig å konkludere på.

Hvordan oppleves og utøves arbeidsgiverrollen?

I denne delen av rapporten er arbeidsgiverrollen tema. Spørsmålet er i hvilken grad morselskap i konsern og franchisegiver tar beslutninger som angår arbeidstakerne i datterselskaper og hos franchisevirksomhetene. Altså, i hvilken grad disse utøver den reelle arbeidsgiverfunksjonen på bekostning av den formelle arbeidsgiveren.

Dataene er samlet inn i detaljhandelen, i hovedsak innenfor franchisevirksomheter. En spørreundersøkelse om virksomhetsledernes frihetsgrader til å utøve arbeidsgiverrollen ga for få svar til å gi en fullgod redegjørelse for problemstillingen. Resultatene er derfor i hovedsak basert på kvalitative intervjuer, og er ikke representative for hvordan arbeidsgiverrollen oppleves og utøves i de ulike driftsformene.

Når det gjelder organisering av arbeidet, oppleves arbeidsgiverrollen i stor grad som reell. Antall ansatte, bemanningsplaner og arbeidstid er i hovedsak et ansvar for virksomhetslederne, uavhengig av driftsform. Bemanning henger imidlertid sammen med åpningstider, noe som i mindre grad bestemmes av virksomhetslederne. Den er ofte bestemt sentralt (fra franchisegiver eller konsernledelse), eller man må følge kjøpesentrenes åpningstider.

De fleste lederne opplever at de har hovedansvaret for opplæringen av de ansatte. Majoriteten av virksomhetslederne, både i frittstående og franchisevirksomheter, mener også at de i stor grad kan påvirke lønnsnivået for arbeidstakerne. Samtidig var de fleste opptatt av å følge vilkårene i tariffavtalen (selv om de ikke var bundet av tariffavtale) uavhengig av driftsform.

Konseptet innenfor franchise skal være likt over alt, noe som er bakgrunnen for at franchisegiver kontrollerer hvordan butikkene drives. Dette vil, direkte eller indirekte, berøre organiseringen av arbeidet. Både personalhåndtering og arbeidstakernes lønnsforhold kan bli underlagt instrukser og kontroll.

Forholdet mellom franchisegiver og franchisetaker balanseres mellom tilbud og pålegg. For eksempel kan det pålegges at man skal bruke en mal for arbeidskontrakt og bestemte internkontrollsystemer, mens det kan gis tilbud om ulike opplæringspakker for de ansatte. De ulike franchisepakkene kan inneholde detaljerte personalrutiner som franchisetaker er forpliktet til å følge. Noen franchisegivere stiller krav om at de ansatte minst skal ha lønn i samsvar med minstereguleringene i tariffavtalen. Strømlinjeformingen er ment å være en hjelp, men bunner også i en frykt for at merkevaren skal bli ødelagt dersom franchisetaker ikke drifter virksomheten på en forsvarlig måte.

Det er vanlig at franchisegiver står for deler av administrasjonen (fellestjenester) hos franchisetaker. Dette inkluderer ofte regnskapsføring og utbetaling av lønn, og gir også franchisegiverne stor grad av innsyn og kontroll.

En franchisetaker nyter godt av mange tjenester fra franchisegiver. Det er også mindre risiko forbundet med å starte egen butikk innenfor et system som er kjent, og som kan tilby hjelp og støtte, sammenliknet med å etablere en frittstående virksomhet. Basert på informasjonen som har kommet fram, er det likevel grunn til å stille spørsmål ved hvor reell arbeidsgiverrollen til franchisetakerne er. Franchisetakerne kan ansette folk, men har ofte begrenset innflytelse på arbeidskontrakter, personalpolitikk, opplæring og lønnsforhold. Dette vil selvsagt variere. Uten fullgode svar fra spørreundersøkelsen til virksomhetslederne kan vi ikke gi et representativt bilde.

Kjennetegn ved arbeidstakerne og arbeidsforholdene i ulike driftsformer

Registre fra Statistisk sentralbyrå (SSB) er brukt for å kartlegge arbeidstakere og arbeidsvilkår i perioden fra 2008 til 2016. For i størst mulig grad å kunne eliminere faktorer som varierer på tvers av næringer, har vi konsentrert oss om én næring og én yrkesgruppe – butikkmedarbeiderne i detaljhandelen.

I detaljhandelen har det blitt flere arbeidsforhold i konserntilknyttede og franchisebaserte virksomheter, mens det var en nedgang i frittstående virksomheter. Arbeidsstokken i næringen er ung. Blant butikkmedarbeiderne i franchise- og konserndrevne butikker var halvparten under 27 år. I de frittstående virksomhetene var halvparten under 32 år.

Ung kvinne med deltidsstilling er fortsatt den idealtypiske butikkmedarbeideren, men det har blitt flere (unge) mannlige butikkmedarbeidere i perioden. Andelen på deltid øker i perioden 2008–2016, med unntak i de franchisedrevne virksomhetene. Innenfor konsern var det i 2016 75 prosent av butikkmedarbeiderne som jobbet deltid, innenfor franchise 69 prosent og i de frittstående virksomhetene 66 prosent. Gjennomsnittlig avtalt arbeidstid for butikkmedarbeiderne varierte fra 22 til 26 timer per uke.

Hvorvidt man er omfattet av en tariffavtale eller ikke, varierer mellom driftsformene. Blant butikkmedarbeidere i konsernvirksomheter var 32 prosent omfattet av tariffavtale i 2016. Tilsvarende var 20 prosent i franchise og 16 prosent i frittstående virksomheter omfattet av tariffavtale. I alle driftsformene er det nedgang i avtaledekningen fra 2008 til 2016. Avtaledekningen er atskillig lavere for butikkmedarbeidere enn ellers i privat sektor (mellom 45–50 prosent avtaledekning i 2018).

Butikkmedarbeidere i franchisebaserte virksomheter hadde lavest median timelønn, både med og uten uregelmessige tillegg. I samtlige driftsformer var median timelønn blant butikkmedarbeiderne høyere i virksomheter med tariffavtale, enn i virksomheter uten tariffavtale.

Vi kan ikke si noe om hvordan andelen fagorganiserte fordeler seg etter driftsform. Totalt var organisasjonsgraden innenfor varehandel per 2018 på 24 prosent (Nergaard 2020). Det finnes flere forklaringer på lav organisasjonsgrad som passer godt med situasjonen for butikkmedarbeiderne: små arbeidsplasser, en ung stab, ansatte som kombinerer jobb med utdanning, og arbeidstakere med lav utdanning (Steen & Nergaard 2018). Innenfor konsern har konserntillitsvalgte anledning til å verve medlemmer innenfor de enkelte butikkene. Tilsvarende ordning finnes ikke for franchisebaserte virksomheter.

Et annet forhold som kom fram i de kvalitative intervjuene, er at mange av arbeidstakerne tilhører kjeder som driver butikker både i egenregi og har franchisedrift. Dette skaper forvirring blant de ansatte om hvilke ordninger som gjelder, og hvem som er den egentlige arbeidsgiveren. I større selskaper, som driver en kombinasjon av egeneide butikker og franchise, kan det også være forskjeller på ansattes rettigheter under samme merkenavn, noe som er direkte knyttet til driftsform. Fagbevegelsen har på denne bakgrunn krevd større åpenhet, innsyn og muligheter for medbestemmelse i franchisevirksomheter. Om driftsform er en avgjørende faktor for lav organisasjonsgrad og manglende medvirkning, er derimot mer usikkert. Næringsmessige forskjeller, ulike produkter eller tjenestemarkeder og arbeidstokkens sammensetning kan også være med på å forklare lav organisasjonsgrad.