Denne rapporten undersøker hvordan imamer og moskéledere tilknyttet Muslimsk Dialognettverk (MDN) arbeider med familie- og ekteskapsrådgivning. Basert på kvalitative intervjuer med åtte religiøse ledere fra seks ulike moskéer, gir rapporten ny innsikt i hvordan moskéene fungerer som støtteinstanser for familier og ektepar i krise – ofte uten offentlig støtte eller samarbeid.
Denne rapporten undersøker hvordan imamer og moskéledere i moskéer tilknyttet Muslimsk Dialognettverk (MDN) i Norge arbeider med familie- og ekteskapsrådgivning. Til tross for at det er stor offentlig interesse for integrering, barneoppdragelse og familierelasjoner i innvandrede miljøer, er det lite systematisk forskning på hvilken rolle moskéer faktisk spiller på dette feltet. Studien er basert på kvalitative dybdeintervjuer med åtte imamer og moskéledere fra seks ulike muslimske trossamfunn, og gir innsikt i en praksis som i stor grad foregår utenfor offentlighetens blikk.
Studien viser at rådgivningsarbeidet i moskéene særlig retter seg mot to typer utfordringer: 1) Foreldre som er bekymret for barn og unge som viser tegn til å havne på skråplanet, særlig i møte med rus, kriminalitet eller psykisk uhelse, og 2) ektepar som strever med samlivsproblemer eller ønsker skilsmisse. Mange av sakene imamene håndterer, har likhetstrekk med saker som det offentlige familievernet arbeider med. Likevel skjer dette arbeidet i moskéene uten formell opplæring, systematisk støtte eller institusjonalisert samarbeid med det offentlige.
Informantene i studien bruker mye tid på rådgivning, ofte i tillegg til sine vanlige arbeidsoppgaver, og i flere tilfeller på frivillig basis. En del imamer og ledere er ansatt på fulltid, mens andre gjør arbeidet uten formell stilling eller lønn. Uavhengig av rolle og stillingsbrøk, opplever de fleste en sterk forventning om å være tilgjengelige og yte hjelp, også utover vanlige arbeidstider. Mange gir råd, megler mellom ektefeller, og bistår i saker som berører barns framtid og forholdet mellom ektefeller. Dette gir imamer og moskéledere en betydelig sosial funksjon i miljøene de virker i – ikke bare som religiøse ledere, men også som tillitspersoner og formelle eller uformelle familierådgivere.
Rådgivningen som gis varierer i tilnærming og innhold. Noen imamer tar utgangspunkt i klassisk religiøs veiledning, og legger vekt på bønn, islamske verdier og fromhet. Andre kombinerer religiøs autoritet med innsikter hentet fra psykologi, pedagogikk og ungdomsarbeid. Flere viser en høy grad av pragmatisme, og legger vekt på dialog, individuell vurdering og situasjonstilpasset rådgivning.
Innen ekteskapsrådgivning fungerer imamene ofte som meglere i konfliktfylte forhold. Imamene forteller at de blir kontaktet av ektepar eller ektefeller der det er uenighet om enten økonomi eller kjønnsroller og likestilling. I noen tilfeller medvirker de til å formulere skriftlige avtaler mellom ektefeller, og i andre tilfeller hjelper de med gjennomføring av religiøs skilsmisse, der juridisk skilsmisse fra staten er på plass, men der bare en av partene ønsker å skille seg islamsk.
Et påfallende trekk i intervjuene er fraværet av kontakt og samarbeid mellom moskéene og offentlige instanser. Imamer og moskéledere deltar ofte i dialogarbeid og tar imot skoleklasser eller deltar på interreligiøse møter, men blir i svært liten grad kontaktet i forbindelse med konkrete saker som gjelder barn, ungdom eller familieliv. Kun én av moskéene i studien hadde etablert et systematisk samarbeid med kommunen, der både barnevern og forebyggende tjenester hadde vært inne. De øvrige informantene rapporterte om liten eller ingen kontakt, til tross for at de opplevde at arbeidet de gjør er relevant for mange av de samme målgruppene som institusjonene i det offentlige er opptatt av.
Rapporten peker derfor på et uutnyttet potensial: Imamer og moskéledere har tilgang til grupper som i liten grad benytter seg av offentlige tilbud, og nyter høy tillit i sine nærmiljøer. De kan derfor være viktige samarbeidspartnere i arbeidet med å støtte barn, unge og familier – særlig i situasjoner der språk, kulturforskjeller eller skepsis til offentlige institusjoner gjør kontakten med det offentlige vanskelig.
Rapporten anbefaler at den norske dialogmodellen på religionsfeltet – som hittil primært har dreid seg om religionsdialog eller kontakt om ulike spørsmål i samfunnet – utvides til å omfatte dialog og samarbeid også innen familie- og ekteskapsrådgivning. Til slutt understrekes behovet for videre forskning: Dette notatet er en pilotstudie med begrenset datamateriale, men peker på viktige utviklingstrekk som bør følges opp med bredere undersøkelser.
