I denne rapporten drøfter vi om nye stillingstyper på nivå under helsefagarbeideren kan bidra til bedre oppgaveløsning og bruk av helsefaglig kompetanse, mer personell i helse- og omsorgstjenestene og økt arbeidsinkludering.
Gjennom casestudier i kommuner og en bred litteratur- og dokumentgjennomgang kartlegger vi erfaringer med ny oppgavedeling og alternative stillingstyper i Norge samt ser til våre naboland for å hente erfaringer.
Mange kommuner har utfordringer med å rekruttere kvalifisert personell til å ivareta det ansvaret de har for å gi behandling, pleie og omsorg til brukerne i hjemmetjenesten og beboerne på sykehjem og i boliger. Samtidig står en av fem i yrkesaktiv alder utenfor arbeidslivet (Nav, 2024). I denne rapporten ser vi på utfordringene med mangel på personell, uhensiktsmessig oppgavedeling og utenforskap i sammenheng, og vurderer om en ny stilling på nivået under helsefagarbeideren kan bidra til å løse utfordringene.
I prosjektet har vi først og fremst undersøkt de kommunale pleie- og omsorgstjenestene, som innbefatter både institusjonstjenester og hjemmebaserte tjenester. Grunnen til dette er at det er i disse tjenestene man finner de fleste ikke-faglærte i dag. For å undersøke problemstillingene har vi gjennomført (1) en litteratur- og dokumentgjennomgang, (2) kvalitative casestudier i seks kommuner, ett sykehus og en svensk region og (3) og analysert registerdata.
Når det gjelder oppgavedeling, konkluderer vi med at det finnes en rekke praktiske, service- og miljøarbeid-relaterte oppgaver som med fordel kan utføres av personell uten formell helse- og sosialfaglig kompetanse. Ny oppgavedeling og tydeligere definerte stillingsinstrukser for ikke-faglærte kan bidra til bedre oppgaveløsning, og frigi tid for helsefaglig personell til å utføre pleie- og omsorgsoppgaver som krever deres kompetanse.
På bakgrunn av casestudier og litteratur- og dokumentgjennomgangen har vi identifisert mulige stillinger på nivået under helsefagarbeideren i pleie- og omsorgstjenestene i dag. Disse har ulike navn eller titler i ulike kommuner, men vi har delt dem i to hovedgrupper: (1) Servicemedarbeider og (2) Pleieassistent.[1] Servicemedarbeideren har utelukkende ansvar for praktiske og serviceorienterte oppgaver og miljøarbeid. Ansatte i disse stillingene kan ha ansvar for matlagning, renhold og rydding, aktivisering av og praktisk bistand til brukere eller beboere. Den andre stillingen, pleieassistenten, har også et stort omfang av praktiske oppgaver, men til forskjell fra serviceassistenten kombineres disse oppgavene med enklere pleie- og omsorgsoppgaver. Dette kan dreie seg om å hjelpe personer med stelle, som å dusje eller pusse tenner.
Siden stillingene inneholder ulike oppgaver, stilles det også ulike krav til kompetanse. Opplæring er viktig i begge, men vårt datamateriale peker mot at det ikke er nødvendig med et eget formelt opplæringsløp og kvalifikasjonskrav for servicemedarbeiderstillingen. God og systematisk opplæring ved ansettelse er likevel viktig, og gjerne i kombinasjon av teoretisk grunnkurs og veiledet opplæring på tjenestestedet.
For pleieassistentstillingen, som altså inneholder flere pleie- og omsorgsfaglige oppgaver, er det større krav til helse- eller omsorgsfaglig kompetanse. Her kan det være aktuelt med et formelt opplæringsløp og et kvalifikasjonskrav. Det er vår vurdering at et eventuelt formelt kvalifiseringsløp for pleieassistentstillingen bør ta utgangspunkt i modulene som inngår i den modulstrukturerte helsefagarbeideropplæringen, gjeldende fra høsten 2024. De to første modulene inneholder kompetansemål innen temaer som våre informanter har pekt på som sentrale (eksempelvis hygiene, ernæring og noe helsefag). En tilsvarende opplæringsmodell finnes i Danmark, der de også har en stillingskategori på nivået under helsefagarbeideren.
Det er viktig å unngå at pleieassistenten blir et endepunkt for ansatte som har ønske om og kapasitet til å kvalifisere seg til å bli helsefagarbeider. Selv om nye assistentstillinger kan bidra til mer hensiktsmessig oppgavedeling, er det fortsatt et stort og økende behov for helsefagarbeidere i pleie- og omsorgstjenestene. Ved at opplæringsløpet og kvalifikasjonskravet tar utgangspunkt i dagens pleie- og omsorgssystem legger man til rette for at ansatte kan fortsette med utdanningen og kvalifisere seg til helsefagarbeider. Samtidig har kommunen som arbeidsgiver et ansvar for å støtte opp under og tilrettelegge for så mye kvalifisering eller kompetanseutvikling som mulig – helt fram til fagbrevet.
Målgruppene for de to stillingene er noe ulike. Servicemedarbeiderstillingen er aktuell som en første stilling for personer uten helsefaglig kompetanse som kommer inn i sektoren, deltidsarbeidende studenter som ikke har hensikt å ha en yrkeskarriere i sektoren samt ansatte som ønsker å kun ha ansvar for praktiske oppgaver. Målgruppen for en ny pleieassistentstilling inkluderer ansatte som ønsker helsefaglige oppgaver, og som har (nok) formell eller realkompetanse til å utføre disse oppgavene, herunder deltidsarbeidende studenter i helse- og sosialfag. Ansatte som ønsker en karriere i sektoren, men som ikke enda har opparbeidet seg hverken real eller formell kompetanse, kan også være aktuelle for stillingen på lengre sikt – enten som et trinn på veien til helsearbeider eller som det endelige nivået.
Begge stillingene har potensial for å inkludere personer som i dag står utenfor arbeidsmarkedet. Dersom utenforskapet skyldes manglende helsefaglig kompetanse, vil en servicemedarbeiderstilling være mest aktuell. Dersom utenforskapet skyldes andre forhold, kan en pleieassistentstilling også være aktuell.
[1] Pleieassistent er en stillingstittel som allerede er i bruk i tjenesten i dag, men den kan ha ulikt innhold ulike steder. I denne rapporten tydeliggjør vi hva denne stillingen skal inneholde opp mot en servicemedarbeider og en helsefagarbeider.
