Etter foreldreveiledning

Dette er undersøkt basert på kvalitative data, intervjuer med foreldre og flyktningtjenesten. Et utbredt svar på hvordan det fungerer å være foreldre i Norge er at «alt er bra». Dette til tross for at foreldre også forteller om utfordringer i egne og barnas liv. Vi tolker svaret som uttrykk for at det å formulere behov krever trygghet, tillit og innsikter i hvilke problemer foreldre kan få bistand til. Noe de ikke alltid har. Samtidig har de nytte av foreldreveiledningen en god stund etter at den ble avsluttet. Midlertidighet er særlig krevende for ukrainske foreldre, som strever med å måtte fatte store beslutninger på usikre vilkår. Vi finner at behov og utfordringer som foreldrene selv beskriver speiles i behov for oppfølging som profesjonelle tjenesteutøvere beskriver. Fire forhold er viktige for at tjenestene skal komme i posisjon til å bistå: tilgjengelighet, språkfellesskap, deling av informasjon på tvers av tjenester og at det initieres fellesskap for foreldre.

Dette forskningsprosjektet undersøker hvordan foreldre som har kommet til Norge som flyktninger opplever foreldrerollen etter deltakelse i foreldreveiledning, som en del av introduksjonsprogrammet. Basert på tidligere funn om behov for oppfølging i etterkant av programmet (Andresen et al., 2025), spør vi hvordan foreldre håndterer utfordringer og om de får støtte fra lokale tjenester i overgangen mellom introduksjonsprogram og den fortsatte integreringsprosessen. Prosjektet retter altså oppmerksomheten mot perioden etter at særskilte tiltak er avsluttet og foreldre skal navigere i det ordinære velferdstilbudet lokalt.

Rapporten bygger på kvalitative data fra intervjuer i åtte kommuner/bydeler. Flere av disse inngikk også i Fafos studie om foreldreveiledning ved høye ankomster (Andresen et al., 2025). Datamaterialet inkluderer intervjuer med 21 foreldre som har deltatt i foreldreveiledning i introduksjonsprogrammet samt tolv ansatte i velferdstjenester, hovedsakelig programrådgivere og foreldreveiledere. I tillegg er fem ansatte i helsetjenesten intervjuet. Kommunene representerer både by- og distriktsområder, herunder også kommuner som har benyttet digital foreldreveiledning. Datamaterialet gir innsikt i foreldres behov og tjenestenes praksis i overgangsfasen mellom særskilte tilbud og velferdstjenester innrettet mot foreldre flest. Dette er en kvalitativ studie basert på et utvalg foreldre og lokale tjenester, den gir derfor ikke et representativt bilde av foreldregruppen eller velferdskommuners tilbud, vi har likevel identifisert noen mønstre som kan ha gyldighet ut over vårt datamateriale.

Vi identifiserer særlig tre foreldrebehov

For det første: Nyankomne foreldre beskriver både barn som finner seg godt til rette og barn som har utfordringer med å finne seg til rette. Utfordringer er knyttet til å forstå hvorfor foreldrene har valgt å bosette seg i et nytt land, tilvenning i barnehage, mobbing i skolen, utfordringer med å få venner, helseproblemer og atferdsmønstre som foranlediger diagnoser. Samtidig er et utbredt innledende svar på spørsmålet om hvordan det er å være foreldre nå, at «alt er bra». Vi argumenterer for at dette svaret må fortolkes i lys av situasjonen foreldre befinner seg i. De vi har intervjuet er fortsatt i en tidlig fase av bosettingsprosessen. De er usikre på formelle og uformelle normer for foreldreskap i Norge, og oversikten over hvordan institusjoner og systemer virker er begrenset for mange. Å formulere behov krever trygghet, tillit og innsikter i hvilke problemer de kan få bistand til. Fravær av dette kan bidra til at behov for oppfølging ikke alltid kommer til uttrykk, selv om det kan være til stede.

For det andre: Foreldreveiledning i introduksjonsprogrammet har betydning også ut over programmets rammer. Foreldre har med seg videre tilnærminger til barnet, metoder for hvordan å relatere til barnet, konkret informasjon om tjenester og foreldrefellesskap. I tillegg har de fleste noen i eller utenfor velferdstjenestene de kan spørre om råd. Dersom det avdekkes et problem knyttet til barnet i barnehage eller skole, finner vi i tjenesteapparatet flere eksempler på at dette følges opp. Samtidig gjør det å være ny i Norge at man ikke får seg til å spørre om alt, kan være redd for at problemet som har oppstått, er unikt for dem og/eller at de er «til bry». Dette gjør at foreldre blir nokså alene om store spørsmål for eksempel knyttet til valg om barnets utdanning, hvordan få venner, hva krig er og hvordan midlertidighet kan håndteres i møte med barna. Direkte og indirekte avdekkes behov for påbyggende foreldreveiledning og lokalt initierte foreldrefellesskap som kan virke forebyggende og være til støtte for foreldre i forlengelsen av introduksjonsprogrammet.

For det tredje: Bosetting i en kommune gir stabilitet etter en tid i mottak. Men de som har ukrainsk bakgrunn, har midlertidig kollektivt opphold og dermed det flere foreldre beskriver som «mangel på stabilitet». Denne manglende tryggheten om hvor de vil befinne seg neste år, er ekstra krevende når barna har utfordringer som at de mangler venner eller ikke finner seg godt til rette i Norge. Midlertidigheten gjør for eksempel foreldre rådville og usikre om barns utdanningsvalg, om de skal fortsette med to utdanninger parallelt – i Norge fysisk og i Ukraina på nett. Midlertidigheten er en utfordring særskilt for ukrainske foreldre. Den understreker og synliggjør samtidig en usikkerhet som også finnes hos en del andre foreldre som nylig er bosatt i Norge med familien sin, og som skal bidra til den beste veien videre for seg selv og barna. De må fatte store beslutninger på usikkert grunnlag.  

Oppfølging i lokale tjenester

Vi finner at behovene og utfordringene foreldrene selv beskriver speiles i behovene for oppfølging som profesjonelle tjenesteutøvere beskriver. Utfordringene de identifiserer er knyttet til barns skolehverdag, tilpasning til et nytt land og usikkerheten som følger med midlertidig opphold. Programrådgivere og foreldreveiledere beskriver at deres kontakt med deltakere blir en viktig kilde til støtte og råd – også etter at programmet er avsluttet. Dette er i flere sammenhenger eksempler på uformelt innrettet oppfølging, i regi av tjenesteutøvere som kjenner foreldre fra før og er tilgjengelige. I enkelte tilfeller deler de også morsmål med grupper av flyktningforeldre. Vi finner også formelt organisert oppfølging: En barneansvarlig og et integreringsteam i to ulike flyktningtjenester og en familierådgiver i særskilte helsetjenester som tar imot nylig bosatte innvandrere.

Vi identifiserer gjennom en tematisk analyse av datamaterialet fra velferdstjenester fire faktorer som sentrale for å komme i posisjon til å se og følge opp foreldres behov: 1) At tjenester gjør seg selv tilgjengelige for flyktningforeldre ved å oppfordre til kontakt og dele informasjon om hvordan ta kontakt. 2) At enkelte tjenesteutøvere og foreldre har et språkfellesskap. 3) At det samarbeides og deles informasjon på tvers av tjenester – det vil si at flyktningtjenesten kobles på eller kobler seg selv på tjenester som barnehage og skole. 4) At det initieres og etableres møteplasser for foreldre, for eksempel knyttet til barns lek/aktiviteter eller påbyggende foreldreveiledning.

Disse faktorene har betydning uavhengig av om oppfølgingen skjer via formelt etablerte tjenester med oppfølging av foreldre som en del av sitt mandat, eller mer uformelt av tjenesteutøvere i eller tilknyttet flyktningtjenesten. Formelt og uformelt drives rådgivning i direkte relasjon til foreldre og problemoppfølging i samarbeid med for eksempel barnehage og skole. Det vi ikke finner så mange eksempler på er forebyggende innsatser gjennom etablering av foreldrefellesskap, noe vi altså samtidig identifiserer et behov for blant enkelte foreldre.