Livsmestring i introduksjonsprogrammet

Metodisk er dette gjort gjennom: 1) en dokumentanalyse der læreplaner og faglige retningslinjer for flere deler av introduksjonsprogrammet er gjennomgått med henblikk på hvordan livsmestring inngår i et helhetlig program, 2) spørreundersøkelse til ansvarlige for kurs i livsmestring i kommunene, 3) besøk og kvalitative intervjuer med de som er ansvarlige for og de som gir livsmestringstilbudet i fem casekommuner, og 4) intervjuer med private tilbydere. 

Rammer og ambisjoner for livsmestring i et nytt land

Da integreringsloven trådte i kraft i 2021, ble livsmestring i et nytt land et standardisert element som ble gjort obligatorisk for deltakere i introduksjonsprogrammet. At det er standardisert, innebærer at myndighetene (HK-dir og IMDi) gir faglige anbefalinger, og kommunene i samarbeid med andre aktører utformer tilbud lokalt. Livsmestring i et nytt land består av to temaområder: Karrierekompetanse og Migrasjon, helse og mangfold. Anbefalt minstekrav til omfang har vært 15 timer karrierekompetanse og 10 timer migrasjon, helse og mangfold – til sammen 25 timer.

Flyktninger som har midlertidig kollektiv beskyttelse – det vil si de som har bakgrunn fra Ukraina – har frem til 1. januar 2026 ikke hatt livsmestring i et nytt land som en obligatorisk del av sitt introduksjonsprogram. Fra 1. januar 2026 er imidlertid dette gjort obligatorisk også for disse deltakerne. Samtidig er omfanget av kurset blitt differensiert etter deltakernes utdanningsbakgrunn. Mens deltakere som har utdanning på videregående nivå eller høyere nå skal ha minst 15 timer livsmestring, skal øvrige deltakere som før ha minst 25 timer. De som har en del utdanning fra før, vil altså kunne få et mindre omfattende opplegg for livsmestring i et nytt land.

Ambisjonen med livsmestring i et nytt land er å styrke deltakere i introduksjonsprogrammet sin motivasjon og mestring. Dette skal oppnås ved å gi kunnskap om og trygghet i møte med nytt samfunn og ved å bidra til at deltakerne kan identifisere egne ressurser og ta informerte valg. Nasjonale myndigheter anbefaler en dialogbasert prosess som foregår over tid og har en form som åpner for refleksjon, trygghet og tillit blant deltakerne.

Resultater

Vi finner at livsmestring i et nytt land gjennomføres i de fleste kommuner som bosetter flyktninger og har et tilbud om introduksjonsprogram. Vi undersøkte i hovedsak kommunens praksis før livsmestring ble obligatorisk også for deltakere med midlertidig kollektivt opphold. De aller fleste kommunene som tilbyr introduksjonsprogram gir et tilbud i livsmestring til deltakere som har krav på det, men også til ukrainske deltakere som frem til 1. januar altså ikke hadde rett til dette som del av sitt program. Samtidig finner vi at organisering, innhold og praktisk gjennomføring varierer betydelig. Livsmestring i et nytt land er et standardisert tilbud som iverksettes på til dels svært forskjellig vis lokalt.

Variasjonen omfatter organisering, blant annet i omfang (antall timer), når tilbudet gis og av hvem. De fleste deltakerne som har rett til et tilbud, får enten minimumskravet om antall timer eller mer. Dette gjelder særlig Migrasjon, helse og mangfold. Det er en større andel deltakere som ikke gis minstekravet på 15 timer karrierekompetanse. Mens Migrasjon, helse og mangfold ofte tilbys tidlig i introduksjonsprogrammet, i tråd med nasjonale anbefalinger, tilbys Karrierekompetanse i mange kommuner tidligere i introduksjonsløpet enn anbefalt. En betydelig andel kommuner oppgir også at de gir tilbudet om livsmestringskurs i perioder hvor voksenopplæringen har ferie for sine deltakere. Dette for å sikre et fullverdig program i perioder deltakere ikke har ordinær undervisning. Livsmestring som kurs i feriene gjør at tilbudet komprimeres, og flere av de vi har intervjuet reflekterer over at en slik komprimering er lite egnet for dialog og refleksjon.

Det varierer hvem som har ansvaret for kurs i livsmestring i kommunene. Flyktningtjenesten har ofte hovedansvaret, særlig for temaområdet Karrierekompetanse, mens Migrasjon, helse og mangfold oftere gjennomføres i samarbeid med voksenopplæring og helsetjenester. Bruken av eksterne innledere fra andre lokale velferdstjenester eller fra sivilsamfunnet er utbredt, særlig innenfor Migrasjon, helse og mangfold. Det varierer i hvilken grad ulike deler av kurstilbudet samordnes basert på en helhetlig ambisjon. I noen kommuner finnes en helthetlig ambisjon, og samarbeid og koordinering av tilbudet er tett og systematisk. I andre kommuner er det lite oversikt og begrenset informasjonsflyt både mellom de som gir livsmestringstilbudet og mellom tjenester som har ansvar for ulike deler av introduksjonsprogrammet.

Enkelte av de ansvarlige og de som underviser i livsmestring lokalt har ambisjoner orientert mot å oppfylle de overordnede målene for kurset: å styrke deltakernes motivasjon og mestring i møte med nye forventninger i et nytt samfunn, blant annet ved å identifisere og ta i bruk egen kompetanse og egne ressurser. I tillegg ønsker de å gi innsikt i hvordan en selv og familiemedlemmer kan reagere på migrasjonsprosessen, rolleforståelse, tillit og verdighet. Dette beskriver vi som en eksistensiell og «leve-livet»-orientert tilnærming til hva livsmestringstilbudet skal bidra med. En alternativ tilnærming til livsmestringskurset er det vi omtaler som en faktatilnærming. Her ligner livsmestringstilbudet mer på en tematisk timeplan, med innhold som kan inkludere alt fra inneklima og søppelsortering til kosthold for god helse og praktisk bruk av ulike apper for helse, kollektivtransport og bank. Det er viktig å understreke at begge tilnærmingene gjerne eksisterer side om side i kommunene. Samtidig varierer det hvilke av dem som særlig vektlegges. Dette har sammenheng med hvordan livsmestringstilbudet forstås og med tilgjengelig kompetanse hos de ansvarlige for tilbudet og de som setter det ut i praksis.  

Kompetansen blant de som underviser i livsmestring er variert. De fleste ansvarlige har enten undervisnings- eller veiledningskompetanse, og mange har erfaring med flerkulturelt arbeid. Samtidig har en relativt stor andel begrenset formell fagkompetanse knyttet direkte til temaområdene, særlig innenfor Karrierekompetanse. Universitetet i Sørøst-Norge tilbyr et nasjonalt kurs i Karrierekompetanse for ansatte i introduksjonsprogrammet, men det finnes ingen tilsvarende systematisk kompetansehevingsordning for temaområdet Migrasjon, helse og mangfold. Dette temaområdet beskrives av mang som særlig krevende å undervise i, blant annet fordi det berører sensitive spørsmål som forutsetter både innsikt i tema som skal formidles og en undervisningsmetodikk for hvordan formidle på best mulig måte.

Variasjonen omfatter også innholdet i tilbudet. Vi finner at deler av innholdet i kurs i livsmestring overlapper med andre deler av introduksjonsprogrammet, som opplæring i norsk og samfunnskunnskap, foreldreveiledning og karriereveiledning. Lokalt forholder de ansvarlige seg til dette på ulike måter. Noen vektlegger at gjentakelse og overlapp er positivt og gir rom for fordypning og refleksjon, mens andre opplever manglende samordning som utfordrende og lite effektivt. Livsmestring fremstår likevel som et eget element i programmet gjennom sin uttalte ambisjon om dialogbasert og refleksjonsorientert gruppeundervisning. I praksis blir denne ambisjonen imidlertid ofte vanskelig å realisere fullt ut, blant annet på grunn av språklige barrierer, bruk av tolk, sammensatte deltakergrupper og begrenset tid.

Anbefalinger

Vi finner altså at livsmestring i et nytt land gis i de fleste kommuner – også til deltakere som så langt ikke har hatt rett og plikt til et slikt tilbud. Samtidig finner vi stor variasjon i tilbudet som gis. Slik må det antakelig være, gitt ulike forutsetninger lokalt. Men vi påpeker mangel på et samlet undervisningsopplegg for kurstilbudet og opplæring av de som har ansvaret for dette lokalt. Nasjonale myndigheter presenterer en lang rekke tema som skal berøres, og det er en ambisjon om å få til refleksjon på et tidspunkt deltakere ikke har rukket å erverve et felles språk å reflektere på. Det mangler et undervisningsopplegg for hvordan formidle til dels krevende tema og invitere til refleksjon. Dette beskriver vi som styringssvikt; nasjonale myndigheter har ikke i tilstrekkelig grad satt lokale aktører i stand til å utføre i tråd med ambisjonene. Samtidig finner vi altså tendenser til samordningssvikt lokalt, mellom ulike tjenester som bidrar til livsmestringstilbudet, og mellom ulike deler av introduksjonsprogrammet. Når det enkelte steder lokalt ikke prioriteres utgifter til tolk, tolker vi det først og fremst som uttrykk for ressurssvikt.

Vi identifiserer altså flere utfordringer og dersom de overordnede ambisjonene for kurs i livsmestring skal nås, kreves endringer. Vi konkluderer med følgende fire anbefalinger:

1. Nasjonale myndigheter bør utarbeide en anbefalt undervisningsmetodikk for begge temaområder i livsmestring i et nytt land – og de som har det overordnede ansvaret for livsmestringstilbudet lokalt bør få opplæring i dette.
2. Det bør utvikles anbefalinger og råd om bruk av tolk i et livsmestringstilbud der deler av undervisningen skjer tidlig i deltakernes introduksjonsløp, i grupper der deltakere har ulike morsmål og der det er en ambisjon om refleksjon og dialog.
3. Det bør tydeliggjøres hvilke deler av de to temaområdene i livsmestring i et nytt land som bør gis tidlig i deltakernes introduksjonsprogram og hvilke deler som med fordel kan utsettes til deltakerne behersker norsk bedre.
4. Det bør gjennomføres et forskningsprosjekt der det innhentes data om deltakernes erfaringer med kurs i livsmestring i et nytt land – og der deltakererfaringer diskuteres opp mot ambisjoner for tilbudet og det vi har funnet om gjennomføring lokalt.