Hele mennesker – delte tjenester

Det er en økende bekymring knyttet til utenforskap blant unge som vokser opp i såkalte utsatte boområder. I denne rapporten er det nettopp utenforskap som studeres, og det overordnede temaet er hvordan utenforskap kan forebygges. Utenforskap forstås både objektivt, som manglende deltagelse i samfunnets sentrale institusjoner, og subjektivt, som manglende tilhørighet. På oppdrag fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) er den overordnede problemstillingen vi søker å besvare i denne rapporten:

Hvordan samsvarer unge sine erfaringer og behov for tjenester med hjelpeapparatets tilbud til unge i utsatte boområder i norske storbyer?

Denne problemstillingen er motivert ut fra vårt «nedenfra og opp-perspektiv». Et sentralt premiss i denne rapporten er at hjelpen fra tjenesteapparatet må være forankret i brukernes opplevelse av egne behov for å kunne være virksom og fungere forebyggende. Dette analytiske premisset er grunnleggende for rapporten. Den første delen handler om de unges egne perspektiver, den andre delen handler om tjenesteutøveres perspektiver, og den tredje delen handler om hvorvidt disse perspektivene samsvarer. En hypotese som har ligget til grunn gjennom arbeidet med denne rapporten, har vært at i den grad det finnes et avvik mellom de unges erfaringer og de ansattes forståelse av unges utfordringer, vil dette avviket legge grunnlaget for mistillit mellom «de som skal hjelpes» og «hjelperne».

Analysene er basert på 20 intervjuer med ungdom mellom 16 og 20 år og 18 intervjuer med representanter fra henholdsvis skolen, fritidstilbud, politi og områdesatsingen. Alle ungdommene bor eller har vokst opp i henholdsvis Fjell i Drammen, Furuset i Alna bydel i Oslo og Solheimsviken i bydel Solheim Nord i Bergen.

I den første delen, basert på intervjuene med ungdom fra de tre boområdene, finner vi at de unges opplevelse av egne behov er grunnleggende og relativt beskjedne. De ønsker seg en skole å gå til, et fritidstilbud å delta i, venner å være med og aller helst å tjene litt penger. For egen framtid ønsker de å bestå og fullføre videregående opplæring og få seg en jobb og et eget sted å bo. Her og nå trenger de å oppleve en form for mestring og trygghet. For dem betyr ikke mestring nødvendigvis å prestere godt faglig, men å klare å få til skolen, komme tidsnok og å være sosial i en gruppe. De ønsker seg en meningsfull fritid og å være med venner. Oppsummert kan man si at de unge ønsker seg trening i livsmestring. For å få til dette trenger de et voksent menneske som er på deres lag, som en ungdomsarbeider eller en miljøarbeider, men som samtidig kjenner tjenestene så godt at de vet akkurat hvem de skal kontakte dersom en ungdom kommer til dem med et problem de trenger hjelp med.

I den andre delen finner vi at de ansatte i tjenestene er opptatt av at en god del av utfordringene til de unge er knyttet til problemer som på en eller annen måte er linket til de unges boforhold, levekår og hjemmeforhold. De ser med andre ord utfordringene i lys av en levekårs- og fattigdomsproblematikk. Unges utfordringer tolkes i lys av dårlige boforhold, foreldres innvandrerbakgrunn og manglende kulturforståelse og foreldres manglende integrering i arbeidsliv og nærmiljø. Videre mener de at selv om gjengene flere av ungdommene tilhører, tilbyr en viktig form for tilhørighet, så kan de også potensielt rekuttere til kriminell aktivitet. Der hvor gruppen får en negativ dynamikk, vil unge kunne bli for lojale mot sine venner og trekkes inn i blant annet kriminalitet i nabolaget. Tjenestene pekte også på noen begrensninger de mente de hadde når det gjaldt å kunne møte unge. Én slik begrensning var knyttet til tverretatlig samarbeid, en annen var ressurser.

I den tredje delen analyserer vi hvordan de unges perspektiv sammenfaller med tjenestenes perspektiv. Utgangspunktet for en slik analyse av «matching» er at ved å studere hvor unges behov og tjenesters respons ser ut til å samsvare, vil man kunne finne den såkalte beste praksis – altså eksemplene på hva tjenestene gjør når de unge føler seg hørt og sett. I denne delen finner vi at tjenestene er enige i de unges opplevelse av at de trenger å oppleve mestring, trygghet og tilhørighet. Det er imidlertid noen aspekter tjenesterepresentanter vektlegger i større grad enn ungdommen selv. Disse har vi kalt et «familieperspektiv» og et «gjengperspektiv». Den viktigste «mismatchen» mellom de unges og tjenesteaktørenes perspektiv er imidlertid at der de unge ser på seg selv som enhetlige individer, ser tjenesteaktører på dem som individer med gjenstridige eller sammensatte utfordringer. Derfor vektlegger de unge selv at det de trenger, er en person som ser dem som et helt menneske. Dette ønsket blir ikke alltid oppfylt, og tjenestene ser ikke alltid hvor viktig det oppleves for de unge at dette behovet blir dekket. Fordi tjenesteapparatet per definisjon er spesialisert, vil de unge ofte oppleve å møte et delt tjenesteapparat hvis hjelp ikke alltid føles relevant.

Sagt på en annen måte mener de unge at de trenger en koordinerende enhet som hjelper dem som et helt menneske. Dette er utfordrende for tjenesterepresentantene, fordi ingen av representantene fra tjenesteapparatet vi har intervjuet, anlegger et slikt institusjonalisert helhetsperspektiv.