Fafo-rapporter
Fafo oppgraderer sine nettsider og har i den forbindelse litt problemer med søkefunksjonen og visning av publikasjoner. Hvis du ikke finner det du leter etter kan du sende en epost til så skal vi bistå deg

Rapportsøk

Din handlekurv

Antall Pris Totalsum
0,00 kr
Gå til betaling
Handlekurven er tom
Migrasjon, foreldreskap og sosial kontroll

Jon Horgen Friberg og Mathilde Bjørnset

Fafo-rapport 2019:01

Last ned nettutgave | English summary

Forskere på Fafo: Jon Horgen Friberg, Mathilde Bjørnset

Temaet for denne rapporten er foreldreskap og sosial kontroll, med særlig søkelys på innvandrede familier fra Pakistan, Somalia og Sri Lanka. Vi tar for oss holdninger til seksualitet og unges frihet, samt bakgrunn for og utbredelse av ulike typer foreldrerestriksjoner i ungdoms sosiale liv. Deretter ser vi nærmere på foreldrenes egne perspektiver på det å oppdra barn og unge i Norge, før vi vender blikket mot dynamikken i familierelasjoner preget av sterk sosial kontroll og mekanismer for sosial endring over tid. Analysene er basert en kvantitative studie av ungdom i Oslo og Akershus, samt kvalitative intervjuer med foreldre, ungdom og personer i hjelpeapparatet.

Utgitt: 2019 Id-nr.: 20698

Strømming av lanseringsseminar

Konflikt, fellesskap og forandring. Cappelen Damm Akademisk

Sammendrag

Temaet for denne rapporten er foreldreskap og sosial kontroll, med særlig søkelys på innvandrede familier fra Pakistan, Somalia og Sri Lanka. De empiriske analysene er delt i tre:

1) Første del består av en kvantitativ analyse av holdninger til kjønn, seksualitet og relasjoner i innvandrede familier, omfang av sosiale foreldrerestriksjoner samt analyser av den sosiale kontrollens drivkrefter og utvikling. Her stiller vi spørsmål om hva slags holdninger som er utbredt i ulike grupper når det gjelder kjønn og seksualitet blant unge. Videre tar vi for oss hvem som er mest utsatt for sosial kontroll i form av foreldrerestriksjoner og hvilke konsekvenser foreldrerestriksjoner kan ha for unges liv.

2) En kvalitativ analyse av foreldres subjektive bekymringer knyttet til det å skulle oppdra barn og ungdom i Norge, basert på individuelle intervjuer og gruppeintervjuer med foreldre. Her retter vi søkelyset mot foreldrenes perspektiver og deres erfaringer og begrunnelser for måten de utøver sosial kontroll på.

3) En kvalitativ analyse av kompleksitet og sosial endring i familierelasjoner i en migrasjonskontekst basert på intervjuer med foreldre, ungdom og unge voksne samt personer i hjelpeapparatet. Her retter vi søkelyset mot unges erfaringer og relasjonene innad i familiene og ser spesielt på mekanismer for sosial endring.

Kvantitative analyser av holdninger og sosial kontroll

Basert på ungdoms vurderinger av foreldres holdninger finner vi klare indikasjoner på at foreldregenerasjonen fra land som Pakistan, Somalia og Sri Lanka – i likhet med mange andre innvandrergrupper fra det globale sør – er langt mer konservative i spørsmål om sex før ekteskapet, homofili og om gutter og jenter på videregående skole kan ha kjærester, enn den øvrige befolkningen. Holdninger til kjønn og seksualitet er nært knyttet til religion – både graden av religiøsitet og hvilken religion man tilhører, har betydning. Muslimske innvandrere framstår som mest konservative, men også andre religiøse grupper er langt mer konservative i slike spørsmål enn den øvrige befolkningen. Også blant ungdom finner vi store forskjeller i holdninger mellom ulike grupper, men ungdommene oppfatter seg selv jevnt over som betydelig mer liberale enn sine foreldre.

Mens et flertall i mange grupper rapporterer om mer konservative holdninger, er det et mindretall som rapporterer om det som må kunne betegnes som alvorlige foreldrerestriksjoner i sine sosiale liv. I noen grupper gjelder dette likevel ganske mange. For eksempel oppgir 29 prosent av jenter med pakistansk bakgrunn i Vg1 i Oslo og Akershus at det stemmer veldig godt eller ganske godt at foreldrene deres ikke vil at de skal «være sammen med noen av det motsatte kjønn på fritiden, uten at det er voksne til stede». Graden av foreldrerestriksjoner er nært knyttet til foreldrenes kulturelle orientering og grad av religiøsitet. Jo mer foreldrene er opptatt av å bevare hjemlandets kultur, og jo mer religiøse foreldrene er, jo større sannsynlighet er det for at ungdommene opplever strenge foreldrerestriksjoner. Det er en viss sammenheng også med foreldrenes sosioøkonomiske status (foreldres utdanning og sysselsetting), men denne effekten er langt svakere. Unge som selv har gode karakterer i skolen, rapporterer imidlertid om mindre foreldrerestriksjoner enn unge med dårlige karakterer.

Gutter og jenter opplever litt ulike former for sosial kontroll. Mens gutter litt oftere rapporterer om restriksjoner på å være sammen med venner, rapporterer jenter oftere om at foreldrene ikke vil at de skal være sammen med noen av det motsatte kjønn uten voksenoppsyn. Blant muslimer rapporterer jenter om mer foreldrerestriksjoner enn gutter, men forholdet er omvendt i andre grupper. Det er grunn til å tro at en del gutter har høyere forventninger til egen frihet og derfor har lavere terskel for å rapportere om foreldrerestriksjoner. De kvalitative intervjuene tyder dessuten på at selv om gutter og jenter i mange tilfeller kan ha like strenge regler å forholde seg til, så oppfattes det som langt mer alvorlig dersom jentene bryter dem.

Ungdom som er født i Norge, er mindre utsatt for foreldrerestriksjoner enn ungdom som selv har innvandret, og graden av foreldrerestriksjoner avtar markant i takt med økt botid hos foreldrene. Nedgangen i foreldrerestriksjoner ser ut til å skje også i familier som beholder konservative holdninger til unges kjønn og seksualitet.

Analysene indikerer at foreldrerestriksjoner har betydelige konsekvenser for de unges liv. Å rapportere om foreldrerestriksjoner er forbundet med lavere deltakelse i organiserte fritidsaktiviteter, høyere sannsynlighet for å rapportere om psykiske plager og lav selvtillit. En del unge ser ut til å leve det som kan kalles et «dobbeltliv», i strid med foreldrenes ønsker. Det er for eksempel en betydelig andel som har kjærester selv om de tror at foreldrene ikke aksepterer det.

Foreldreperspektiver på å oppdra ungdom i en fremmed kultur

I den andre delen av de empiriske analysene har vi forsøkt å gi en stemme til foreldregenerasjonen blant innvandrere fra Pakistan, Somalia og Sri Lanka, og danne oss et bilde av deres bekymringer knyttet til å oppdra barn i Norge. Vi legger her særlig vekt på voksne og relativt konservative foreldre, ettersom de setter tydelig ord på temaer som andre også i større eller mindre grad er opptatt av.

Mange av foreldrene som er intervjuet, gir uttrykk for at de savner et større kollektiv å støtte seg på i barneoppdragelsen, og at de ofte føler seg alene med ansvaret for barna. I opprinnelseslandene er barneoppdragelse ofte et mer kollektivt anliggende som involverer storfamilie, slekt og lokalsamfunn, og hvor sentrale normer er felles for alle de ulike arenaene hvor barna ferdes. Savnet etter dette fellesskapet, følelsen av familieoppløsning og det å stå alene i møte med en fremmed verden var blant de mest gjennomgående temaene i intervjuene med foreldre. En del uttrykker også frustrasjon over at barna, slik de oppfatter det, ikke tar vare på fellesskapsnormene som de selv er vokst opp med.

Individualisme – ofte forstått som egoisme – og liberale holdninger til rus og seksualitet oppleves som særlig truende sider ved det norske samfunnet. Samtidig opplever en del foreldre at deres tradisjonelle verktøy for disiplinering og kontroll, inkludert fysisk avstraffelse, felles religiøse normer og storfamiliens støtte, ikke er tilgjengelige her. Enkelte opplever derfor at de ikke er i stand til å utøve foreldreskap og sosial kontroll på en adekvat måte. Mange er også usikre på hva som er akseptabel grensesetting i det norske samfunnet.

En del foreldre opplever at deres religion, identitet og kultur er under press fra storsamfunnet. I noen grad reflekterer dette usikkerhet og frykt i møte med det ukjente. Samtidig reflekterer denne opplevelsen en reell konflikt mellom ulike måter å regulere sosialt liv på. Er ungdom borgere i en stat med selvstendige rettigheter og autonomi, eller har de primært rettigheter og plikter som del av et familiekollektiv med suveren autoritet over sine medlemmer? Konflikten mellom en kollektivistisk og religiøs familieorganisering på den ene siden og sekulær statsindividualisme på den andre kommer delvis til uttrykk i form av et ambivalent forhold til skolen. Innvandrede foreldre har gjerne en sterk positiv orientering mot skole og utdanning, men i spørsmål knyttet til svømmeundervisning for gutter og jenter, leirskole, dusjing etter gymtimer m.m. opplever en del foreldre at deres ønsker blir overkjørt. Aller tydeligst kommer konflikten fram i form av frykt for barnevernet, som for en del foreldre oppleves som en konstant trussel og en invasjon av familiens suverenitet.

Å videreføre ekteskapet som institusjon oppleves som sentralt for å kunne videreføre familiestruktur, tro og identitet, og bekymring for barnas framtidige ekteskap er en sentral drivkraft for utøvelsen av sosial kontroll. I bakgrunnen lurer frykten for gamlehjemmet, som for noen er et symbol på konsekvensene dersom de mislykkes i å bevare familien slik de kjenner den. For en del foreldre er det derfor mye som står på spill i oppdragelsen.

Det er store individuelle variasjoner mellom ulike familier og foreldre i alle de tre gruppene med tanke på hvor sterkt disse bekymringene oppleves. Men det er også systematiske forskjeller mellom de tre gruppene som er verdt å trekke fram. Den første handler om «limet» i de sosiale nettverkene. Selv om både de pakistanske, somaliske og tamilske informantene var opptatt av familieoppløsning som følge av migrasjon, var det betydelige forskjeller med tanke på konkret sosial organisering. Den somaliske gruppen skiller seg ut i den ene enden, ved at de sosiale nettverkene er preget av fragmentering, og at familiestrukturen for mange har gått i oppløsning. Hele seks av ti ungdommer med somalisk bakgrunn oppgir at de ikke bor med begge foreldrene samlet. Den tamilske gruppen med bakgrunn fra Sri Lanka skiller seg ut i den andre enden, ved at de i stor grad har lykkes i å rekonstruere tette sosiale nettverk som tilbyr betydelig støtte for den enkelte familie, organisert innenfor den tamilske diasporabevegelsen. Den andre forskjellen handler om opplevelsen av identitetskonflikt. Enkelte av foreldrene i både den somaliske og pakistanske gruppen opplevde at deres ønske om å videreføre sin kulturelle og religiøse identitet til en viss grad sto i et motsetningsforhold til den norske statens ønsker for barna. Også tamilene var svært opptatte av å bevare egen identitet, men for dem handlet dette om språk snarere enn religion, og de ga i langt mindre grad uttrykk for at dette sto i et motsetningsforhold til integrasjon i storsamfunnet.

Generasjonsrelasjoner og sosial endring

Intervjuene med ungdom og unge voksne understreker den sosiale kompleksiteten i relasjoner preget av sterk sosial kontroll. Både ungdom og foreldre inngår i nettverk og relasjoner der mange av aktørene opplever kryssende krav og forventninger – ikke bare til egen livsførsel, men også til hvordan de bør forholde seg til andres. Det er derfor ikke alltid så enkelt å identifisere hvem som utøver den sosiale kontrollen, og hvem som blir kontrollert, ettersom mange – inkludert foreldre, søsken og andre slektninger – kan oppleve å finne seg selv «mellom barken og veden», i skvis mellom andres forventninger.

Hvordan ungdom opplever det å være utsatt for streng sosial kontroll, er i stor grad avhengig av deres egne holdninger og tilpasninger. Å internalisere familiens forventninger er for eksempel en tilpasning som tillater en å unngå konflikt og samtidig oppleve autonomi og selvstendighet i hverdagen. Andre velger å omfavne en religiøs identitet, som en måte å distansere seg fra familiens krav på, samtidig som man binder seg til et sett med leveregler som gir aksept og legitimitet. Noen går i konflikt – enten i form av brudd og oppgjør eller i form av små hverdagskamper. Mange lever såkalte dobbeltliv, der man veksler mellom ulike forventninger og krav på ulike arenaer. Slike dobbeltliv innebærer imidlertid at relasjoner blir potensielt sårbare – det er først når noe går galt, at man merker konsekvensene.

Generasjonsmotsetninger i relasjoner preget av streng sosial kontroll kan ikke bare forstås som verdikonflikter, men tar også form av forhandlingssituasjoner der ulike ressurser kan bringes til forhandlingsbordet. For mange unge framstår interessekonfliktene mellom ulike generasjoner – som bekymringen foreldrene gir uttrykk for rundt hvem som har ansvar for å ta vare på dem når de blir gamle – som internaliserte verdikonflikter.

Vi identifiserer en rekke sosiale mekanismer som over tid bidrar til endring i retning av mer liberal oppdragelsespraksis. Disse handler dels om endringer som følge av læring og tilpasning, og dels om endring som følge av konflikt. Over tid opplever mange familier at referansepunktene gradvis endrer seg, og de idealiserte glansbildene av hva som utgjør en perfekt familie, har en tendens til å slå sprekker over tid. I mange miljøer går det inflasjon i «skandaler», og frykten for hva andre vil si, mister over tid noe av sin kraft. Gjennom prøving og feiling opplever dessuten mange foreldre at tradisjonelle autoritære oppdragerstiler fungerer dårlig i Norge. Mange forteller at de har vært «tvunget» til å endre metoder, dersom de ønsker å videreføre sine verdier til barna. Samtidig ser vi at de institusjonelle rammebetingelsene i det norske samfunnet – som gir kvinner og barn langt bedre rettsvern og tilgang til ressurser – bidrar til at små og store konflikter innad i familiene får et helt annet utfall her enn de ville fått i opprinnelseslandene. Økende utdanning særlig blant jenter i etterkommergenerasjonen bidrar dessuten til å endre maktbalansen og forhandlingssituasjonen innad i familiene på måter som gradvis også endrer familienes spilleregler.

Religion har en tvetydig rolle i disse endringsprosessene. Religion er opphav til krav og forbud knyttet til kjønnssegregering og kyskhet, og religiøse argumenter gir tyngde og legitimitet til utøvelsen av sosial kontroll og virker slik konserverende. Samtidig ser vi at endringer i familiepraksiser går hånd i hånd med en mer liberal og individualisert tolkning av religion i den yngre generasjonen, og for noen kan religionen gi tungtveiende argumenter for egen frigjøring fra foreldregenerasjonens mer kulturelt forankrede forventninger.

Rapporten avsluttes med noen refleksjoner rundt implikasjonene for det politiske arbeidet på feltet.

306,00 kr