Helsefellesskapenes rekrutterings- og samhandlingstilskudd

Ved hjelp av intervjuer med 87 representanter for kommuner og helseforetak, en spørreundersøkelse og dokumentanalyser svarer vi på følgende spørsmål:

1. Hvordan er rekrutterings- og samhandlingsmidlene blitt fordelt?
2. Hvilke styrings- og beslutningsprosesser ligger til grunn for tildeling av midlene?
3. Hvordan har arbeidet med fordeling av midler påvirket samhandlingen mellom sykehus og kommuner?
4. Hvordan bør styrings- og beslutningsprosesser se ut for å forsterke samarbeidet om tjenesteutvikling og gode pasientforløp?

Denne rapporten viser hvordan rekrutterings- og samhandlingstilskuddet (RS-tilskuddet) forvaltes i helsefellesskapene, og hvilken betydning ordningen har for samhandling, styring og likeverdighet mellom kommuner og helseforetak. Rapporten bygger på data fra kvalitative intervjuer med 87 informanter fra kommuner og helseforetak, en spørreundersøkelse til landets kommuner og dokumentanalyser.

Fordeling av RS-tilskuddet

• Mange RS-prosjekter har fått tildelt midler, langt flere enn de 166 som er omtalt i rapporten. Prosjektenes innhold er i hovedsak i tråd med nasjonale kriterier og retter seg mot prioriterte pasientgrupper. Knapt ti prosent av prosjektene har som hovedmål å gjennomføre rekrutteringsfremmende tiltak.
• Det er stor variasjon i størrelsen på RS-prosjektene. I nord er prosjektene gjennomgående størst, mens de i Sogn og Fjordane, Telemark og Agder ofte er minst. Det er en tendens til at flere helsefellesskap ønsker færre, men større prosjekter. Blant kommunene er det særlig de litt større som tar til orde for en slik utvikling.

Tilskuddets bidrag til samhandlingen

• RS-tilskuddet har bidratt til å utvikle helsefellesskapene som samhandlingsarenaer, til å styrke den lokale samhandlingen mellom kommuner og helseforetak, og til å utvikle en sterkere samhandlingskultur.
• RS-prosjekter skal gi gevinster til begge parter og helst til mer enn én kommune. Helseforetak og store kommuner har størst ressurser og kan utvikle løsninger som kommer et flertall av kommunene til gode. Mindre kommuner er ofte bekvemme med at større kommuner tar føringen.
• Prosjekter fører ofte til at flere tjenester utføres i kommunene. Dette kan i utgangspunktet være positivt både for kommunene og pasientene. Mange kommuner uttrykker likevel at samarbeidsrelasjonen med helseforetakene ikke er likeverdig, fordi helseforetakene får for stort gjennomslag i utformingen av prosjektene.
• Kommunene kritiserer også enkelte prosjekter for ikke å innebære reell samhandling. Dette gjelder særlig prosjekter som resulterer i såkalt oppgaveforskyvning, der kommunene overtar ansvar for tjenester som helseforetakene avvikler.

Styrings- og beslutningsprosesser

• Helsefellesskapene opererer med to hovedmodeller for utvikling av RS-prosjekter. De fleste har en åpen, søknadsbasert ordning der helseforetak og kommuner formulerer prosjektinnholdet. Andre har en ordning der prosjektbeskrivelsene er formulert av et internt utvalg i helsefellesskapet, hvorpå lokale aktører inviteres til å delta. I begge modellene vil strategisk samarbeidsutvalg som oftest fatte tildelingsvedtak. Det finnes også andre varianter der andre administrative eller politiske utvalg fatter tildelingsvedtakene. Nord RHF har en særegen ordning der en del av RS-midlene til prosjekter i hele regionen styres fra Sentralt tildelingsutvalg. Dette er begrunnet i regionale strategier som har liten støtte blant lokale aktører.

• På tvers av modellene ser det ut til at helseforetak og større kommuner har mer innflytelse på bruken av RS-midlene enn små kommuner. Samtidig som mange kommuner er kritiske til deler av måten RS-tilskuddet forvaltes på, oppgir de fleste å ha stor tillit til RS-ordningen slik den praktiseres i eget helsefellesskap. De oppgir også at samhandlingsprosjektene er nyttige.

Videreføring

Rekrutterings- og samhandlingstilskuddet har på kort tid blitt et sentralt styrings- og utviklingsverktøy i helsefellesskapene. Midlene har bidratt til både strukturendringer, konkret utviklingsarbeid og styrking av samhandlingskulturen. Forvaltningen av RS-tilskuddet er i kontinuerlig utvikling og enkelte forhold som er beskrevet i rapporten er allerede i ferd med å endres. Momenter å ta med seg i videreutviklingen kan være å

• styrke helsefellesskapene som institusjon og redusere de store aktørenes dominans
• styrke mindre kommuners kapasitet til å delta i prosjektutformingen
• videreutvikle et felles kunnskapsgrunnlag
• sikre felles gevinster og langsiktig bærekraft i kommunene, og minimere tilfeller av oppgaveforskyvning fra helseforetak til kommunene uten at det følger (økte) ressurser med
• bygge på det beste fra de to hovedmodellene ved at helsefellesskapene kan dele RS-tilskuddet i to potter – én til åpne søknadsbaserte prosjekter og én til prosjekter utviklet av utvalg i helsefellesskapet. I begge tilfeller bør tildelingene fattes helsefelleskapenes organer.