Boligarbeid i Nav

Rapporten viser at de som ber om hjelp med midlertidig botilbud, ikke er en ensartet gruppe, men personer med ulike sosiale problemer og ulik bakgrunn for å stå uten et sted å bo. Samtidig viser prosjektet hvordan strukturelle utfordringer i boligmarkedet, og helse- og velferdspolitikken, påvirker både hvem som får behov for hjelp med bolig og Navs muligheter for å gi hjelp med å finne et trygt sted å bo. Å sikre en trygg bosituasjon for de som tar kontakt med Nav, kan ikke avgrenses til Navs arbeid alene, men forutsetter innsats fra andre tjenester og samordning av det boligsosiale arbeidet lokalt.

Økt press i boligmarkedet fører til at flere strever med å få et sted å bo. De siste årene har bruken av midlertidige botilbud økt. Sosialtjenesteloven pålegger Nav å sikre at personer som står uten et sted å sove eller oppholde seg neste natt, får hjelp med å finne et forsvarlig midlertidig botilbud ut fra den enkelte tjenestemottakers behov. Rundskriv til sosialtjenesteloven utdyper dette ansvaret og gir føringer for kvaliteten i tilbudet og at de som bor midlertidig, skal få hjelp til å finne en varig bolig.

Prosjektet «Hjelp med midlertidig botilbud – hva fremmer god praksis i Nav-kontorene?» har undersøkt hvem som har behov for hjelp fra Nav for å finne midlertidig botilbud, hva som karakteriserer vellykket praksis ved Nav-kontorer når det gjelder å finne egnede botilbud og rask overgang til varig bolig, samt hvordan ulike samfunnstrender, utvikling i boligmarkedet og kommunal velferdspolitikk påvirker hvem som har behov for midlertidig botilbud.

Forskningsprosjektet har bestått av tre moduler. En spørreundersøkelse til Nav-kontorer, casestudier i fem Nav-kontorer i fem ulike kommuner, og tre regionale workshops med Nav-ansatte. Det er tidligere gitt ut en underveisrapport med resultater fra spørreundersøkelsen til Nav-kontorene (Hansen & Bråthen, 2025) og et notat med beskrivelse av de fem casene som har vært en del av prosjektet (Hansen & Flåto, 2026). I denne sluttrapporten retter vi primært oppmerksomheten mot hvordan Nav-kontorene jobber, og forhold som kan ha betydning for å fremme god praksis på boligområdet. 

Hvem søker midlertidig botilbud

Nav-kontorene beskriver en sosial utvidelse av gruppen som ber om hjelp med midlertidig botilbud, hvor økonomisk sårbarhet i større grad enn tidligere kan gi akutte boligproblemer. Samtidig har de fleste som ber om hjelp flere sosiale eller helsemessige problemer, og de som var vanskeligstilte på boligmarkedet tidligere, er blitt mer utsatt. Det gjelder særlig personer med rus- og psykiske helseproblemer.

Hjelpebehovet varierer betydelig. Noen er økonomisk vanskeligstilte i en akutt krise og kan etablere seg i egen bolig relativt raskt, enkelte med noe veiledning og økonomisk bistand. For andre fører ulike forhold til en svakere markedsposisjon og et mer omfattende hjelpebehov.

Strukturelle forhold gjør veien fra midlertidig til varig bolig lang for mange: diskriminering i det private leiemarkedet, lav betalingsevne i et marked med stigende priser, lang ventetid på kommunal bolig, og begrenset tilgang på egnede bo- og tjenestetilbud innen rus- og psykisk helsefeltet. Blant dem som har bodd lengst i midlertidig botilbud, finner vi personer som allerede har vedtak om kommunal bolig, men venter på tildeling. For personer med langvarig marginal bolighistorikk er midlertidig botilbud ofte ikke et unntak, men et ledd i en lengre kjede av ustabile boforhold.

Hjelp med midlertidig botilbud

Arbeidet med midlertidig botilbud er omfattende og strekker seg fra første henvendelse til Nav, via kartlegging, vurdering av egnet midlertidig botilbud og plassering, til løpende oppfølging og hjelp med overgang til en varig bolig. Det finnes ingen felles protokoll eller modell for dette arbeidet, og praksisen varierer mellom kontorene.

Øremerkede stillingsressurser til boligarbeid ved Nav-kontorene kan bidra til å utvikle fagkompetanse, felles retningslinjer, strukturer for samarbeid og mer målrettet oppfølging av brukere over tid. Ved mindre kontorer er spesialiserte boligfunksjoner mindre relevant, men tydelige rutiner og strukturer i boligarbeidet kan gi bedre oppfølging.

Læringspunkter om hva som erfares å bidra til god praksis:

• Systematisk kartlegging, gjerne med standardiserte skjemaer.
• Vedtak om midlertidig botilbud som gir tydelig beskrivelse av rammene for tilbudet og forventninger til brukeren. Inkludering av råd og veiledning som del av vedtaket.
• Tilgang til et differensiert midlertidig botilbud.
• God kjennskap til de tilgjengelige botilbudene – gjerne gjennom besøk.
• Strukturerte oversikter over beboere i midlertidig botilbud, som verktøy for oppfølging.
• Regelmessige drøftingsmøter om oppfølging av personer i midlertidig botilbud for å sikre god oppfølging, koordinert innsats, forebygge glippsoner og fremme felles læring i kontoret.
• Etablerte rutiner og strukturer som ramme for veiledernes arbeid. Tydelig ansvarsavklaring internt i kontoret.
• Aktiv innkreving av egenandel, kombinert med tett oppfølging.
• Rutiner for å melde avvik når egnede tilbud mangler – for å synliggjøre problemene overfor kommunen.
• Samarbeidsmøter eller rutiner for samhandling mellom Nav, boligkontor og andre involverte i oppfølging av vanskeligstilte på boligmarkedet, for kjennskap til det boligsosiale utfordringsbildet, vurdering av behov for tiltak, av søknad om kommunal bolig og oppfølging.

Det midlertidige botilbudet

Spørreundersøkelsen viser at Nav-kontorene benytter et bredt spekter av midlertidige botilbud. Pensjonat, hotell og campingplass brukes av mange, i tillegg til kommunale tilbud. Bare drøyt tre av ti har inngått kvalitetsavtaler med private eller ideelle aktører, og omtrent like mange benytter private eller ideelle tilbud uten slik avtale. Casestudien beskriver at det midlertidige botilbudet ikke er et ensartet tilbud, men et bredt spekter av botilbud som innhentes etter behov. Tilbudene varierer i eierskap, fysisk standard, bemanning og kompetanse, fra overnattingssteder som kun tilbyr tak over hodet, til tilbud med faglig personell og helhetlig oppfølging. Tilbudet framstår oftest fragmentert, og det er sjelden slik at kommunene har et sammenhengende tilbud til ulike grupper. Det er ikke alltid samsvar mellom føringer om kvalitet i rundskrivet til sosialtjenesteloven og de faktiske realitetene. 

Læringspunkter om hva som erfares å bidra til god praksis:

• Midlertidige botilbud må tilpasses brukergruppenes behov for å kunne være et kvalitetsmessig forsvarlig tilbud.
• Midlertidige botilbud kan være en viktig samarbeidspartner i prosessen med å finne og etablere en varig egnet bolig for beboere. Der samarbeidet fungerer godt, kjennetegnes det av faste møtepunkter med tydelig struktur, lav terskel for drøfting av enkeltsaker og gjensidig forståelse for hverandres roller.

Boligveiledning og hjelp til varig bolig

Boligveiledning er en sammensatt funksjon som spenner fra individuell bistand til brukere til nettverksarbeid med utleiere.

Læringspunkter om hva som erfares å bidra til god praksis i boligveiledning:

• Dedikerte boligveiledere med ansvar for å bygge systematikk, kompetanse og kontaktnett i det private utleiemarkedet.
• Tidlig forventningsavklaring om hva som er realistisk i det aktuelle boligmarkedet, og avklaring av hvilket spor som er mest aktuelt for den enkelte.
• Tett og direkte kontakt med brukeren gjennom hele prosessen.
• Motivasjonsarbeid og psykisk støtte som en integrert del av oppfølgingen.
• Forberedelse til visning og kontakt med utleier.
• Systematisk nettverksarbeid med utleiere, med vekt på å opprettholde tillit over tid.
• Rask og fleksibel behandling av depositum og garanti, tilpasset situasjonen i markedet og den enkeltes økonomi.
• Aktivitetsforventing kombinert med reell skjønnsutøvelse, slik at forventningene støtter framdrift framfor å forsterke avmakt.
• Gruppebaserte tilbud som boligskole, med rom for individuell tilpasning.

Avsluttende vurdering og anbefalinger

Kunnskap om hvem som ber om hjelp med midlertidig botilbud i Nav synliggjør at dette hjelpebehovet ikke kan reduseres til et boligspørsmål alene. For mange er det ikke kun snakk om behov for tak over hodet, men om bred sosialfaglig oppfølging for bedre livsmestring. Tidspress og kapasitet kan føre til at henvendelser reduseres til et rent boligspørsmål. Øvrig hjelpebehov blir ikke nødvendigvis fulgt opp. Mange informanter framhever derfor tid og ressurser som en viktig forutsetning for å kunne gi god oppfølging.

Arbeidet med bolig i Nav er preget av en grunnleggende utfordring. På den ene siden har mange som trenger hjelp sammensatte problemer som krever innsats fra flere aktører samtidig. På den andre siden er ansvaret i kommunene organisatorisk fragmentert mellom ulike etater, forvaltningsnivåer, lovverk og fagsystemer. Prosjektet viser at god praksis i Nav i stor grad også avhenger av forhold som ligger utenfor Nav, og som styres av andre instanser i kommunen.

Anbefalinger

• Bedre rammer for Navs boligarbeid krever innsats i boligpolitikken, i leiemarkedet og i den kommunale boligsektoren – og mer oppmerksomhet om hva det midlertidige botilbudet skal være og hvordan det skal forvaltes.
• Det er behov for tverrsektoriell innsats på nasjonalt nivå for å håndtere boligsosiale utfordringer og forebygge bostedsløshet.
• Navs rolle på det boligsosiale området bør tydeliggjøres.
• Rundskrivet til sosialtjenesteloven bør presiseres når de gjelder hva det midlertidige botilbudet skal være, og sammenhengen med ansvaret som følger etter formålsparagrafen i loven.
• Det bør utvikles felles verktøy for registrering av situasjonen for beboere i midlertidig botilbud, planer, tiltak og forløp, som grunnlag for systematisk oppfølging og mulighet for aggregerte sanntidsdata lokalt og nasjonalt.
• Det bør være en tydeligere beskrivelse av kommunenes ansvar for å ha oversikt over behovet for midlertidige botilbud og en strategi for å kunne tilby forsvarlige tilbud.
• Nav bør inkluderes i kommunens boligbehovskartlegging, og Nav bør utvikle systematikk for bred rapportering av det boligsosiale utfordringsbildet.
• Navs sosiale arbeid med bolig bør styrkes gjennom tilstrekkelig sosialfaglig kompetanse og ressurser, slik at midlertidig botilbud kobles til bredere oppfølging og støtte for en stabil bosituasjon.
• Det bør utvikles systemer for erfaringsdeling på tvers av Nav-kontorer og kommunale kontekster, slik at kunnskap om god praksis ikke avhenger av tilfeldig kjennskap mellom enkeltkontorer.