Arbeidstakeres rett til å koble fra

I denne rapporten kartlegger vi situasjonen i det norske arbeidslivet når det gjelder arbeidstakeres rett til å koble fra (the right to disconnect). «Retten til å koble fra» relateres til pågående diskusjoner om regelverksutvikling i EU og refererer til en arbeidstakers rett til å kunne frigjøre seg fra arbeidet og avstå fra å delta i arbeidsrelatert elektronisk kommunikasjon, som e-post eller andre meldinger, utenfor arbeidstid.

Problemstillingene som besvares, er knyttet til fire tematiske områder:

• kartlegging av omfang av arbeidstakeres kontakt med og tilknytning til arbeid utenfor den ordinære arbeidstiden og hvordan dette varierer mellom ulike næringer, yrker og stillinger og for arbeidstakere etter kjønn, alder og utdanning
• vurdering av positive og negative konsekvenser for arbeidstakere som opplever å bli kontaktet og koblet på arbeidet utenfor ordinær arbeidstid, herunder forventninger om å være tilgjengelig og konsekvenser for balansen mellom jobb og fritid
• arbeidsgivernes forventninger til at ansatte skal være tilgjengelige utenom arbeidstid, og praksis når det gjelder å holde oversikt over omfanget av arbeid som skjer utenom ordinær arbeidstid
• om det finnes reguleringer i særavtaler og/eller retningslinjer på virksomhetsnivå om retten til å være frakoblet arbeidet i fritiden – hvilke situasjoner / typer kontakt som eventuelt reguleres, og hvordan retten til å være frakoblet kan fungere i praksis

Rapporten bygger på flere datakilder, både kvantitative og kvalitative: spørreundersøkelse med svar fra 4031 arbeidstakere på GallupPanelet, gjennomført av Verian; egne analyser av SSBs Levekårsundersøkelse om arbeidsmiljø fra 2022; spørreundersøkelse rettet mot ledelsen i private og offentlige virksomheter med totalt 1200 svar, 600 i hver sektor, gjennomført på Norstat bedriftsomnibus; deskstudie med gjennomgang av forskningslitteratur og reguleringer i lov og tariffavtaler; kvalitative intervjuer med representanter fra partene på forbunds-/bransjenivå – totalt 11 intervjuer.

Det finnes detaljerte oppsummeringer av funn til slutt i hvert av de empiriske kapitlene, 4–7.

I en samlet analyse vil vi trekke fram følgende hovedfunn:

Analysen identifiserer fire hovedkategorier for arbeidstakernes tilknytning til arbeidet utenom ordinær arbeidstid, basert på kombinasjonen av kontaktfrekvens (hyppig versus sjelden) og forventninger om tilgjengelighet (ja/nei). Dette gir gruppene A–D.

Svært hyppige henvendelser (kategori A og B):
Omtrent 18 prosent av arbeidstakerne mottar regelmessige jobbhenvendelser fra kolleger, ledere eller eksterne i fritiden, som må følges opp. Disse fordeler seg jevnt mellom de som forventes å være tilgjengelige (kategori A, ca. 10 prosent), og de som ikke har slike forventninger (kategori B, ca. 8 prosent).

• Kategori A domineres av ledere og ansatte med særlig selvstendig stilling. De fleste bruker minst 2 timer ukentlig på henvendelser i fritiden, ofte uten særskilt kompensasjon. Forventningene er sjelden formalisert, men kommuniseres indirekte. Belastninger knyttet til stress, redusert hvile og grenseutvisking mellom jobb og fritid rapporteres ofte. Samtidig opplever mange at henvendelsene letter planlegging og koordinering og kan være karrieremessig gunstige.
• Kategori B ligner på kategori A med hensyn til type henvendelser, tidsbruk og kompensasjon, men arbeidstakerne oppgir at det ikke forventes at de skal være tilgjengelige. For denne kategorien har type stilling lite betydning. Belastningene for balansen mellom jobb og privatliv/helse oppleves også noe lavere enn blant de i kategori A, og færre rapporterer karrieremessige fordeler.

Sporadiske henvendelser (kategori C og D):
Et stort flertall (ca. 70 prosent) får sjelden henvendelser utenom arbeidstid (kategori D). Disse er hovedsakelig ansatte uten lederansvar eller særlig uavhengig stilling. Kun et lite mindretall opplever forventninger om tilgjengelighet (kategori C). Men også mer sporadiske henvendelser kan oppleves som belastende, særlig for de som opplever at det er en forventning om at de skal være tilgjengelige for slike. I tillegg kommer 11–12 prosent som kan sies å befinne seg i en mellomposisjon.

Treffsikkerhet og behov for eventuelle reguleringer

Det finnes ulike internasjonale tilnærminger til regulering av retten til å koble fra arbeid på fritiden. Enkelte europeiske land (bl.a. Belgia, Frankrike, Italia og Spania) har valgt lovregulering, mens andre har knyttet dette til avtaler om fjernarbeid. En tilsvarende regulering vil ha begrenset treffsikkerhet i Norge, ettersom svært få arbeidstakere arbeider fast fra hjemmekontor.

Kartleggingen viser at arbeidstakere som ofte må håndtere henvendelser i fritiden, og som forventes å svare (kategori A), er ledere og ansatte med særlig uavhengige stillinger. Dette er grupper som i stor grad er unntatt fra arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven. Mange av disse rapporterer stress, redusert balanse mellom jobb og fritid og arbeid under sykdom, noe som peker på et behov for å tematisere «retten til å koble fra» også for arbeidstakere som i dag er unntatt fra arbeidstidsbestemmelsene.

Den andre gruppen som ofte får henvendelser på fritiden, og som velger å svare selv om dette ikke er forventet, er en mindre klart definert gruppe (kategori B). Men også her er flertallet enten ledere eller i en særlig uavhengig stilling, eller de har muligheter til fleksitid som de følger opp selv. Disse opplever sjeldnere belastninger, men begrunner praksisen med at det letter planlegging og koordinering av arbeidet, og at det er positivt å følge med på jobben også når man har fri.

Undersøkelsen viser at formelle retningslinjer i virksomheter er lite utbredt, og at forventningene om tilgjengelighet ofte er uformelle og underkommuniserte. Siden henvendelser på fritiden ofte kommer fra kolleger og eksterne aktører, kan det være vanskelig for ledere å ha oversikt, og det kan være vanskelig å regulere.

Representanter fra partene på forbunds-/bransjenivå som vi har intervjuet, vurderer et nasjonalt lovverk som lite hensiktsmessig, blant annet fordi mange arbeidstakere ønsker fleksibilitet. I stedet framheves betydningen av lokale reguleringer og mer bevisstgjøring omkring negative konsekvenser av at ansatte ikke kobler fra jobben i fritiden, som viktige tiltak for å redusere belastninger og styrke retten til å koble fra.