Mesterbrevets rolle i arbeidslivet og kunnskapssamfunnet

I denne Fafo-rapporten gir Fafo-forskerne Hedda Haakestad, Markus Roos Breines og Torgeir Nyen et oversiktsbilde av hvilken rolle mesterbrevet spiller i arbeidslivet og kunnskapssamfunnet i dag. Rapporten bygger på casestudier i fire fag og en survey blant mestere. I tillegg bygger rapporten på tidligere forskning, deskriptive analyser av Mesterbrevnemndas register og en gjennomgang av litteratur og dokumenter om andre lands mesterbrevordninger.

Mesterbrevet er en flere hundre år gammel institusjon, som opprinnelig var knyttet til håndverkssamfunnets tradisjon for overføring av kunnskap fra lærling til svenn til mester. Mestertittelen viste at man var blitt svært kyndig i faget og klar til å starte egen bedrift. Også i moderne tid med en mer kompleks arbeidsorganisering har mesterbrevet opprettholdt en posisjon som en viktig kvalifikasjon i arbeidsmarkedet, men rollen mesterbrevet spiller, varierer mellom land og mellom yrker. Mesterbrevet oppnås normalt på grunnlag av fag- og svennebrev, relevant praksis og fullført og bestått mesterutdanning.

I denne rapporten viser vi at mesterbrevet spiller en viktig rolle i tømrerfaget og andre byggfag. Her har mesterbrevet også delvis hva man i profesjonsforskningen kaller en lisensierende funksjon i markedet ved at forskrift om byggesak gir mestere rettigheter til å stå som ansvarshavende ved oppføring eller rehabilitering av bygg. En mester i tømrerfaget driver da ofte en selvstendig håndverksbedrift med noen svenner og lærlinger. Mesterne i tømrerfaget setter samtidig de håndverksfaglige sidene ved mesterbrevet høyt og spiller en avgjørende rolle i utviklingen av nye fagarbeidere gjennom et langt større inntak av lærlinger enn deres størrelse alene tilsier.

I øvrige fag gir ikke mesterbrevet særskilte rettigheter til å utføre / ta ansvar for oppgaver, men tittelen er beskyttet og kan kun brukes av de som har oppnådd kvalifikasjonen. For disse fagene er mesterbrevet tenkt å ha en signalverdi om kvalitet og profesjonalitet som kan kanalisere etterspørselen etter tjenester i retning av mesterbedrifter. I profesjonsfaglige termer fungerer mesterbrevet i disse fagene som en sertifiseringsordning, men hvor tittelen er beskyttet av lov. Vi har sett på tre av disse mesterfagene i denne rapporten, frisør, kokk og bunadtilvirker. Frisør og kokk ser ut til å være på vei ut som mesterfag. Selv om nye mestere i faget er stolte av å være mestere og opplever kompetansen som nyttig, opplever de ikke at mesterbrevet gir noen fordeler verken overfor kunder eller overfor arbeidsgivere. Antallet nye mestere i året er også svært lavt i disse fagene. Mesterbrevets dalende posisjon i frisør- og kokkfaget kan dels knyttes til at det siden 1987 ikke har gitt særskilte rettigheter i arbeidsmarkedet, og til sterkere konkurranse og manglende synlighet i kunnskapssamfunnet. I frisørfaget spiller også omforming av bedriftsstrukturen fra frittstående salonger til kjeder en rolle. Bunadtilvirkerfaget er et lite, verneverdig tradisjonshåndverkfag med få utøvere, i likhet med svært mange av fagene i mesterbrevordningen. Som i mange av de små fagene, er mestere i bunadtilvirkerfaget særlig kyndige håndverkere som viderefører og forvalter kulturhistorie og håndverkstradisjoner som delvis står i fare for å dø ut. For bunadtilvirkere oppleves mesterbrevet som en ren leder- og bedriftsøkonomisk kvalifikasjon, uten noe faglig innhold.

Det nærmeste man kommer en faglig mesterlære i tradisjonshåndverk, er Norsk håndverkinstitutts treårige stipendiatordning for tradisjonshåndverkere med lang erfaring i faget. Den økonomiske og administrative kunnskapen mesterbrevet gir, blir høyt verdsatt av bunadtilvirkere vi har intervjuet. Innenfor tradisjonshåndverket vil det sjelden være aktuelt å videreutdanne seg i faget på universitet eller høgskole. Dermed blir nytteverdien av kunnskapen i utdanningen viktigere enn at utdanningen ikke gir formelle studiepoeng. Blant annet derfor finnes et potensial for å gjøre tradisjonshåndverket mer synlig innen mesterbrevordningen.

Sammenliknet med et land som Tyskland, der mesterbrevet gir en beskyttet rett til å starte bedrift i håndverksfag, gir mesterbrevet færre rettigheter i det norske arbeidsmarkedet. Ser man på mesterbrevets kobling til utdanningssystemet og til nasjonale kvalifikasjonsrammeverk, skiller norsk mesterbrev seg ut ved å være det eneste som ikke er koblet til det nasjonale kvalifikasjonsrammeverket, i motsetning til i de andre landene hvor det er plassert inn på nivå 5 eller 6, tilsvarende fagskoler eller bachelor. Bjørnavolds (2023) komparative analyse av innholdet i mesterkvalifikasjonen viser at norsk mesterbrev innholdsmessig er på nivå med de øvrige landenes mesterbrev, i hvert fall når det gjelder tømrerfaget. Norsk mesterbrev gir ikke studiepoeng. Våre intervjuer med mestere tyder på at det svekker statusen og synligheten i arbeidsmarkedet. Det gjør det heller ikke mulig å bruke mesterutdanningen som grunnlag for videre studier, noe som kan være aktuelt i flere av mesterfagene, for eksempel ingeniørutdanning for byggmestere.

Motivet for å ta mesterbrevet er særlig å videreutdanne seg i faget, men også å skaffe seg økonomi-, ledelses- og etablererkompetanse. Mens åtte av ti har tatt mesterbrev for å videreutdanne seg i faget, har om lag halvparten som har tatt mesterutdanning i perioden 2013–2023, også gjort det for å lære bedriftsøkonomi og administrasjon. Én av tre tok mesterbrevet for å kunne bruke mestermerket i markedsføringen av sin bedrift. Kompetansen de får, har en direkte praktisk nytteverdi for mange av de nye mesterne. Om lag to av tre oppgir at utdanningen har gitt dem kompetanse som de bruker, både når det gjelder håndverksfaglig kompetanse og ledelseskompetanse. Noen mestere oppgir også at de har fått oppgaver (én av to) eller kunder (én av tre) som de ikke ville ha fått uten mesterbrevet.

Ut fra forskningslitteraturen har vi trukket fram fire samfunnsvitenskapelige perspektiver på mesterbrev: mesteren som særlig kyndig håndverker, mesteren som monopolist, mesteren mellom arbeid og kapital og mesteren som produsent av nye fagarbeidere. I mange fag står bildet av mesteren som en særlig kyndig håndverker fortsatt sterkt, både blant mestere og i markedet, selv om det ikke utgjør noen stor del av selve mesterutdanningen. Som vist over er det kun i byggfagene mesterbrevet gir formelle rettigheter til å utføre oppgaver. Selv om det ikke er snakk om et monopol, fordi enkelte andre utdanninger gir de samme rettighetene, gjør det likevel mesterkvalifikasjonen langt viktigere i arbeidslivet i byggfagene enn i øvrige fag. De to siste perspektivene på mesterbrevet er delvis sammenvevd. Mesterbedrifter er i en mellomposisjon ved at mesteren både eier bedriften og arbeider i faget, og mesterbedrifter har ofte hele bredden av oppgaver i et fag, noe som gjør dem til gode lærebedrifter som bidrar sterkt til produksjonen av fagarbeidere i samfunnet.

Det er flere mulige veier videre for mesterbrevet. En vei er å gjøre mesterutdanningen til en studiepoenggivende utdanning på linje med fagskoler. Dette vil tydeliggjøre mesterutdanningens nivå og styrke synligheten og gjøre utdanningen mer anvendelig hvis man vil bevege seg på tvers i arbeidsmarkedet eller videre i utdanningssystemet. Et svakere grep, men som går i samme retning, vil være å innplassere mesterkvalifikasjonen i nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk. Å gjøre mesterutdanningen studiepoenggivende vil kreve en revurdering av finansieringsformen for mesterbrevet da det er vanskelig å kreve en årsavgift for å beholde et formelt utdanningsnivå. En annen vei å gå er å styrke rettighetene mesterkvalifikasjonen gir i arbeidslivet. Å innføre det tyske systemet med krav til mesterbrev for å starte mesterbedrift framstår lite aktuelt, men å styrke mesterkvalifikasjonens posisjon som rettighetsgivende innenfor byggfagene, eller i det minste være oppmerksom på at det ikke skjer en glidning som svekker rettighetene mesterbrevet gir, er mer aktuelle grep som vil styrke mesterbrevkvalifikasjonen. Dette vil kunne styrke kvalifikasjonen ytterligere i byggfagene, men vil ikke hjelpe på mesterbrevets svakere posisjon i øvrige fag. Her er det trolig først og fremst ulike typer tiltak for å øke synligheten av utdanningen og dens praktiske nytteverdi som vil kunne hjelpe.