I Norge er det myndighetene og ikke flyktningene selv som bestemmer hvor flyktninger skal bo. Flyktninger bosettes mer usentralt enn slik befolkningen ellers bor. De første årene har de heller ikke rett på introduksjonsprogram, eller sosiale tjenester hvis de flytter uten å kunne forsørge seg selv.

En ny rapport skrevet av Fafo og Oslo Economics har sett nærmere på omfanget av flytting blant flyktninger. De har også sett på årsaker til og konsekvenser av slik flytting, og hvordan flyttemønstrene påvirkes av hvordan myndigheter og kommuner bosetter og integrerer flyktninger.

To av tre blir boende

De fleste flyktninger flytter ikke flytter videre. Etter syv år bor to av tre flyktninger fremdeles i bosettingskommunen.

Årsakene til at de øvrige velger å flytte er gjerne som for befolkningen ellers – for studier, et annet arbeidsmarked eller for å bo nærmere en kjæreste. Manglende følelse av lokal tilhørighet og fravær av tjenestetilbud innen utdanning og helse, er også viktige grunner til flytting.

Etter flytting er flyktningers bosettingsmønstre ganske like som hos befolkningen ellers. – Vår undersøkelse viser at flytting bidrar til et bedre liv for mange flyktninger. De fleste tilflyttingskommuner opplever heller ikke flyktningers flytting som et problem. Dette er viktige nyanser å få fram, sier Fafo-forsker Ida Kjeøy, en av forskerne bak rapporten. 

Er det et problem at flyktninger flytter?

De problematiske sidene ved flytting trekkes ofte fram i debatter.

Rapporten viser at når flyktninger flytter, flytter de til større og mer sentrale kommuner. De flytter fra steder med få innbyggere til steder med flere innbyggere, og de flytter ofte til steder hvor de har familie eller venner som kan hjelpe dem, oftere til Østlandet og oftere mer sentralt. Det kan føre til konsentrasjon av enkelte grupper av flyktninger på noen steder.

Samtidig som flertallet av kommuner ikke ser på flytting som utfordrende, finner forskerne at enkelte kommuner som får veldig mange tilflyttere opplever det som krevende.

Når det kommer mange som snakker dårlig norsk, som står langt fra arbeidslivet og ikke kan forsørge seg selv, fører det blant annet til press på kommunale velferdsbudsjetter.

En flytting som oppleves utfordrende for en kommune, kan imidlertid være positiv for flyktningen selv. For eksempel forteller flyktninger at de etter flytting får hjelp av personer med samme landbakgrunn til å navigere de kommunale systemene, og til praktiske utfordringer i hverdagen.

– For de som ikke har blitt kjent med noen i bosettingskommunen, og ikke har klart å mestre norsk eller få en jobb, oppleves livet lettere og mindre ensomt i en kommune hvor det bor andre som snakker språket man snakker, og hvor man kan få hjelp og støtte når man trenger det, sier Guri Tyldum, også en av forskerne bak rapporten.

Hvordan få flere til å bli boende?

Dersom det er et mål å legge til rette for mindre flytting blant flyktninger, bør myndighetene tenke mer langsiktig når de kobler flyktning og kommune, råder rapportens forskere.

Dagens bosettingspolitikk tar for eksempel ikke hensyn til flyktningenes preferanser.

– Noen flyktninger har bedre forutsetninger for å trives i usentrale kommuner. Dette kan for eksempel være fordi de har erfaring fra distriktene eller selv ønsker å bo på et lite sted. Det kunne man valgt å ta hensyn til, sier Tyldum.

Myndighetene kan også gjøre mer for å sikre at familier ikke trenger å flytte for å få tilgang til nødvendige tjenester som videregående skole eller helsetjenester, ifølge rapporten.

Kanskje bør myndighetene også vurdere om alle landets kommuner skal bosette.

– Vi finner flere kommuner hvor alle flyktninger som ble bosatt i perioden 2010–2016 har flyttet videre. Relativt mange kommuner har svært høy fraflytting. Dette er primært små og usentrale kommuner med lite kontinuitet i bosettingen, forteller Kjeøy.

Om rapporten

Flytting blant flyktninger: Muligheter og utfordringer ved sekundærflytting blant flyktninger handler om flyktninger som flytter fra sin opprinnelige bosettingskommune. Forskerne ser på årsaker til og konsekvenser av denne typen flytting og diskuterer hvordan flyttemønstrene påvirkes av hvordan myndigheter og kommuner bosetter og integrerer flyktninger.

Rapporten bygger på analyser av intervjuer med flyktninger, kommunalt ansatte og ansatte i IMDi, en spørreundersøkelse blant ledere i flyktningtjenestene i kommunene, samt registerdata over flyktningers flyttemønstre og deskriptive kjennetegn ved flyktninger bosatt i perioden 2010–2023.

Rapporten er skrevet av forskere på Fafo og Oslo Economics, på oppdrag fra IMDi.