Skip to main content

Fafos forskning på

introduksjonsprogram for nyankomne flyktninger

Fafo har forsket på innvandring, integrering og offentlige integreringstiltak siden slutten av 1990-tallet. Introduksjonsprogrammet er en helt sentral del av norsk integreringspolitikk. Vår forskning på dette programmet tar dermed opp i seg store deler av de temaene som er gjengangere i integreringsdebatten.

På denne nettsiden finner du oversikt over de Fafo-prosjektene som foregår akkurat nå, oppsummeringer av tidligere forskning og lenker til nettsider med mer informasjon.

Viktige tema og våre rapporter

  • Introduksjonsprogrammet er Norges opplæringstilbud til nyankomne flyktninger, samt personer som får opphold på humanitært grunnlag og deres familiegjenforente.

    Programmet skal gi deltakerne grunnleggende ferdigheter i norsk, innsikt i norsk samfunnsliv og mulighet til å kunne delta i arbeid eller utdanning.

    Kommunene har plikt til å etablere introduksjonsprogram for nyankomne innvandrere som blir bosatt i den enkelte kommune. Programmet er et fulltidsprogram og deltakelse utløser rett til introduksjonsstønad.

    Hovedinnholdet i programmet er opplæring i norsk og samfunnskunnskap og ulike tiltak som forbereder deltakerne til videre opplæring eller lønnet arbeid.

    Fra 1. januar 2021 ble ny lov om integrering gjennom opplæring, utdanning og arbeid (integreringsloven) vedtatt. Her justeres blant annet varigheten i programmet, slik at deltakere nå både kan få kortere og vesentlig lengre integreringsløp enn tidligere.

    Det ble samtidig innført nye elementer i programmet, blant annet obligatorisk foreldreveiledning og «livsmestring i nytt land».

    Fafo vil følge arbeidet med ny integreringslov gjennom flere større prosjekter fram mot 2024 – se listen under for mer informasjon.

  • Integreringsloven (2021) skal gi innvandrere relevant kompetanse, tilgang til arbeidsmarkedet og muligheten til å bli økonomisk selvstendige.

    Ifølge Statistisk sentralbyrås Monitor for introduksjonsprogram, er om lag 6 av 10 i arbeid eller under utdanning ett år etter avsluttet program. Samtidig er det store variasjoner i resultatene, både mellom ulike kategorier av deltakere og mellom kommuner.

    Årsakene til disse variasjonene er analysert og drøftet i en rekke Fafo-rapporter, blant annet i rapporten «Introduksjonsprogram og norskopplæring. Hva virker – for hvem» fra 2017. 

    Hvilke deltakere lykkes?

    Ett år etter avsluttet introduksjonsprogram er det langt flere menn enn kvinner som er sysselsatt. Blant de som avsluttet programmet i 2018, var andelen i arbeid ett år etter nesten dobbelt så høy for menn som for kvinner.

    Samtidig er det verdt å merke seg at innvandrede kvinner i snitt har lavere utdanning enn menn. De bruker dermed lengre tid på å kvalifisere seg for arbeid.

    Over tid øker sysselsettingen både blant menn og kvinner, og kjønnsforskjellene reduseres noe.

    Blant unge – de under 25 år – er aktiviteten høy ett år etter programslutt. Nesten 4 av 5 er i arbeid eller utdanning. Flertallet i denne gruppen tar dessuten mer utdanning i Norge før de beveger seg ut i arbeidslivet eller samtidig med at de er i jobb.

    Det er også klare forskjeller mellom deltakerne etter landbakgrunn, både med tanke på sysselsetting og inntekt. Flyktninger fra Somalia og Irak har gjennomgående noe dårligere resultater enn flyktninger fra for eksempel Eritrea og Etiopia.

    Utdanningsnivå påvirker også muligheten til å skaffe seg en jobb i Norge. Noen av de forskjellene som finnes mellom flyktninger fra ulike land, handler om hvilken tilgang de har hatt til utdanning

    Hvilke kommuner lykkes?

    Integreringsloven gir en ramme for kommunenes og fylkenes ansvar i integreringsarbeidet. Men innenfor denne rammen både kan og bør det lokale tilbudet til deltakerne variere. En flyktning med høyere utdanning og relevant arbeidserfaring trenger et annet tilbud fra kommunen enn en flyktning som mangler grunnskole.

    Variasjonen er også stor når det gjelder tilbudenes kvalitet og i hvor godt kommunene greier å tilpasse opplæringstilbudet til ulike deltakernes behov. Dette har konsekvenser for deltakernes resultater.

    Å lykkes i arbeidslivet handler ikke bare om å få en fot innenfor, men også om å få en inntekt du kan leve av og en jobb du kan leve med.

    Innvandrere er overrepresentert i de dårligst regulerte delene av arbeidslivet. Her er jobbene oftere midlertidige, med lavere krav til kompetanse og færre muligheter for å bevege seg over i tryggere jobber. Et godt introduksjonsprogram bør derfor balansere målet om rask sysselsetting med ønsket om god sysselsetting.

    Les mer av forskningen vår


    Anne Britt Djuve, Hanne Cecilie Kavli, Erika Braanen Sterri og Beret Bråten:
    Introduksjonsprogram og norskopplæring: Hva virker – for hvem? .
    Fafo-rapport 2017:31

    Anne Britt Djuve, Hanne Cecilie Kavli, Monica Lund og Tina Østberg:
    Fra sosialhjelp til lønnet kvalifisering: Resultater fra forsøk med heldags introduksjonsprogram for flyktninger
    Fafo-rapport 364 (2001)
  • Norske kommuner skal sørge for at nyankomne flyktninger og innvandrere får tilbud om opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Hvor omfattende tilbud den enkelte deltaker får varierer både med oppholdsgrunnlag og opplæringsbehov. Innholdet i opplæringen varierer også mellom kommuner, noe som kan påvirke kvaliteten i tilbudet deltakerne får.

    Deltagere skal oppnå et minimumsnivå i norsk og det er kommunen og fylkeskommunens ansvar å skal sørge for opplæring slik at deltageren oppnår minimumsnivået. Departementet har utarbeidet veiledende retningslinjer.

    Store variasjoner i deltakernes utgangspunkt

    Det er store, lokale variasjoner i hvilke resultater deltakerne får av norskopplæringen. En del av disse forskjellene skyldes ulikheter i sammensetningen av elevmassen. I rapporten «Introduksjonsprogram og norskopplæring. Hva virker – for hvem?» tok vi derfor høyde for dette, da vi skulle undersøke sammenhengen mellom kommunenes tilbud om norskopplæring og deltakernes resultater.

    Det er store forskjeller mellom ulike deltakere i tilbøyeligheten til å bestå norskprøver:

    • Unge har langt høyere sannsynlighet for å bestå testen enn eldre
    • Kvinner deltar lenger i norskopplæring og består norskprøver i større grad enn menn
    • Deltakere med middels eller høy utdanning består norskprøver i langt større grad enn deltakere med lite eller ingen utdanning.
    • Det er også betydelige forskjeller mellom deltakere fra ulike land, selv etter at det er tatt hensyn til alder, kjønn og de ulike læringssporene ordningen tilbyr.

    Hva påvirker kvalitet i opplæringstilbudet?

    Forskjellene i deltakernes utgangspunkt forklarer mye av variasjonen i resultater. Selv etter at vi har tatt hensyn til at deltakerne har ulike utgangspunkt, finner vi at opplæringsinstitusjonenes størrelse, organisering, samarbeidsformer og lærernes kompetanse har målbar betydning for deltakernes resultater:

    • Deltakere ved store opplæringsinstitusjoner med mange deltakere har gjennomgående større sannsynlighet for å bestå en norskprøve enn deltakere ved mindre opplæringsinstitusjoner. En mulig forklaring er at større institusjoner kan ha et mer differensiert opplæringstilbud.
    • Bredde i tiltaksviften, i form av hurtigspor tilbud om nettbasert undervisning, kombinasjonsløp med grunnskolefag og kombinasjonsløp med videregående opplæring er også assosiert med bedre resultater for deltakerne.
    • Gode samarbeidsrelasjoner med grunnskole, videregående skole og sivilsamfunn ser ut til å komme deltakerne til gode i form av større sannsynlighet for å bestå en norskprøve.
    • Høy formell kompetanse blant norsklærerne er forbundet med bedre resultater blant deltakerne. Dette gjelder for deltakere på alle spor og var særlig tydelig på de opplæringsstedene der en høy andel av lærerne hadde utdanning i norsk som andrespråk.

    Deltakernes perspektiver på norskopplæringen

    Det er gjennomført svært få studier som har vært designet spesielt for å fange opp brukererfaringer i introduksjonsprogrammet. I mange evalueringer er likevel kvalitative intervjuer av deltakere inkludert.

    Ved å sammenfatte innspillene fra ulike studier kan man etablere et inntrykk av visse mønster. Dette ble gjort i rapporten «10 års erfaringer. En kunnskapsstatus om introduksjonsprogram og norskopplæring for innvandrere».

    Her er noen av de viktigste funnene:

    • Koblingen mellom deltakelse og økonomisk støtte oppleves av de fleste som rimelig, så lenge regelverket er klart og utøves likt.
    • Det finnes lite systematisk kunnskap om hvorvidt deltakerne kjenner sine rettigheter i situasjoner der de har behov for å klage på det tilbudet de får.
    • Opplevelsen av muligheten for medvirkning varierer betydelig. Dette kan både handle om at deltakere har ulikt ønske om å påvirke programmet og ulik mulighet.
    • Om heldagsprogram oppleves som for mye, for lite eller akkurat passe, påvirkes av hvor mye deltakerne må ta ansvar for utenfor programtiden, deltakernes øvrige kapasitet for å delta i et omfattende program og av kvaliteten på tilbudet.
    • De fleste mener at norskferdigheter er viktig, men flere studier tyder på at det er etterspørsel etter mer muntlig norsktrening, mindre egentid til lekser og større differensiering ut fra ferdigheter.
    • Deltakere som har vært i språk- eller arbeidspraksis, har blandede erfaringer. Blant dem som var kritiske, kom særlig fire momenter opp: dårlig kvalitet på opplæringen, ønske om større bredde i tilbudet av praksisplasser, kritikk av hvordan kombinasjonen av skole og praksis ble organisert, og ønske om å slippe praksis for å kunne prioritere et mer skolerettet løp.
    • Blant deltakere som startet med basisundervisning – grunnskole eller videregående skole – i løpet av programperioden, var motivasjonen for skoleløpet gjennomgående høy, men også preget av bekymring for å få nok tid til skolen, og for egen økonomi.
    • Blant deltakere med høy utdanning er mange opptatt av kvaliteten på undervisningen og på varierende kompetanse i hjelpeapparatet i å veilede høyt utdannede personer videre fram mot godkjenning og eventuell supplering av tidligere utdanning.

    For en fersk kartlegging av brukernes erfaringer med introduksjonsprogrammet, se IMDis egen undersøkelse fra 2021.

    Hva arbeidsgivere snakker om når de snakker om språk

    Over tid har norsk integreringspolitikk stilt stadig strengere krav til at innvandrere skal lære seg norsk. En av begrunnelsene er at grunnleggende norskferdigheter vil gjøre det lettere å delta i norsk arbeids- og samfunnsliv.

    I rapporten «Hva arbeidsgivere snakker om når de snakker om språk» kartlegges arbeidsgiveres forståelse av språkkrav og språkprøver i forbindelse med ansettelsesprosesser.

    Norskprøven kan forstås som en måte å formalisere og standardisere språk som en type målbar kompetanse. Samtidig handler språk om kommunikasjon i bred forstand. Rapporten belyser hva arbeidsgivere legger i at «søkere med innvandrerbakgrunn må være gode i norsk», og ikke minst – hvilke metoder og verktøy de benytter for å vurdere det språklige nivået til en arbeidssøker.

    • Flere arbeidsgivere opplever at nivået en kandidat har bestått på en norskprøve ikke speiler kandidatens faktiske norskferdigheter. Dette kan skape en type legitimitetsutfordring til prøven.
    • Selv om en av tre av respondentene i spørreundersøkelsen oppgir at de er helt eller delvis enige at bestått norskprøve nivå B2 gir tilstrekkelig informasjon om norskferdigheter, viser de andre datakildene at arbeidsgivere i liten grad bruker informasjonen fra denne prøven i rekrutteringsprosessen.
    • For arbeidsgivere viser det seg altså at arbeidssøkerens subjektive egenvurdering har større informasjonsverdi enn språkstandarden. Flere arbeidsgivere har begrenset kjennskap til norskprøven og de ulike nivåene. Andre kjenner til prøven, men stoler ikke på prøvens objektivitet.
    • For noen fremstår det tilfeldig hvilket nivå en kandidat klarer å oppnå på selve prøven. Bekymringen deres er at selv om en kandidat pugger masse til en prøve og oppnår et godt resultat, trenger ikke det nødvendigvis si noe om de faktiske språkferdighetene til kandidaten slik de kommer til uttrykk i selve arbeidssituasjonen.
    • Flere av informantene snakker om betydningen av «kommunikasjon» i bred forstand. Språk er normer, kultur og humor, og kan ikke fanges opp i en prøve, er det flere som hevder.

    Betydningen av norskkompetanse hos utenlandske arbeidstakere har økt i takt med arbeidsinnvandringen og et stadig mer internasjonalisert arbeidsliv.

    I en egen rapport ser Fafo-forskere nærmere på språkutfordringer på arbeidsplassen i tre ulike bransjer: ved et sykehjem, et universitetsinstitutt og på byggeplassen.

    Fellestrekk på tvers av næringer er at mulighetene for å lære språk er avhengig av tilknytning til arbeidsplassen (fast eller midlertidig ansatt), bosted, opplevd nytteverdi og praktisering.

    Som en del av undersøkelsen har forskerne intervjuet utenlandske arbeidstakere, deres kolleger og ledere om bruk av språk på jobben og i fritida. I tillegg omfatter rapporten også data fra en landsomfattende spørreundersøkelse blant bosatte polske og litauiske arbeidsinnvandrere.

    Les mer av forskningen vår


    Mathilde Bjørnset, Marianne Takvam Kindt og Jon Rogstad:
    Hva arbeidsgivere snakker om når de snakker om språk.
    Fafo-rapport 2021:03

    Anne Britt Djuve, Hanne Cecilie Kavli, Erika Braanen Sterri og Beret Bråten:
    Introduksjonsprogram og norskopplæring. Hva virker – for hvem?
    Fafo-rapport 2017:31
    Marianne Dæhlen og Hanne C. Kavli:
    Lærere i Oslo voksenopplæring: Erfaringer med Krafttak for norskopplæring
    Fafo-notat 2011:02
    Jon Anders Drøpping og Hanne Cecilie Kavli:
    Kurs for arbeid: Norskopplæring og yrkesdeltakelse blant ikke-vestlige flyktninger og innvandrere
    Fafo-rapport 387 (2002)
  • Da pandemien kom til landet i mars 2020, måtte kommunenes opplærings- og oppfølgingstilbud overfor nyankomne flyktninger legges om. Hvordan løste kommunene utfordringene og hva kan vi lære?

    Flere kommuner tok i bruk digitale plattformer i oppfølgings- og opplæringsarbeidet for første gang. Mange av kommunene rapporterer at dette er noe de ønsker å ta med seg videre.

    Muligheter og utfordringer

    Digitaliseringen representerer nye muligheter i introduksjonsarbeidet. Dette er knyttet til en økt differensiering av tilbudet, nye læringsmetoder, så vel som til oppfølging av deltakere som har permisjon fra programmet.

    Under pandemien skapte imidlertid dårlig digital infrastruktur problemer i de fleste kommuner. I nesten fire av ti kommuner var mangelfull digital infrastruktur blant ansatte et problem.

    Åtte av ti kommuner rapporterte dessuten at manglende nett-tilgang og digitale plattformer blant deltakerne utgjorde et problem da de la om til digital undervisning.

    Digitale fallgruver

    Mange av de ansatte er bekymret for at en overgang til digital oppfølging og opplæring vil fungere dårlig for de som har det mest krevende fra før.

    Under nedstengningen kunne digitale kanaler fungere godt som en arena for å opprettholde noe sosial kontakt, svare på konkrete spørsmål og formidle grunnleggende informasjon. Men for at digitale plattformer skal fungere godt som en læringsarena for deltakere med lite skolebakgrunn, trengs større grad av tilrettelegging.

    Det er derfor grunn til å advare mot en digitalisering av opplæringsarbeidet som ikke samtidig tar hensyn til at deltakere vil ha ulikt utgangspunkt for å dra nytte av en slik undervisningsform.

    Gitt at mange av deltakerne i introduksjonsprogrammet har lav utdanning og lite erfaring med selvstendig læring i skolesammenheng, vil også digitaliserte tilbud kreve omfattende lærerstøtte.

  • Foreldreveiledning er fra 1. januar 2021 del av introduksjonsprogrammet. Alle som har barn under 18 år eller som får barn i løpet av introduksjonsprogrammet, skal ha foreldreveiledning.

    FNs barnekonvensjon gir alle barn individuelle menneskerettigheter. Samtidig er barn, fram til de når myndighetsalder, foreldres ansvar. Foreldre har rom til selv å bestemme hvordan de vil oppdra barna sine. Samtidig reguleres foreldreskapet gjennom lovverk og velferdsstatlige tiltak.

    Barn har krav på omsorg og omtanke. De skal med økende alder og modenhet tas med på råd. Avtaler om ekteskap inngått på barnets vegne er ikke gyldig. Barnet skal heller ikke utsettes for psykisk eller fysisk skade eller vold.

    Foreldreveiledning i offentlig regi er drevet i flere tiår – først og fremst som et universelt forbyggende tiltak. Foreldre inviteres, men det er frivillig å delta. Hensikten er å forebygge problemer og å styrke foreldrene.

    Det gis også foreldreveiledning på såkalt selektert og indikert nivå. Da er målet å korrigere og forbedre foreldre-barn-relasjonen der det er fastslått utfordringer eller risiko.

    Fafos forskning

    Fafo har både forsket på hvordan foreldre som har innvandrerbakgrunn opplever å være foreldre og hvordan de opplever foreldreveiledning.

    Fafo har også forsket på foreldreveiledning sett fra veilederes ståsted.

    Foreldre med innvandrerbakgrunn er – som andre foreldre – forskjellige og har ulike tilnærminger. Mens noen er tradisjonsorienterte og savner storfamilie og fellesskap i landet de forlot, er andre nysgjerrige på hvordan barneoppdragelse gjøres i Norge.

    Foreldre som har deltatt i foreldreveiledning er fornøyd med å få mer kunnskap og større trygghet. Det samme gjelder at det har gitt dem et nettverk av andre foreldre de kan diskutere med.

    Mens noen strever med å finne ut hvordan det norske systemet virker – ikke minst barnevernet – tar andre del i nye nettverk.

    Foreldre som har deltatt i foreldreveiledning er fornøyd med å få mer kunnskap og større trygghet. Det samme gjelder at det har gitt dem et nettverk av andre foreldre de kan diskutere med.

    Det framstår viktig at veiledere evner å skape relasjoner til foreldre bygget på åpenhet og anerkjennelse, ikke forhåndsdefinering eller -dømming.

    Sentralt er både hvordan foreldre oppfattes og hva som anses som målet med veiledningen. Er målet å reprogrammere foreldre som omsorgspersoner, eller dels å informere om, dels å drøfte, hvordan krevende forhold kan håndteres – basert på ulike foreldres utgangspunkt?

    Foreldreveiledning i introduksjonsprogrammet

    Kommunene skal ha kvalifiserte veiledere, men står ellers nokså fritt i hvordan de vil legge dette opp. Flere kommuner har også erfaring med å drive foreldreveiledning som del av introduksjonsprogrammet fra før dette ble obligatorisk.

    Når det gjelder foreldreveiledning, vil Fafos pågående undersøkelse av hvordan nye obligatoriske elementer i introduksjonsordningen iverksettes være konsentrert om hvem som veiledes, hvordan, av hvem, med hvilken hensikt og med hvilke erfaringer.

    Les mer av forskningen vår

    Jon Horgen Friberg og Mathilde Bjørnset:
    Migrasjon, foreldreskap og sosial kontroll
    Fafo-rapport 2019:01
    Beret Bråten og Silje Sønsterudbråten:
    Foreldreveiledning, virker det? En kunnskapsstatus
    Fafo-rapport 2016:29
    Anja Bredal, Beret Bråten, Kristin Jesnes og Anne Hege Strand:
    Et blikk inn i skolen. Minoritetsrådgivere sett fra brukeres ståsted.
    Fafo-rapport 2015:40

    Se også:

    Kapittel om foreldreveiledning i boka «Family Life in Transition». Guiding migrant parents in Nordic welfare states – cases from Norway and Sweden (Taylorfrancis.com, 2020)

    Jon Horgen Friberg: Konflikt, fellesskap og forandring. Foreldreskap og sosial kontroll i innvandrede familier fra Pakistan, Somalia og Sri Lanka (Cappelen Damm Akademisk, 2019)

  • Deltakere som ønsker å starte egen bedrift kan etter en individuell vurdering få opplæring i dette som en del av introduksjonsprogrammet for nyankomne flyktninger. Kommunen kan samarbeide med eksterne aktører for å tilby opplæringen.

    Innvandrere etablerer seg oftere som selvstendig næringsdrivende enn det andre nordmenn gjør.

    Det er imidlertid store forskjeller mellom innvandrergrupper i hvilken grad virksomhetene overlever. Enkelte landgrupper har dessuten betydelig dårligere overlevelsesgrad.

    Årsaker og tiltak

    Dette kan skyldes at innvandrere kan ha noen særskilte utfordringer ved bedriftsetableringer, blant annet knyttet til:

    • språk og kulturforståelse
    • institusjonell og bransjespesifikk kompetanse
    • tilgang på nettverk og økonomiske ressurser
    • diskriminering og å bli møtt med lite tillit.

    Disse utfordringene kan også forsterke hverandre.

    Myndighetene ønsker at opplæring og veiledning i entreprenørskap skal bidrar til økt sysselsetting og at personer som deltar i introduksjonsprogrammet velger riktig karrierevei.

    IMDi har utviklet faglige anbefalinger om hvordan deltakerne i introduksjonsprogrammet kan få tilrettelagt og relevant opplæring i entreprenørskap. Les mer i IMDIs artikkel om tematikken.

    Fafos forskning

    Fafo har undersøkt ulike typer tilbud som retter seg mot innvandrere som ønsker å starte egen bedrift, herunder også deltakere i introduksjonsprogram.

     Vår forskning viser at det er to utfordringer å møte:

    1. En pedagogisk utfordring: å formidle kunnskap, kompetanse og forståelse som trengs for å lykkes med en bedrift – til en mangfoldig målgruppe.
    2. En strukturell utfordring: å forbedre innvandreres tilgang på tjenester, nettverk, muligheter og finansiering.

    Mens mange tilbud retter seg mot den første utfordringen, er det færre som adresserer den andre.

  • I 2019 undersøkte Fafo og Agenda Kaupang erfaringer fra utprøving av karriereveiledning for overføringsflyktninger i 13 kommuner og fire fylkeskommunale karrieresentre i Østfold, Troms, Hedmark og Akershus.

    Vi fikk blant annet lov til å være flue på veggen mens bosatte overføringsflyktninger snakket med sin veileder i introduksjonsprogrammet etter at de hadde vært hos et fylkeskommunalt karrieresenter og fått karriereveiledning. 

    Vår evaluering viste en stor variasjon i hvordan samarbeidet mellom karrieresentrene og kommunene var organisert for å gi nylig bosatte flyktninger et tilbud om karriereveiledning.

    For eksempel ga alle tilbud om individuell karriereveiledning, men noen steder var det karrieresenterets ansatte som veiledet, andre steder lærte de opp kommunale veiledere. Karrieresentrene supplerte også den individuelle oppfølgingen med ulike gruppetilbud.

    I rapporten påpeker vi at bosatte flyktninger kan ha god nytte av karriereveiledning for å bli kjent med sine muligheter i Norge, og starte en refleksjon over egne ressurser og ønsker.

    Samtidig viser vår forskning at det kan ta tid å opparbeide seg det som karriereveiledere kaller «karriereferdigheter» i et nytt land. Dette handler om å opparbeide seg kunnskap, men også om å utvikle sine holdninger, mestringsstrategier, og kanskje å bryte med noen etablerte tanker om hva for eksempel en trebarnsmor kan gjøre.

    Både veiledning og tid kan altså være til hjelp, men vi observerte også at det er en vedvarende utfordring å lykkes med å skape en toveis og likestilt dialog mellom deltakere og veiledere om karriere og kvalifisering.

    Les mer i rapporten «Kompetansekartlegging og karriereveiledning av nyankomne flyktninger»:

  • Å forebygge og bekjempe negativ sosial kontroll er et eget mål i integreringspolitikk og introduksjonsordning Dette skjer gjennom informasjon, veiledning og opplæring.

    Negativ sosial kontroll er definert i Regjeringens handlingsplan Frihet fra negativ sosial kontroll og æresrelatert vold (2021–2024). Dette forstås som «press, oppsyn, trusler eller tvang som systematisk begrenser noen i sin livsutfoldelse eller gjentatte ganger hindrer dem i å treffe selvstendige valg om eget liv og fremtid».  

    Retten til selvbestemmelse omfatter identitetsspørsmål knyttet til kropp og seksualitet, valg av venner, religion, påkledning, utdannelse, jobb, kjæreste, ektefelle og helsehjelp.

    Den første nasjonale handlingsplanen som berørte slike spørsmål kom i 1998. Den handlet om å forebygge og bekjempe tvangsekteskap. Denne ble avløst av nye planer på løpende bånd. Disse omfattet fra år 2000 kjønnslemlestelse og fra 2013 «alvorlige begrensninger av unges frihet» – en forløper til begrepet negativ sosial kontroll.

    Tidligere Fafo-forskning

    Fafo har gjennomført flere forskningsprosjekter som belyser og utforsker denne problematikken.

    Utgangspunktet har vært fra frivillige organisasjoners innsatser og offentlige tiltak, men også sett fra foreldre og unges ståsted.

    Foreldre

    Blant foreldre oppleves individualisme – ofte forstått som egoisme – og liberale holdninger til rus og seksualitet som særlige truende sider ved det norske samfunnet.

    Tradisjonelle verktøy for disiplinering og kontroll – som fysisk avstraffelse, felles religiøse normer og storfamiliens støtte – er ikke tilgjengelig her. Enkelte opplever at de ikke er i stand til å utøve foreldreskap på en adekvat måte.

    En rekke sosiale forhold bidrar samtidig til endring i retning av mer liberal oppdragelsespraksis. Dette handler dels om læring og tilpasning, dels om endring som følge av konflikt.

    Mange familier opplever at referansepunkter endrer seg. Idealiserte glansbilder av hva som utgjør en perfekt familie tenderer til å slå sprekker og miste sin betydning – over tid.

    Ungdom

    Blant barn av innvandrere til Norge er det betydelig oppslutning om kjønnslikestilling og økende aksept for homofili.

    Unge med innvandrerbakgrunn som er født i Norge definerer seg i større grad som «norske», enn de som selv har innvandret. Samtidig opplever «ikke-hvite» og da særlig muslimer, barrierer mot å bli akseptert som norske.

    Unge beholder den sterke familieorienteringen som preger foreldres hjemland, og tar bare i begrenset grad til seg det høye tillitsnivået i Norge.

    Det kan spores kimer til generasjonskonflikter i skjæringsflaten mellom på den ene siden unges egne aspirasjoner og livsvalg, og på den annen siden deres lojalitet til familiens ofte mer tradisjonelle forventninger.

    Mange unge rapporterer om mer konservative holdninger blant foreldre enn det de selv har, mens et mindretall rapporterer om alvorlige foreldrerestriksjoner i sine sosiale liv. Ungdom som er født i Norge er mindre utsatt for foreldrerestriksjoner enn de som selv har innvandret.

    Tiltak

    Offentlige myndigheter lente seg lenge tungt på sivilsamfunnet og deres forbyggende og avhjelpende innsats.

    Etter hvert ble det etablert særskilte tiltak i offentlig regi, som minoritetsrådgivere på videregående og nå også ungdomsskoler, integreringsrådgivere på et utvalg utenriksstasjoner, et nasjonalt bo- og støttetilbud for ungdom som har brutt med sine familier, samt et fagmiljø i forvaltningen; «Kompetanseteamet mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og negativ sosial kontroll» i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet.

    Så langt har innsats mot negativ sosial kontroll og voldspraksiser som kan inngå i dette, blitt skilt fra generelle offentlige innsats mot vold i nære relasjoner. Dette synliggjøres ved at det fortsatt finnes en egen handlingsplan på feltet ved siden av handlingsplanen mot vold i nære relasjoner.

    En viktig diskusjon er om man best integrerer forebygging og bistand mot slik kontroll og vold i det offentlige hjelpeapparatet gjennom «mainstreaming», særskilte tiltak – eller en kombinasjon av disse.

    Pågående forskning

    Fafo følger for tiden et tiltak med mentorfamilier- og beslektet innsats i regi av frivillige organisasjoner, med ambisjon om å støtte ungdom som har brutt med familiene sine.

    Vi viderefører forskning på foreldre og ungdoms tilnærminger og følger etableringen av foreldreveiledning som en obligatorisk del av introduksjonsordningen.

    Les mer av forskningen vår

    Beret Bråten, Olav Elgvin, Hedda Flatø og Ragna Lillevik
    Samtale og strid. Frivillige organisasjoners arbeid mot negativ sosial kontroll og tvangsekteskap
    Fafo-rapport 2021:16 (under publisering)
    Jon Horgen Friberg og Mathilde Bjørnset:
    Migrasjon, foreldreskap og sosial kontroll
    Fafo-rapport 2019:01
    Anja Bredal, Beret Bråten, Kristin Jesnes og Anne Hege Strand:
    Et blikk inn i skolen. Minoritetsrådgivere sett fra brukeres ståsted.
    Fafo-rapport 2015:40
    Katrine Fangen
    Tvangsekteskap. En evaluering av mottiltakene
    Fafo-rapport 373 (2002)
  • Kvinner har i snitt en lavere overgang til lønnet arbeid eller utdanning etter introduksjonsprogram. I tillegg bruker kvinner gjerne lenger tid på sine kvalifiseringsløp enn menn, både fordi de har flere avbrudd i opplæringen og fordi de i snitt har lavere utdanning og mindre arbeidserfaring.

    I tillegg bruker kvinner gjerne lenger tid på sine kvalifiseringsløp enn menn, både fordi de har flere avbrudd i opplæringen og fordi de i snitt har lavere utdanning og mindre arbeidserfaring.

    Sammensatte behov krever tilrettelegging

    Hvordan introduksjonsprogrammet kan legges bedre til rette for kvinner har vært tema for en rekke av Fafos studier. Rapporten «Kvinner i kvalifisering» viser at utfordringsbildet – spesielt for kvinner med lite utdanning og store omsorgsoppgaver – er sammensatt.

    Det handler om:

    • Hyppige avbrudd i opplæringen grunnet sykdom eller svangerskap
    • Smal tiltaksvifte, dominert av norskopplæring i klasserom
    • Under halvparten hadde hatt arbeidsrettede tiltak, selv etter 2 år i program
    • Ikke alle fikk reelle heltidstilbud
    • Motivasjonen for å komme i lønnet arbeid varierte

    Flere kommuner har likevel funnet fram til gode metoder også for disse deltakerne. Dette handler om gode grep både knyttet til et mer målrettet programinnhold, gode strategier for å forebygge fravær, etablering av samarbeid med flere aktører, og større vekt på brukermedvirkning.

    Kvalifisering for deltakelse

    Introduksjonsprogrammet er en betydelig investering i norsk integreringspolitikk. Av hensyn til deltakerne og til samfunnet de er en del av, er det viktig å ha oversikt over hva som kommer ut av de ressursene som investeres.

    De mest sentrale indikatorene for å måle om introduksjonsprogrammene er vellykkede eller ikke, er om deltakerne kommer i arbeid eller utdanning etter endt program.

    For deltakere som står langt fra arbeidslivet er det også viktig å fange opp andre typer resultater. Dette kan handle om å nå mindre delmål på vei mot arbeid eller utdanning, og om kvalifisering til å delta i samfunnet i bred forstand og til å mestre hverdagslivet.

    I rapporten «Kvinner i kvalifisering» og i artikkelen «If work is out of sight. Activation and citizenship for new refugees», diskuteres hva som kan være realistiske og konstruktive mål for programmet for deltakere som står langt fra arbeidsmarkedet, og hvordan ambisjonen om å kvalifisere til samfunnsdeltakelse kan gjøres i praksis.

  • Kvalifiseringsløp for flyktninger utformes i spenningen mellom begrensede ressurser og stadig endrede rammebetingelser. På den ene siden har vi dem som skal tilby tjenestene, på den andre siden en brukergruppe som stadig endrer seg og har ulike behov.

    Dette krever et system som er fleksibelt og lydhørt for nye flyktninggruppers behov. Derfor er det viktig at det tas hensyn til brukerperspektiver når kommunene utformer sine introduksjonsprogram.

    Brukerne av introduksjonsprogrammet er imidlertid en sammensatt gruppe, med ulike behov og ønsker. Å ta hensyn til deres perspektiver kan være krevende. Det er ikke ett brukerperspektiv, men mange ulike, og introduksjonsprogrammet skal ideelt sett være utformet slik at det kan tilpasses en rekke ulike brukere.

    Det er to ulike kanaler som kan brukes for å sikre slike brukerperspektiver:

    1. Brukermedvirkning, der den enkelte bruker skal bli hørt når det utformes et undervisningstilbud for ham/henne.
    2. Brukerundersøkelser, der flykninger med rett og plikt til opplæring får mulighet til å vurder innholdet i kurs og andre tjenester de får tilbud om.

    Hvordan sikre brukermedvirkning

    Skal brukerne påvirke og vurdere handlingsrommet sitt, trenger de å være informert om hvilke rettigheter og muligheter de har.

    Har de svært lave forventninger til for eksempel hva slags undervisningstilbud de kan få, og de ikke er klar over hvilke rettigheter de har, kan de gi uttrykk for at de er fornøyd med tilbudet de får – selv om de egentlig ønsker seg noe helt annet.

    Reell bruker-medvirkning forutsetter derfor at deltakerne vet hva slags tilbud de har krav på, hva de har muligheter for å søke om, hvilke begrensinger eller krav som knyttes til ulike tilbud, og hvilke muligheter de har for finansiering, barnepass og tilrettelagt opplæring.

    Ikke minst er det viktig at de forstår hva de kan gjøre for å klage, og at de opplever at de kan klage på veiledere eller lærere til noen de opplever som upartiske.

    Tips til gjennomføring av en brukerundersøkelse

    • Informasjonsbehov: Tenk godt gjennom hva slags informasjon du trenger fra brukeren.Det kan være fristende å stille overordnede generelle spørsmål, som om de er fornøyde og om de trives. Men tenk gjennom hva du skal bruke informasjonen til. Om det viser seg at de ikke er fornøyde, vet du fremdeles lite om hvor skoen trykker. Forhåpentligvis er det noe de er fornøyde med, og andre ting de er mindre fornøyde med. Vær konkret nok til at du kan gjøre endringer på bakgrunn av den informasjonen du samler inn gjennom undersøkelsen.
    • Anonymitet: Det er viktig at deltakerne opplever de kan være kritisk uten at det får konsekvenser for dem.Dersom de må fylle ut undersøkelsen i samme rom som programrådgivere eller lærere er det ikke sikkert at de opplever at de svarer anonymt.
    • Kan de svare uten hjelp? Dersom undersøkelsen blir så vanskelig at lærere eller andre må hjelpe dem med å svare, oppleves ikke undersøkelsen lenger som anonym.Det kan være en idé å ha tilpassede undersøkelser til deltakere med ulikt utdannelsesnivå. De som har kun elementære lese- og skrivekunnskaper kan få noen få enkle spørsmål, mens andre deltakere får et spørreskjema som er litt mer utfyllende.
    • Blir språk en hindring for brukerdeltakelse? Vil du ha gode svar du kan stole på, må du legge til rette for at de kan svare på brukerundersøkelser på et språk de behersker godt.
    Les mer av forskningen vår

    Om å gjøre brukerundersøkelser blant innvandrere:

    Guri Tyldum
    Tilgang på brukererfaringer. En gjennomgang av muligheter og utfordringer for brukerundersøkelser blant deltakere i introduksjonsprogrammet
    Fafo-notat 2018:25

    Anne Britt Djuve (Fafo) og Elisabeth Gulløy (SSB)
    Veileder i brukerundersøkelser når innvandrere er brukere
    IMDi-veileder, 2010

    Om resultater fra brukerundersøkelser
    blant innvandrere i introduksjonsprogrammet:

    Ragna Lillevik og Guri Tyldum
    En mulighet for kvalifisering. Brukerundersøkelse blant deltakere i introduksjonsprogrammet
    Fafo-rapport 2018:35

    Anne Britt Djuve og Hanne C. Kavli:
    10 års erfaringer. En kunnskapsstatus om introduksjonsprogram og norskopplæring for innvandrere
    Fafo-rapport 2015:26


Arrangementer og video

  • Forskningsfrokost i regi av Norges forskningsråd

    Integrering og samfunnsdeltakelse – hva vet vi om hva som fungerer?

  • 11. november 2020

    Utprøving av kompetansekartlegging og karriereveiledning av nyankomne flyktninger

    Ragna Lilleviks innlegg under Bosettingsuken

  • Mandag 8. mars 2021, kl. 14:00–14:45

    Litt av hvert om likestilling

    Hanne Cecilie Kavli: Likestilling light? Innvandrede kvinner, familie og arbeid.

  • <h3>Praktisk info</h3>
<p>Fafos arrangementer gjennomføres for tiden digitalt og uten publikum.</p>
<p>Se opptak fra sendingen på <a href="arrangementer/fafo-tv/item/3-desember-kl-9-fafo-webinar-pa-jakt-etter-spraknokkelen" target="_blank" rel="noopener">Fafos youtube-kanal, Fafo-tv</a></p>
<p><em><em> </em></em></p>
    Torsdag 3. desember 2020, kl. 09.00–10.00

    På jakt etter språknøkkelen

    Fafo og Språkrådet inviterte til webinar med rapportlansering
  • Regjeringen.no, 09.06.2016

    Overlevering av rapporten «Med mandat til å hjelpe»

    Ordningen med integreringsrådgivere er evaluert av forskningsstiftelsen Fafo. Presentasjonen og overleveringen til Justis- og beredskapsdepartementet kan ses i opptak.
  • NRK, 27. mai 2014

    «Forskningsbasert politikk?»

    Overdimensjonert og lite kunnskapsbasert. Det er konklusjonen i en ny Fafo-rapport om norsk politikk mot kjønnslemlestelse, ifølge NRK.

Nyheter

Pågående prosjekt

Karriereveiledning for nyankomne: Samarbeid mellom kommuner og karrieresentre

Nyankomne flyktninger og innvandrere har rett og plikt til å få karriereveiledning kort tid etter bosetting. Hvordan kan fylkeskommunale karrieresentre og kommuner samarbeide om denne formen for karriereveiledning på en måte de selv anser som vellykket?

Brukerundersøkelse blant deltakere i introduksjonsprogram
IMDi har siden 2020 gjennomført en nasjonal kvantitativ brukerundersøkelse blant deltakere i introduksjonsprogrammet.
Kort programtid og midlertidige endringer i integreringsloven som følge av ankomst av fordrevne fra Ukraina
I integreringsloven fra 2021 legges det til rette for at man i større grad skal kunne differensiere programtid og programinnhold avhengig av hvor mye utdannelse flyktninger har med seg fra hjemlandet. Flyktninger som har fullført videregående opplæring i hjemlandet skal som hovedregel kun ha 6 måneders integrasjonsprogram, med mulighet for 6 måneders forlengelse.  Programinnholdet for denne gruppen skal imidlertid legge til rette for rask progresjon, og inneholde tilrettelagte arbeidsrettede eller utdanningsrettede elementer.
Fylkeskommunenes nye rolle på integreringsfeltet
I den nye integreringsloven (2021) gis fylkeskommunen flere nye oppgaver. På områder der ansvarsfordelingen tidligere kunne være uklar har fylkeskommunen nå fått en tydeligere rolle. Et eksempel på dette er at 16–17-åringer ikke lenger har rett til opplæring etter integreringsloven – men kun etter opplæringsloven. Et annet er at fylkeskommunen har fått ansvar for opplæring i norsk og samfunnsfag for alle som går i videregående opplæring.
Nordisk integreringsarbeid
Fafo koordinerer et nordisk nettverk av forskere som jobber med integreringsarbeid i et bakkebyråkrati-perspektiv. Et fokus på hva som skjer på bakkenivå, i operasjonalisering av politikk til praksis og i samspill med konkrete individer, gir viktige bidrag til å forstå hvordan og hvorfor integreringsarbeidet fungerer og resultatene av integreringsarbeidet i de nordiske landene. Nettverket organiserer en workshop-serie designet for å fremme, utvikle og støtte forskningssamarbeid om integreringsarbeid i bakkebyråkrati-organisasjoner i de nordiske landene.
Matutdeling i regi av frivillige organisasjoner og andre relevante aktører

Fafo og Institutt for samfunnsforskning undersøke hva som kjennetegner det norske matutdelingstilbudet.

Karriereveiledning for nyankomne flyktninger og innvandrere

Etter ny integreringslov har flyktninger og innvandrere rett og/eller plikt til å gjennomføre karriereveiledning når de kommer til Norge. I dette prosjektet undersøker vi hvordan tilbud om karriereveiledning er organisert, hvilke styrker og svakheter som finnes i dagens modeller og hvordan tilbudet kan utvikles videre slik at det treffer behovene blant nyankomne flyktninger og innvandrere best mulig.

Integreringsloven – implementeringen av nye områder og grep

I den nye integreringsloven – gjeldende fra 1. januar 2021 – reguleres noen nye områder og grep i integreringsarbeidet. Fafo har fått i oppdrag av Kunnskapsdepartementet å undersøke hvordan disse endringene iverksettes.

Foreldrerestriksjoner og streng sosial kontroll i ungdomstiden: Konsekvenser i overgangen til voksenlivet
Dette prosjektet tar utgangspunkt i CILS-surveyen blant ungdom i Oslo og Akershus fra 2016, der et betydelig antall innenfor enkelte innvandrergrupper rapporterte om strenge foreldrerestriksjoner i sine sosial liv. Nå skal vi følge opp de samme ungdommene på terskelen til voksenlivet, for å se hvordan det går med dem med tanke på utdanning, arbeid og familie.
Helseintro. En studie for å øke mulighetene i introduksjonsprogram for flyktninger med helseutfordringer

I prosjektet Helseintro er målet å frambringe kunnskap og kompetanse som vil bedre forholdene for flyktninger med helseproblemer i introduksjonsprogrammet, og deres sjanser til å lykkes i arbeidsmarkedet og samfunnet. Prosjektet er finansiert av Forskningsrådet og Fafo gjennomfører prosjektet i samarbeid med Norges arktiske universitet (UiT).

Følgeevaluering av standardiserte elementer i introduksjonsprogrammet

Ved inngangen til 2021 innføres en rekke standardiserte elementer i introduksjonsprogrammet for flyktninger. Noen er obligatoriske både for kommunene og for deltakerne – andre er frivillige å ta i bruk. Målet er at de standardiserte elementene skal gjøre det enklere for kommunene å planlegge, utforme og gjennomføre gode program.

Nyheter

Våre rapporter

    Nyheter

    Artikler og bokkapitler

    Konflikt, fellesskap og forandring
    Denne boka tar for seg foreldreskap og sosial kontroll i innvandrede familier fra Pakistan, Somalia og Sri Lanka. Hensikten er å belyse møtet mellom ulike familie- og oppdragelsesidealer fra flere sider, og slik bidra til å forstå hvorfor dette har blitt et hett stridstema i dagens flerkulturelle Norge. Boka tar utgangspunkt i et sosiologisk perspektiv på kulturforskjeller, sosial kontroll og endring i en migrasjonskontekst.
    Refugee integration policy the Norwegian way – why good ideas fail and bad ideas prevail.
    Integrating non-Western refugees into the highly specialised Scandinavian labour markets has proven difficult. This highly ideological policy field is an interesting case for the study of policy learning versus ideas as drivers for institutional change or continuity. Using the Norwegian Introductory Programme as a case study, we show that the application of core programme measures remains largely unaffected by evaluations that show that such measures tend to have very modest effects on the labour market integration of refugees. Concurrently, incremental changes in the disciplining elements of the programme have resulted in an increasingly controlling activation regime. Our interpretation is that a major driver behind the intensification of disciplinary elements has been the assumption that participants lack the motivation to integrate into the labour market. Moreover, we find that this assumption presents an obstacle to policy learning with regard to programme quality. Within activation, policy ideas seem to function simultaneously as path-reinforcing cognitive locks and as drivers for political change.
    Facilitating User Influence in Activation Programs. When Carers and Clerks meet Pawns and Queens.
    User involvement has become an explicit goal within social service provision. Even so, the term remains ambiguous, and its implementation troublesome. Implementation theory lists a number of factors influencing bureaucratic behaviour; in this paper we investigate the ‘human factor’. Our ambition is to provide a framework for analysis of user influence in activation programmes that includes the individual characteristics of both service users and service providers. Building on theoretical insights from the literature on activation and agency, we develop a framework that distinguishes between two ideal types of service users: Pawns and Queens, and two types of service providers: care-oriented Carers and rule-oriented Clerks. This framework is then applied to identify key challenges for the interaction between users and caseworkers in two challenging situations: when service users express little or no agency and when they express agency that is incompatible with the overall goals of the programme. We find that Carers show pronounced reluctance to overrule the choices made by service users even when they have conflicting views – and tend to postpone decisions when they interact with Pawns. Clerks tend to overrule the decisions of Queens when they have conflicting views, and to make decisions on behalf of Pawns. The analysis draws on data collected from 126 qualitative interviews with service providers and participants in the Norwegian Introductory Programme for immigrants and a survey of 320 caseworkers.
    If work is out of sight. Activation and citizenship for new refugees
    Activation has become an important paradigm for social policies in Europe. New migrants and refugees especially constitute a category with particular problems in accessing the labour market, and have thus become a prime target group for activation in some countries. The article addresses the tension between aims of employment and economic self-sufficiency, and social inclusion and participation in a wider sense. Using data from the implementation of the Norwegian introductory programme for newly arrived refugees, we analyse local caseworkers' attempts at negotiating this tension when working with clients whose labour market prospects are conceived of as poor. Two distinct frameworks of interpretation, with distinct consequences for practical implementation, are identified: an activation discourse where the main emphasis is on labour market inclusion; and a citizenship discourse which broadens the goals to include other forms of social participation.
    Verdier på vandring. Arbeidsdeling i innvandrede familier

    I denne boken belyses viktige trekk ved velferdsstatens familier, ikke bare her og nå, men også i vår nære historie. Et bredt spekter av sosiologiske perspektiver tas i bruk for å beskrive og analysere de store endringene. Dessuten presenteres oppdatert kunnskap om familieformer og familiepraksiser.

    Den norske velferdsstatsmodellen, og ikke minst familiepolitikken, er en viktig institusjonell ramme for å forstå utviklingen. Mye er kjent når det gjelder endringer de siste tiårene, men det finnes også mindre kjente trekk og nye problemstillinger. Blant de temaene som løftes frem i boken, er menns forsørgerarbeid og arbeidsdeling i innvandrerfamilier. Klasseforskjeller i skilsmissehyppighet, forsørgermodeller og bruk av familiepolitiske ordninger blir også diskutert.

    Denne boken er skrevet både for studenter som vil lære om familieendring, velferdsstat og familiepolitikk og for forskere som vil oppdatere kunnskapene sine. Boken er redigert av sosiologene Anne Lise Ellingsæter og Karin Widerberg, begge professorer ved Universitetet i Oslo.

    Adapting to the Dual Earner Family Norm?
    How immigrants and their descendants adapt to the dual earner family model of Scandinavian welfare states is a topic of considerable interest. While earlier studies have addressed this issue in terms of economic integration, expanding our understanding of how cultural adaptation underpins these processes is vital. This study aims to identify patterns and dynamics shaping attitudes towards mothers' employment in Norway. The analysis draws on a survey including immigrants from Pakistan, Iran, Iraq and Vietnam, as well as descendants of Pakistani immigrants and a Norwegian control group. Survey data are linked with public register data. The analysis suggests both cultural persistence and adaptation; among immigrants, country of origin is a strong predictor of attitudes, whereas years of residence in the host country is of limited importance. While I find little evidence of a gradual process of adaptation over time, the analysis shows that both economic and linguistic integration is related to more positive attitudes to mothers' employment. Pakistani descendants express stronger support for mothers' employment than immigrants from Pakistan. Although Pakistani descendants are still less supportive of mothers' employment compared to the Norwegian control group, this suggest a significant degree of adaptation from one generation to the next.
    Nyheter

    Kronikker og medieoppslag

    En liste til besvær

    Kavli, H. C. (2016). En liste til besvær. Kommunal rapport, 2. juni.

    Skredder uten tråd

    Kavli, H. C. (2016). Skredder uten tråd. Kommunal rapport, 15. august.

    Tar utdanning – kommer i jobb

    Kavli, H. C. (2016). Tar utdanning – kommer i jobb. Kommunal rapport, 3. november. 

    En fot innenfor er ikke nok

    Hanne C. Kavli (2016). En fot innenfor er ikke nok. Kronikk i Kommunal rapport, 15. mars.

    Et farvel til frivilligheten?

    Djuve, A. B., Kavli, H. C. & Sønsterudbråten (2015). Et farvel til frivilligheten? Dagsavisen,
    20. oktober

    Kan ikke, vil ikke, får ikke?

    Kavli, H. C. (2014). Kan ikke, vil ikke, får ikke? FriFagbevegelse, 18. februar.

    Nyheter