Fafo-rapporter

Rapportsøk

Velferdsordninger for selvstendig næringsdrivende

Kristin Alsos, Kristine Nergaard og Sondre Thorbjørnsen

Fafo-rapport 2022:12

Last ned nettutgave

| English summary

Forskningstema: Lønns- og arbeidsvilkår

Prosjekt: Velferdsordninger for selvstendige

Forskere på Fafo: Kristin Alsos, Kristine Nergaard, Sondre Thorbjørnsen

Velferdsordningene for selvstendig næringsdrivende og frilansere skiller seg på enkelte måter fra ordningene arbeidstakerne har. Dette innebærer at selvstendige, særlig de med lave inntekter, er dårligere dekket enn arbeidstakere i perioder hvor de ikke har inntekt, enten dette skyldes sykdom, arbeidsledighet eller pensjonering. I denne rapporten ser vi på hva som er utfordringene for selvstendige når det gjelder dagens velferdsordninger og diskuterer mulige tiltak for å forbedre situasjonen for denne gruppen.

Utgitt: 2022 Id-nr.: 20814

Sammendrag

Velferdsordningene for selvstendig næringsdrivende og frilansere skiller seg på enkelte måter fra de som arbeidstakerne har. Dette innebærer at særlig selvstendige med lave inntekter er dårligere dekket enn arbeidstakere i perioder hvor de ikke har inntekt, enten dette skyldes sykdom, arbeidsledighet eller pensjonering. I denne rapporten ser vi på hva som er utfordringene for denne gruppen når det gjelder dagens velferdsordninger og diskuterer mulige tiltak for å forbedre situasjonen. Vi ser også på utviklingen i antall selvstendige i ulike bransjer og på kjennetegn ved disse, inkludert inntekt og hvor stabil statusen som selvstendig næringsdrivende er. Rapporten er basert på registerbasert sysselsettingsstatistikk, deskstudie og intervjuer med selvstendige, frilansere og rådgivere.

Kapittel 3 viser at selvstendige deler mange fellestrekk med lønnstakere i sin bransje, men er i gjennomsnitt eldre. Dette peker i retning av at det å etablere seg som selvstendig, gjerne skjer etter noen tid i yrket/bransjen. Det er klare forskjeller i inntektsnivå mellom ulike grupper selvstendig næringsdrivende. Selvstendige innen service og personlige tjenester (renhold, frisering, skjønnhetspleie) og kunst, kultur og kreativ sektor tjener i snitt ganske lite, i betydningen at de i gjennomsnitt tjener mindre på sin næring enn andre næringsdrivende. Dette gjelder også om vi ser på yrkesinntekt under ett, og på bruttoinntekt. Det er dermed rimelig å anta at vi i slike bransjer finner en god del personer som vil ha problemer med å sette av midler til en buffer, eventuelt til ekstra forsikringer eller pensjonssparing. Innen transport utenom drosje og godstransport på vei, er bildet mer variert. Sett under ett, skiller ikke denne gruppen, som blant annet omfatter budtjenester, seg vesentlig fra gjennomsnittet for alle selvstendige. Men det er en sammensatt gruppe, der ganske mange kombinerer næring og lønnsinntekt, og der andelen som går over i lønnsarbeid er ganske høy. Det er ikke uvanlig for næringsdrivende å kombinere næringsinntekt og lønnsinntekt. Andelen som har lønnsinntekt av betydning over tid, er imidlertid ganske lav. Andelen er høyest innen kunst og kultur, men også her utgjør de med kombinasjonsinntekt av betydning et mindretall. De som blir i bransjen over tid, kombinerer i mindre grad enn andre næringsinntekt og lønn.

Tilpasning av velferdsordninger for enkeltgrupper må forholde seg til velferdssystemet de skal inngå i. I kapittel 4 diskuteres de eksisterende ordningene for pensjon, dagpenger og sykepenger for selvstendig næringsdrivende, og vi har sett på hvordan ordningene er lagt opp i de andre nordiske landene. Generelt kan vi skille mellom obligatoriske og valgfrie ordninger, hvorav Finland og til dels Island har valgt obligatoriske, mens Norge, Sverige og Danmark har frivillige ordninger. Nyansene i de frivillige ordningene ligger i valgmuligheter og innretning. En utfordring med valgfrie ordninger er at det sett fra den selvstendiges utgangspunkt, ikke nødvendigvis er et reelt valg å benytte seg av dem. Med lav inntekt blir andelen man kan sette av til å ta «fornuftige valg» lavere, og den reelle valgfriheten reduseres.

I kapittel 5 ser vi på hva som er de største utfordringene selvstendige og frilansere har i dag når det gjelder inntektssikring. Lav inntekt er et grunnleggende problem og brukes som forklaring på at få sparer til pensjon eller tegner forsikringer som skal dekke inntektstap ved sykdom eller ledighet. Også skattesystemet spiller inn. Det er særlig forskjellen i hvordan skattefradraget for utgifter i forbindelse med yrkesutøvelsen beregnes for selvstendige og ansatte, som pekes ut som et problem. Mens arbeidstakere får et minstefradrag, trekker selvstendige utgifter fra næringsinntekten. Dette fradraget kan bli mindre enn minstefradraget, og det reduserer i tillegg pensjonsinntekten. Informantene var også opptatt av valget mellom enkeltpersonforetak og aksjeselskap som organisasjonsform, og enkelte tok til orde for at det var for stor forskjell mellom organisasjonsformene for de som har svært variabel inntekt fra ett år til et annet.  Spørsmålet er om det kan finnes løsninger som gjør det mulig å utjevne den skattemessige virkningen av svingende inntekter.

I kapitlet ser vi også på utfordringer knyttet til de enkelte velferdsytelsene. Selvstendige har i utgangspunktet dårligere dekning fra folketrygden når det kommer til sykepenger, men kan samtidig tegne forsikring for å få tilsvarende utbetaling som arbeidstakere. Selvstendige med lav inntekt kan ha problemer med å prioritere en slik forsikringspremie. Rådgivere og selvstendige opplever også at kunnskapen om selvstendig næringsdrivende og personer med kombinasjonsinntekter kan være mangelfull i NAV-enhetene, noe som gjør at svarene derfra kan variere. Det kan også være krevende å fremskaffe all nødvendig dokumentasjon der man har hatt mange ulike oppdragsgivere.

Dagpenger utbetales kun til arbeidstakere og frilansere og ikke til selvstendige. Evnen til å klare seg i kortere perioder uten inntjening vil variere, men de fleste selvstendige vi har intervjuet, sier at de får dette til å gå rundt. Det var særlig nedstengingen i forbindelse med koronapandemien i mars 2020 som førte til problemer. Kompensasjonsordningen hjalp noen bedre enn andre, og normalt finnes det ikke en slik ordning. Enkelte av informantene er imidlertid tydelig på at det er en forutsetning for å være selvstendig at en klarer å skaffe seg nok oppdrag til å ha en tilstrekkelig inntekt.

Pensjon blir trukket frem som det største problemet av våre informanter. Få av de selvstendige og frilanserne i de laveste inntektsgruppene har opprettet pensjonsordning, og kunnskapen om hva folketrygden vil gi i pensjon, er ofte mangelfull. For selvstendige er problemet i tillegg knyttet til at sparing til pensjon i en innskuddspensjonsavtale vil redusere opptjeningsgrunnlaget i folketrygden og dessuten den livslange pensjonen fra folketrygden for dem med lavest inntekt. For disse er alternativet å tegne en individuell pensjonsforsikring, men i den kan en maksimalt spare 15 000 kroner i løpet av et år.

I vurderingen av om velferdsordninger for selvstendige og frilansere skal være obligatoriske eller frivillige, og om de skal være universelle eller målrettede, er oppfatningen blant informantene delt. Obligatoriske ordninger kan finansieres ved at de selvstendige betaler en avgift, eller ved at oppdragsgiver pålegges en oppdragsgiveravgift. Noen uttrykker bekymring for at økte avgifter vil presse honorarene ned, mens andre mener at dette vil gå seg til over tid. Frivillige ordninger kan utformes på ulike måter, men det er vanskelig å si noe om hvor gode insentivene må være for at de selvstendige vil benytte seg av dem i større grad enn i dag. Også andre tiltak vil kunne forbedre situasjonen for de selvstendige, og det pekes på behov for å øke kompetansen omkring ordningene og regelverket både hos NAV og hos de selvstendige selv.

I kapittel 6 diskuterer vi hvordan ordningene som skal sikre pensjon og inntekt i perioder uten arbeid kan forbedres for selvstendige og frilansere, og vi peker på at det ikke er én løsning når det gjelder de utfordringene denne gruppen står overfor. Avslutningsvis peker vi på noen mulige veier videre.

  • Det er etter vår vurdering særlig to områder som peker seg ut som problematiske: inntektssikring ved langvarig sykdom og pensjon. Det videre arbeidet bør derfor som et minimum omfatte disse.
  • Ordningene for arbeidstakere finansieres av arbeidsgiver og arbeidstaker i fellesskap. Hvis ordningene for selvstendige skal forbedres, vil det også kreve at de selvstendige tar ansvar for finansieringen, slik at det er et balansert forhold mellom hvordan ordningene for ulike grupper finansieres.
  • I valget mellom obligatoriske og frivillige ordninger, synes obligatoriske ordninger å være best egnet til å løse problemet med at selvstendige og frilansere står uten eller med dårlig inntektssikring. Det er liten grunn til å tro at de fleste i denne gruppen vil tegne frivillige ordninger med mindre inntektsnivået blir et annet enn i dag. En obligatorisk ordning vil medføre at en viss andel av inntekten til frilansere og selvstendige må gå med til å dekke ordningene. Dette vil redusere friheten den selvstendige har til å investere inntekten i driften, og kan også gjøre at det blir færre midler til å dekke utgifter til livsopphold. Hvis en slik ordning innføres for alle, vil en mulig konsekvens være at nivået på honorar/vederlag øker generelt, slik at de selvstendige i praksis ikke opplever reduksjon i inntekter. Her vil det være interessant å studere den obligatoriske finske ordningen nærmere, for å se hvilken virkning den har hatt for de selvstendige. Alternativt kan en obligatorisk oppdragsgiveravgift være en løsning som sikrer finansiering av ordninger, samtidig som årsaken for et påslag i priser synliggjøres for oppdragsgiver.
  • Hvis en skal innføre obligatoriske ordninger, bør det også vurderes om de skal være universelle eller begrenset til enkelte grupper. En utfordring med å begrense dette er at det kan bidra til tilpasning og omgåelse for å komme inn eller ut av ordningen. Et mulig skille kan tenkes mellom selvstendige som leverer varer og selvstendige som leverer tjenester. For de som leverer varer, vil inntekten i større grad kunne opprettholdes i perioder uten arbeid, mens dette er vanskeligere for de som leverer tjenester.
  • Pensjon for selvstendige med inntekter under 7,1 G er en særlig utfordring på grunn av sammenhengen mellom pensjonssystemet og skattesystemet. Her vil det være behov for nærmere utredning av hvordan dette kan løses. Per i dag fremstår verken sparing i en inntektspensjonsordning eller en IPS-ordning som gode alternativer for selvstendige med de laveste inntektene. Dette er et problem som på mange måter henger sammen med pensjonsreformen, hvor arbeidsgiverne har fått et større ansvar for pensjonsordninger for ansatte i privat sektor. Dette er en floke som må løses dersom ikke selvstendige i denne gruppen skal ende opp som minstepensjonister. Her er det mulig å se på endringer i skatte- og trygdesystemet, og mulige endringer som bør utredes, kan spenne fra om det er hensiktsmessig å innføre et minstefradrag for selvstendige, til om en skal opprette en egen pensjonsordning for selvstendige. Som rapporten har vist, er det lite tilgjengelig informasjon om omfanget av selvstendiges pensjonssparing, og en slik kartlegging bør gjøres.
  • Individuell pensjonskonto gjør det mulig å samle pensjonsinnbetaling fra flere arbeidsforhold på én konto, men dette synes vanskeligere for de som lever av kombinasjonsinntekter og ikke har noe fast ansettelsesforhold. Hvorvidt det kan være mulig å samle innbetalinger fra ulike pensjonsordninger, herunder IPS-ordningen, bør også utforskes videre.
  • NAVs kompetanse knyttet til beregning av utbetaling av sykepenger for personer med kombinasjonsinntekter har vært en frustrasjon blant informanter i dette prosjektet. Vi har ikke nok grunnlag for å si noe om dette er et stort problem eller ikke, men et mulig tiltak kan være å opprette et eget kontaktsenter / informasjonspunkt for personer som er selvstendige, frilansere eller har kombinasjonsinntekter.