Lønnsdannelsen i mikro

Resultatene viser at lønnsdannelsen i Norge kjennetegnes av kollektive institusjoner og koordinering, samtidig som markedsforhold og næringsstrukturer har betydning. Frontfagsmodellen setter rammen for samlet lønnsvekst, men gir rom for lokale produktivitetsbaserte tillegg, og vi finner en tydelig positiv sammenheng mellom verdiskaping per timeverk og lønn. Denne sammenhengen er imidlertid svakere i tariffbundne foretak, noe som tyder på at lønningene her i større grad formes av sentrale bestemmelser og normgivingen fra frontfaget, som demper betydningen av lokale forskjeller i lønnsevne.

Når vi skiller mellom arbeidere og funksjonærer, blir dette mønsteret tydeligere. For arbeidere, som oftere er omfattet av sentrale forhandlinger, er koblingen mellom lønn og lønnsomhet svakere enn for funksjonærer og relativt stabil uavhengig av tariffavtaledekning, mens lønnsnivået løftes av tariffavtaler. For funksjonærer finner vi derimot ingen sammenheng mellom lønn og tariffavtale, samtidig som sammenhengen mellom lønn og produktivitet er svakere i tariffdekkede foretak. Samlet sett antyder dette at tariffavtaler spiller en utjevnende rolle også for funksjonærer, men i form av redusert produktivitetsfølsomhet heller enn gjennom høyere lønnsnivå.

Et hovedfunn i rapporten er at arbeidsgivers monopsonimakt har en klar negativ sammenheng med lønn. Bedrifter med høyere grad av kjøpermakt, betaler i gjennomsnitt lavere lønninger, selv når det kontrolleres for produktivitet, utdanning og andre kjennetegn. Dette er i tråd med nyere internasjonal litteratur som peker på at arbeidsgiverkonsentrasjon og begrenset mobilitet reduserer arbeidstakernes forhandlingsmakt. Samtidig viser analysen at kollektiv tilstedeværelse, målt ved tariffavtaledekning, demper virkningen av monopsonimakt. Tariffavtaler påvirker lønnsdannelsen på tvers av markeder, men sammenhengen blir sterkere i takt med arbeidsgivers lønnssettingsmakt. Dette er i tråd med teorien om at fagforeninger særlig styrker forhandlingsposisjonen der ubalansen i forhandlingsmakten er størst.

Når det gjelder monopolmakt i produktmarkedene, finner vi et mer sammensatt bilde. I enkelte næringer, særlig varehandelen, er foretak med høy markedsandel eller høye prispåslag forbundet med høyere lønninger. I industrien derimot, finner vi ingen slik sammenheng. Dette tyder på at økt lønnsevne som følge av produktmarkedsmakt ikke automatisk overføres til høyere lønn. I deler av arbeidslivet som omfattes av frontfagsmodellen, kan institusjonelle rammer bidra til å disiplinere lønnsveksten og hindre at foretak med særskilt lønnsomhet trekker fra resten av næringen.

Samlet viser rapporten at lønnsdannelsen i Norge fortsatt er sterkt institusjonelt forankret, men samtidig påvirket av variasjoner i markedsmakt og konkurranseforhold. Tariffavtaler bidrar til å dempe gjennomslaget fra lokale forskjeller i lønnsevne, mens arbeidsgivers maktforhold – særlig i arbeidsmarkedet – fortsatt skaper rom for betydelig variasjon. Dette understreker betydningen av både institusjonelle rammer og markedsmessige forhold for hvordan verdiskaping fordeles mellom arbeidstakere og arbeidsgivere.