I løpet av de siste tiårene har klimakrisen satt sitt preg på samfunnsvitenskapene, og dette engasjementet har fått særlig stort spillerom i samfunnsgeografien. En samfunnsgeografisk tilnærming til klimakrisen handler om langt mer enn å beskrive klimaendringenes påvirkning på samfunnet, det dreier seg også om å finne begreper som setter ord på hvordan vi som samfunn ønsker å møte utfordringene. Verdenssamfunnet står på kort sikt overfor tre relaterte prosesser som fundamentalt vil endre økonomiske, politiske, sosiale og økologiske forhold: (1) selve klimaendringene, (2) utfasingen av fossil energi og (3) innfasingen av nye grønne næringer som skal gjøre at vi reduserer utslipp og tilpasser oss et nytt klima. Disse tre slår ulikt ut på ulike steder og gjør at vi kan snakke om omstillingens geografi. Ikke minst vil disse omstillingene påvirke arbeidslivet: jobber vil gå tapt, nye jobber skapes og arbeidsprosesser vil endres, og i tillegg vil maktrelasjonene mellom steder og aktører i arbeidslivet endres.

Selv om det er enighet om at arbeidslivet vil endres fundamentalt, mangler det paradoksalt nok forskning på hvordan arbeidstagere blir berørt. Vi vet at arbeidstagere i det globale sør er særlig sårbare for klimaendringer, men ser også økt bekymring i Europa og Norge for hvordan flom og andre ekstremværhendelser går ut over arbeidstageres sikkerhet. En nylig europeisk studie beskriver framtidens arbeid slik (Eurofound, 2024, s. 1, vår oversettelse):

Konsekvensene av klimaendringer, som stigende temperaturer, økt luftforurensning og hyppigere ekstremværhendelser, har påviselige negative effekter på arbeidstagernes jobbkvalitet og produktivitet. De gjør arbeidet hardere. Arbeidstagere som tilbringer mye tid utendørs (for eksempel innen landbruk, fiskeri, skogbruk, hagebruk, bygg og anlegg og turisme) og de som jobber med varmeproduserende maskiner, er spesielt utsatt. Arbeidstagere i nødetatene er også direkte påvirket av ugunstige værhendelser som skogbranner og flom.

I Norge påpeker Fagforbundet at ansatte i brann og beredskap tar høy risiko ved ekstremværhendelser og må tilpasse rutiner. I en Fafoundersøkelse forteller hver tredje tillitsvalgt at arbeidsplassen har blitt påvirket av ekstremvær i løpet av de siste to årene, og flere av disse rapporterer om påfølgende fare for helse og sikkerhet for arbeidstagerne (Andersen & Huseby, 2024).

I dette kapittelet vil vi introdusere begrepet rettferdig omstilling (eng. just transition). Vi vil vise hvordan det kan brukes til å beskrive pågående omstillingsprosesser i verdensøkonomien, samtidig som det har en analytisk funksjon for forskere og en politisk funksjon for mange som engasjerer seg politisk i klima- og industripolitikk. Begrepet er relevant i ulike deler av faget: fra økonomisk geografi og arbeidsgeografi til miljørelatert politisk geografi. Begrepet har både relevans for å forstå det vi i Norge gjerne kaller «det grønne skiftet», og for å studere den globale klimapolitikken. Men historisk sett har begrepet rettferdig omstilling sine røtter i fagbevegelsen, og handlet om fordeling av goder og byrder og om prinsipper for legitim medvirkning. Derfor begynner vi her.

Evalueringen viser at myndighetene i stor grad har lykkes med å bygge en varig og forutsigbar infrastruktur for kompetanseutvikling i både skolen og fag- og yrkesopplæringen.

Samtidig avdekker rapporten store lokale forskjeller i hvordan partnerskapene med UH-sektoren fungerer.

Videre kan begrenset kapasitet i små kommuner påvirke skoleeiers mulighet til å ta initiativ til og gjennomføre kompetanse- og kvalitetsutvikling.