Les mer...Lukk

Norge har vært et innvandringsland i mange hundre år. Den moderne innvandringen refererer til den delen av innvandringen som har skjedd fra midten av 1960-tallet og framover. I den første bølgen kom det mest arbeidsinnvandrerne, som i all hovedsak besto av menn fra Pakistan. Etter at myndighetene innførte en endring i innvandringsregimet i 1975, gjennom en såkalt innvandringsstopp, har målet vært at innvandringen til Norge skal være begrenset og kontrollert. Det er ulike politiske oppfatninger på hvorvidt myndighetene har lykkes i denne ambisjonen.

Den moderne Innvandringen deles gjerne inn i ulike faser. I den første, som varte fra slutten av 1960-tallet og fram til 1975, kom det i hovedsak arbeidsinnvandrere, mens familiegjenforening var en dominerende begrunnelse for å komme til landet i den andre, fra 1975 – 1989. I denne andre fasen kom det mange kvinner og barn, noe som bidrar til å forklare at økningen i antall innvandrere som kom til landet ikke flatet ut til tross for den såkalte innvandringsstoppen. Den tredje fasen, 1989 – 2004, ble preget av en økning i antall asylsøkere som kom til landet, samtidig var situasjonen i denne perioden blitt langt mer kompleks. Kompleksiteten innebar at det kom stadige flere til landet, og at deres begrunnelser for å migrere fra opprinnelseslandet ble langt mer variert. Gjennom EU-utvidelsen i 2004, med åpningen av arbeidsmarkedene mot deler av det tidligere Øst-Europa, ble imidlertid arbeidsinnvandring igjen en sentral del av migrasjonen til Norge.

Parallelt med diskusjoner om innvandringens art og omfang, pågår en omfattende debatt om i hvilken grad og på hvilken måte de nye borgerne bør bli en del av samfunnet de er bosatt. Balansen mellom retten til likhet på den ene siden og retten til forskjell på den andre, skaper spenninger for både mål og virkemidler i integrasjonspolitikken.

Endringen i befolkningssammensetningen har medført betydelige politiske utfordringer for myndighetene. Hvilke rettigheter og plikter skal de nye borgerne ha? Hvordan sikre oppslutning om velferdsstatens økonomiske og ideologiske grunnlag? Integrasjonsutfordringen dreier seg således grunnleggende sett om å finne balansen mellom retten til likhet, slik det er forankret i likestillingspolitikken, samtidig som anerkjennelse av forskjeller er avgjørende ut fra en politikk med mål om anerkjennelse av minoriteters kulturelle og religiøse bakgrunn og praksiser. Ofte brukes derfor assimilering, i betydning konformitetspress, som kontrast til begrepene inkludering og integrasjon. En del av debatten går likevel på gradsforskjeller. Hvor store forskjeller kan et samfunn håndtere uten at det blir konflikter og hvilket behov er det for felles kjøreregler på sentrale samfunnsarenaer.

Det overordnede målet for integrasjonspolitikken er at alle borgere skal ha like muligheter til å delta på sentrale samfunnsarenaer. Blant de sentrale samfunnsarenaene står skole og arbeidsmarked i en særstilling. Myndighetene legger derfor betydelig press på partene i arbeidslivet, gjennom lovverk (se punktet om diskriminering) og proaktive plikter (deriblant aktivitets- og rapporteringsplikten som forplikter alle statlige og store private virksomhetene til aktivt å arbeide for mangfold og likestilling). I tillegg har myndighetene gjennom Introduksjonsprogrammet for nyankomne satt høye ambisjoner for å skolere og sosialisere ny borgere til å få et godt liv i Norge (se punktet om Introduksjonsprogrammet). Når det gjelder barn og unge, antas utdanning å være avgjørende. Det brukes derfor betydelige statlige midler på språkopplæring for å sikre at flest mulig skal kunne ta del i undervisningen.

En tilbakevennende spenning i integrasjonspolitikken reflekterer at ønskene er ulike i forskjellige deler av samfunnet. For eksempel er målet om likhet mellom gruppene ukontroversielt hva gjelder avkastning av lønn og karrieremuligheter i arbeidslivet. Når det gjelder religiøse og kulturelle emner er imidlertid situasjonen en annen. Dette er temaer hvor anerkjennelse av retten til å bryte med majoritetsnormen står sterkt. Det er følgelig vanskelig å ha ett mål for integrasjonspolitikken.

Et siste moment dreier seg om at integrasjonspolitikken i all hovedsak er avgrenset til å omfatte nasjonale institusjoner, mens målgruppen i stor grad er kjennetegnet ved å være global eller transnasjonal. Mange av de nye borgerne i landet befinner seg således i en situasjon hvor de har flere referanserammer på samme tid. Noen av dem er knyttet til folk og institusjoner i Norge, andre tilknytningspunkter kan være basert på tilhørighet til andre land, samfunn og etniske grupper.